Kakerlakker
Kakerlakkene i hodet til Mari danset springar. En livlig, brennende dans, med energiske takter.
De viftet med beina som «lykter» og leverte «to tråkk, tre klapp» i takt med musikken som runget stadig høyere i Maris hode.
Vanligvis hadde Mari svært rolige kakerlakker. Stille, beskjedne, nesten av fin avstamning. Om det siste ikke var medfødt, så hadde Mari jobbet lenge og vel med genetikken deres. For hennes egen ånd var det ofte litt for skrint fra naturens side.
Bestemor sa alltid til Mari at kakerlakker i hodet var stort sett en god ting. Hadde man noen der oppe, da var man utvilsomt ikke helt som alle andre. Litt ildfull, kan man si. Og da ble livet både morsommere for en selv og langt mindre kjedelig for de rundt. Hverdagslivet hadde da ikke for mye gnist!
Det om gnist, det var ikke Mari selv som fant på. Bestemor hennes var oppdatert, slang om seg med moteriktige og freshe uttrykk i sitt åttiende år med glimt i øyet. Aktiv, til tross for sin alder.
Strengt tatt var hun ikke Mari sin bestemor, men oldemor. Men hvem gadd vel bry seg med «olde-» når bestemor for lengst var borte, og oldemoren uten videre hadde overtatt plassen fullt og helt. Slikt skjer. «Olde-» blir fort til overs.
Mari var glad i bestemoren sin. Noe annet var umulig. Hun var den nærmeste hun hadde. Mor var ikke medregnet!
Mor til Mari var Nei, slike finnes det knapt! Dyktig, vakker, og skoleleder! Og ikke for hvilken som helst skole, heldigvis! Det var bestemors fortjeneste. Hun insisterte på at Mari skulle gå på en annen skole enn den hvor moren var sjef.
Hvorfor skal datteren din plages med dine problemer?
Hva mener du?
Du skjønner det etter hvert. Hun får da være et vanlig barn der, ikke din datter. Ikke ødelegg ryktet hennes, jente! Det får hun bruk for senere. Å miste det er altfor lett, å bygge nytt er mye vanskeligere. Jeg trenger vel ikke forklare deg? Du er voksen nå!
Bestemor snakket alltid rett fra levra. Sa ting som de var, fordi hun mente det var riktig. Hvordan det var i virkeligheten, visste ikke Mari, men resultatene så hun. Bestemor oppdro moren helt fra hun var fem år. Siden hennes egen mor forsvant. Hva som hendte, fikk ikke Mari vite før langt senere. Verken bestemor eller mor snakket helst om det.
Det var et uhell, Mari. Et dumt uhell. Istapp fra taket Noen glemte å måke, og så kostet det et liv. Heldigvis bare ett! Moren din gikk rett bak. Hadde det ikke vært for at lille Maja dyttet moren, så… Ja, da hadde jeg stått alene igjen.
Bestemor, skjer uhell virkelig med hvem som helst?
Vil du ha sannheten?
Ja.
Med hvem som helst. Deg, meg, paven i Roma. Alle, Mari. Men det er ingen grunn til å gå rundt og være redd.
Hva skal man da tenke på?
At man må leve! Hver eneste lille stund som om den er den siste! Gi noe til verden, noe ingen andre har gitt uten å forvente noe tilbake slik at verden blir litt bedre, snillere, vakrere. Lysere, Mari! Det er allerede nok mørke.
Bestemor, det er lett å si, men vanskelig å gjøre. Jeg vet det.
Godt du vet! Da er du på rett spor! Da vokser kakerlakkene dine seg fornuftige.
Hva vokser? Bestemor, fysj, hva er det med de kakerlakkene?
Mari likte ikke insekter. Vel, sommerfugler og bier de var søte. Men denne skapningen med bein ga henne frysninger.
Aaa! Bestemor, kakerlakk!
Ikke rør den. Den kan ha barn! Bestemor tok den likevel med tøffelen og så jaktende rundt. Ser du flere?
Nei! Men du sa jo at den hadde barn!
Og jeg lurer på hvor de er!
Så startet storvasken, og Mari visste allerede da at kakerlakkens familie heller ikke skulle få leve.
Senere forstod Mari at bestemor bare syntes synd på henne. Det var jo kjent at hun var flink til å rope, men å handle det tok alltid tid. Mens Mari tenkte, kunne kakerlakken fått barnebarn.
Alle visste om denne særegenheten til Mari fra bestemor til hennes turntrenere.
Jenta deres bør drive med noe annet. Hun er smidig og har talent, men hun er for treg i tanken. Det kan være farlig der avgjørelser må tas raskt. Tenk på det!
Jeg skal tenke. Bestemor førte Mari til sjakklubben.
Klubben var helt super. Her stresset ingen Mari. Hun kunne tenke så mye hun ville, og ble til og med rost for det. Var ikke det perfekt? Og, selvsagt, her ble Mari lenge.
Bestemor var stolt. Pokalen fra sjakkturneringen bar hun i hånden, og passet på at alle naboene så den.
Du er en stjerne, Mari!
Bestemor, du skremmer meg!
Hvorfor?
Jeg husker jo du sa til mamma at stjerner ikke får se mye glede i livet. Så jeg vil ikke være stjerne! Spare meg!
Det har du misforstått!
Forklar da! Jeg er jo bare et barn!
Bestemor forklarte alltid. På ethvert spørsmål svarte hun med omtanke, med en ro som ikke alltid passet mor til Mari.
Du bestemor, hva sa du nå til Mari? Hun spurte meg hva «det å bære i skjørtet» betyr. Hvorfor trenger hun den informasjonen? Hun er tretten, bestemor!
Hvorfor ikke? Barn er tidlig modne nå. Spør henne hva de driver med i klassen! Det er så mye romantikk og følelser at jeg føler meg helt grønn. Og jeg har tross alt vært gift tre ganger! Likevel vet jeg lite.
Mari forteller ikke slik til meg…
Du spør ikke. Vi Smirnove er sånn, alt skjer stille, men i hodet danser kakerlakkene kankan! Snakk med barnet ditt. Ikke bekymre deg, jeg sier bare det hun trenger. Ordene bare glapp ut, hun husker alt.
Bestemor, hva skal jeg gjøre med hodet hennes? Spørsmålene er så rare iblant. Hvordan prater jeg med henne?
Slik jeg gjorde med deg. Husker du?
Du skjulte aldri noe for meg. Alltid direkte. Hvorfor det?
Livet gir hardere lærepenge enn noen bestemor kan. Bedre å fortelle Mari sannheten med en gang, enn at hun trår feil senere. Du var jo forberedt, men du fikk Mari da du var nitten. Uten mann. Ikke mye stas.
Bestemor!
Ikke være sint! Jeg forstår! Kjærlighet og ukjent farsfamilie. Da fikk vi Mari, heldigvis. Det eneste triste er at du er alene. Ung, flink, pen, men uten kjæreste? Det bekymrer meg, Lise!
Ikke start, bestemor.
Ok, hvis du slutter å fryse deg fast og skjerper deg! Ett feilskjær er ikke verdens ende.
Jeg har ikke gitt opp! Og Mari hun er ikke noen feil!
Sa heller ikke det. Men du forlot jo huset, og jeg lette to uker etter deg. Da jeg fant deg, sa jeg ikke et ord. Bak deg, med kålpaien. Lot som ingenting. Krangel eller gråt, det var glemt. Jeg elsker deg, bestemor
Det vet jeg! La meg oppdra barnet vårt!
Selvfølgelig..
Moren til Mari fant til slutt sitt eget lykke. Mari var da ikke seksten engang. Lise hadde møtt en mann, men torde ikke si det til Mari eller bestemor. Hun ble oppdaget tilfeldig på kafe av Mari, som kom inn med vennene sine. Jentene skjønte ingenting, men Mari stormet ut. Moren så henne ikke. Hun satt og smilte på en måte Mari aldri før hadde sett. Ung og lett på en ny måte.
Da Mari gikk hjemover, forstod hun for første gang at moren fortsatt hadde mye liv i seg.
Bestemor, visste du dette?
At moren din hadde funnet noen? Jeg mistenkte det.
Jeg vil ikke ødelegge for henne.
Ikke gjør det da. Hva er problemet?
Hva om han sårer henne?
Bestemoren, som sto på kjøkkenet og laget kjøttkaker, tørket hendene og trakk Mari inntil seg.
Hvem skal tillate sånt? Vår Lise står ikke alene. Hun har oss.
Mari sa ikke mer. Bestemor visste hva hun gjorde. Hun var nå en hyggelig gammel dame ved kjøkkenbenken, men hadde vært etterforsker før. Ikke hvem som helst hun tok to seriemordere. Så hun visste nok om mors kavaler.
Og akseptere det, det var vanskelig. Mari måtte gi slipp og det gjorde hun til slutt. Mannen, Andreas, kom på frieri. Mari måtte gi sitt bifall. Hun forstod det straks hun så morens smil: her var det ekte.
Sjalusien var ikke borte med det første. Spesielt etter at lillebroren Alek kom til verden. Moren blomstret, og Mari tordnet til bestemor:
Vi har ikke oppdratt meg godt, bestemor! Ga meg ikke klaps nok!
Hva er det du sier?!
Du skjønner! Jeg trodde jeg ikke ville stå i veien for mor, men innerst inne Jeg har ikke lyst til å dele henne!
Nå er du egoistisk, Mari! Jeg trodde du ville la mor være nygift i fred. Det var faktisk voksent. Men du overrasket. Jeg begynner å bli gammel, ja.
Hva mener du? Jeg er vel ikke negativ? Bare
Lei deg? Fordi mamma må bruke tid på lillebror, ikke deg? Se nå her: du står ikke alene i verden! Vi er ikke evigvarende, jeg og mor din. Tenk på det! Nå er du tryggere enn noen gang.
Jeg forstår… Men…
Men det er fortsatt vanskelig?
Ja! Hvorfor er jeg så rar?
Slutt å være så streng mot deg selv! Du er som alle andre. Du blir vant til at mamma er «bare» din. Men ikke del henne, bare vær til stede! Stikk innom, hjelp litt til, og du får masse kjærlighet i retur. Å ta imot er enkelt, men å gi… der er nøkkelen! Kjærlighet er å gi mer enn du får. Eller tviler du på at moren din elsker deg?
Nei.
Så få litt orden på kakerlakkene dine! Om noen år står du i bryllup selv. Eller har du fått for lite å gjøre?
Det var i grunn ut av det blå, for Mari hadde mer enn nok å gjøre. Skole og alt annet. Og så var det den lange Dennis. Ikke kjæreste riktig enda, nei! De var i konstant småkrangel.
De møttes første gang rett før skolestart. Mari, pent pyntet, skulle hente manus til skolens arrangement. Hun tråkket over i trappen, og Dennis, en rolig gutt fra parallellklassen som hun knapt la merke til, rakte henne vesken.
Du burde være mer forsiktig.
Hjelp heller, da!
Det er det jeg gjør. Du er ikke logisk.
Mari kokte innvendig. Hun humpet selv til kontoret, gikk inn til snille frøken Lund.
Mari, hva har skjedd!?
Ingenting. Bør se meg for.
Du må til helsesykepleier!
Jeg tar det senere!
Og Dennis, rolig som alltid, kom med vesken og tilbød hjelp til sykepleieren.
Jeg ordner meg selv! freste Mari.
Dennis gikk, og lærerinnen sukket.
Mari, Dennis er en flott gutt. Toppkarakterer, stolt av skolen. Han skal blir lege, som deg. Hva har du imot han?
Ingenting mumlet Mari, men noterte det bak øret.
Lege ja, det var en tanke. Hun tenkte aldri mye over det å lege barn, å gjøre en forskjell, det ville hun! Mari tok aldri den enkle veien. Jo vanskeligere, jo mer spennende!
Å løse problemer elsket både Mari og kakerlakkene hennes. Særlig avanserte saker. Lillebroren Alek var én slik sak. Rampete, viljesterk, men kjærlig. Da han begynte å kjenne igjen Mari og gråte etter henne når hun ikke kom, forstod hun at hun egentlig savnet å være søster. Nå fikk Mari sitt eget rom i stefarens leilighet, og ofte ble hun der for å hjelpe moren med Alek.
Men mest hjalp Mari seg selv.
Når hun bar Alek, kjente hun på noe hun manglet. Hun elsket lillebroren, men det var vanskelig å innrømme. Beste tipsene fra bestemor eller hintene fra mor hjalp ikke.
Problemene vokste. Snøballen rullet, og kakerlakkene feiret nye innfall med stormende jubel. Så Mari måtte jobbe med seg selv. Lenge.
Det var Alek som fikk henne til å tenke over sitt utdanningsvalg.
Bestemor, hvis jeg ikke liker barn, skal jeg ikke jobbe med dem!
Hvordan vet du at du ikke liker barn?
Vet ikke… Kanskje jeg er håpløs.
Du graver deg ned nå, Mari.
Ja, men det er jo verdt en tanke! Hva om jeg blir en sur lege?
Du gleder meg!
Med hva da?
At du tar det på alvor. Sinte leger bør ikke være nær barn. Så undersøk deg selv skikkelig!
Hvordan?
Jeg skal tenke på det.
Bestemor improviserte som vanlig. Hun sendte Mari på «praksis».
Familien jeg kjenner har haug av barn. Egne og andres. Klarer du dem, klarer du det meste.
Hvordan kjenner du dem?
Bestemor var stille lenge. Hun fylte vann i muggen, sto i vinduet, og til slutt fortalte hun alt.
De er min store feiltagelse, Mari. Den største. Vibecke, moren, kom en gang til meg med anmeldelse mot stefaren. Moren hennes forsvant. Det tok oss tre måneder å finne henne igjen. Tre barn, minste ikke året en gang. Forskjellen mellom barna var stor. Vibecke påstod stefaren hadde skadet moren. Han selv forklarte at moren ofte var borte uker i strekk. Kom hjem igjen, noen ganger gravid…
Hvorfor holdt han ut?
Hvem vet? Hver familie sitt kaos. Jeg begynte grave først da stefaren gikk løs på Vibecke.
Gikk løs? Hvordan kunne det skje?
Han ville ha henne i stedet for moren. Hun var 17. Hjalp bare at lillebroren var på vakt. Han skjønte noe var galt, holdt seg alltid nær henne, nektet å sove uten at hun var i samme rom. Vibecke hadde sin barndomsflamme, heldigvis. Hans familie var fantastisk, og fikk saken til å rulle. Det ble gransket. Vi fant også moren og to andre kvinner. Én kunne vært reddet, hadde vi reagert tidligere…
Din feil?
Ja. Hadde ikke Vibecke fått hjelp, kunne det skjedd mer. Stefaren forstod selv hvor det bar. Han tok sitt eget liv før saken kom for retten.
Hva med Vibecke?
Hun er sterk! Oppdrar sine brødre og har fått egne barn og barnebarn. Jeg fulgte henne i årevis, og ble venn med henne rart, med så mange års forskjell. Men slik ble det, Mari. Derfor skal du passe barna hennes. Se med egne øyne!
Bestemors praksisskole bestod Mari med glans. Vibecke og hennes unge flokk fikk henne til å forstå at hun hadde valgt rett. Da satte hun alt inn på skolearbeid.
På universitetet fikk hun plassen sin, men var ikke fornøyd med resultatet. Kunne vært bedre!
Der, første studiedag, støtte hun på Dennis igjen.
Er du også her?
Den kjølige, rolige stemmen fikk Mari til å murre.
Tydeligvis. Men hvorfor er du her, da?
Jeg studerer…
At Dennis foretrakk korte ord og ikke kastet bort energi, skjønte hun senere. I et år hilste de bare av og til. Sjalusi og misnøye, spesielt etter at Dennis ble med i samme hjelpegruppe på sykehuset.
Der, iført en latterlig rød parykk, skjønte Mari hvordan hun likevel likte Dennis. Han lo med barna, lekte, og delte ut klemmer til alle. Etter forestillingen ga han henne en ballongblomst.
Her. Du er flink! Fint å jobbe med deg!
Takk Skal vi ta en kaffe, kanskje?
Slik lærte Mari at Dennis bodde med moren og jobbet for å hjelpe til hjemme. Hun oppdaget snart at kakerlakkene hans var av samme rase som hennes. Det veide tyngst. Som bestemor pleide å si:
Ta vare på dem som har kakerlakker av samme sort som deg. Det er ikke mange slike.
Har du møtt noen, bestemor?
Alle mennene mine! Tre stykker, ekte samspill med kakerlakkene. Vi skiltes aldri i sinne eller uten kjærlighet.
Men hvorfor da?
Det får du høre senere, Mari. Nå skal kakerlakkene dine få lære av seg selv.
Ok, bestemor.
Og Dennis din, han liker jeg.
Hvorfor bare nesten som meg?
Han er hakket bedre. Han tåler deg!
Bestemor!
Er det løgn? Har han fridd enda?
Ikke ennå.
Gled deg, det er rett rundt hjørnet! Hva føler du for ham da?
Jeg tror jeg elsker ham
Da kan du begynne å strikke raggsokker.
Bestemor
Jeg blir ikke evig her heller. Men ro deg! Jeg skal se barnebarna deres før jeg drar noe sted.
Vi er ikke gift enda, bestemor!
Ha, det kommer! Bare vent.
Og nå, så mange år etter, danser kakerlakkene til Mari fremdeles en real norsk springar …
For bestemor fikk rett.
Dennis fridde. Med ring og alt.
Mor gråt av glede og bestemor klappet i hendene så hun glemte leddgikten. Og Vibecke kom med hele storfamilien, tørket tårene og hvisket i øret til Mari:
En god mann, Mari! Ikke mist ham!
Det er ikke mulig, tante Vibecke. Selv om jeg prøvde.
Hvordan kan du være så sikker?
Vi har kakerlakker av samme rase. Bestemor sier man ikke må slippe sånne. Sjansen kan være én til i verden.
Så sånn er det! Vibecke lo og lagde den samme «lykten» med hånden, akkurat slik Mari hadde forestilt seg i hodet tidligere. Da er vi flere i samme båt! Gratulerer, venn! Nå kan jeg være helt rolig for deg. Jeg får gå!
Hvor skal du?
Til bestemor. Og så Dennis! Slikt folk må man holde fast på.
