Solveig Hansen blir gravid. Mannen hennes, Eirik Larsen, blir ved hennes side gjennom hele svangerskapet. Han gir etter hvert på alle hennes ønsker og innfall. Endelig er dagen kommet, og Eirik kjører Solveig til fødeavdelingen på Oslo universitetssykehus. Når den lille, friske datteren deres blir født, puster han lettet ut. Den stolte, nybakte pappaen tar med seg barnet hjem for å hvile. Dagen etter drar han tilbake til sykehuset for å besøke kona og datteren.
Der er hun ikke, sier sykepleieren plutselig.
Det kan ikke være sant! svarer Eirik, forvirret.
Kanskje hun har gått et annet sted? Finn henne! foreslår hun.
Nei, hun har gått, her er en lapp, sier sykepleieren og rekker ham et papir brettet i to.
Eirik åpner lappen og blir blek av det han leser.
—
Eirik er salgsleder i et stort firma i Bergen, og han er fortsatt ugift. Da han ser den unge, vakre Solveig på kontoret, blir han umiddelbart betatt. Hun starter sin første arbeidsdag i avdelingen hans, og han går rett bort til henne.
God morgen, kollega, sier han med et varmt smil som får Solveigs blikk til å bli på ham et øyeblikk.
God morgen, svarer hun med en myk stemme og smiler tilbake.
Da settes du i gang med oppgavene. Oksen Jensen, vår erfarne senior, vil vise deg rundt, peker han mot en kvinne i rommet. Les gjennom arbeidsinstruksjonene, og lykke til. Jeg håper vi får et godt samarbeid.
De fleste kollegene, som stort sett er kvinner, ser nysgjerrig på sjefen. Når han går ut, hvisker Oksen til Vilde:
Hvor lenge har Eirik vært interessert i nye ansatte? og de ler begge.
Solveig observerer først forsiktig. Hun er ny i gruppen og holder seg tilbake, men hun tar en observatørrolle. Hun er kun toogtyve år gammel, men har allerede fra syttenårene havnet i flere forhold som har endt i brudd. Hun hadde en hemmelig affære med en eldre professor på høyskolen, men han avbrøt den da rykter nådde hans kone.
Etter en stund foreslår Eirik at de skal ta en kaffe etter jobb.
Hvorfor ikke, du er min sjef, og med sjefen skal man ha et godt forhold, svarer hun med et smil.
Eirik tenker først at hun tuller, men blir glad da hun faktisk går med på det. Eirik er tretti år gammel, har aldri vært gift, og har hatt noen forhold som aldri har utviklet seg til noe alvorlig. Denne gangen går ting raskt han forelsker seg, de begynner å date, og kollegene blir overrasket når han forteller at han og Solveig planlegger å gifte seg.
Han oppfyller alle Solveigs ønsker uten å stille spørsmål. Hun setter en betingelse:
Ingen barn ennå, jeg vil leve for meg selv. Når jeg er klar til å bli mor, sier jeg fra. Inntil da vil jeg ikke ha bleier eller barneklær.
Eirik tror at med tiden vil hun innse at et liv uten barn ikke er et ekte liv. Men Solveig holder fast på sin beslutning, og hver gang han bringer opp barn, avbryter hun ham brått.
Kjære, jeg advarte deg, og du aksepterte det, så ikke press meg til å få barn. Jeg er ikke klar ennå.
Etter en stund ser Eirik at Solveig er trist, og hun kommer ut av badet med en graviditetstest i hånden.
Er du gravid, Solveig?
Hun nikker.
Eirik løfter henne opp av glede, mens hun begynner å gråte.
Jeg vil ikke føde, jeg vil ikke bli tykk. Du må gjøre noe.
Han holder henne i armene og kysser de tårevåte kinnene.
Ikke bli sint, ikke gråt, dette er lykke. Jeg elsker deg, Solveig. Vi får barn!
Solveig er imidlertid fast bestemt, går til legen og bestemmer seg for å avbryte. Eirik kommer akkurat i tide til sykehuset, og de har en krangel før han tar henne med ut på gaten.
Vær så snill, Solveig! Ikke gjør noe, la barnet vårt komme. Jeg vil hjelpe deg med alt, jeg lover!
Hun går med på det, men kun på betingelsen at hun ikke skal skifte bleier eller stå opp om natten. Gjennom hele svangerskapet forlater han aldri hennes side, og oppfyller alle hennes småsprø krav. Endelig er dagen her, og Eirik kjører Solveig til fødeavdelingen. Når den lille, friske datteren blir født, slipper han lettet ut et sukk.
Den fornøyde, nybakte pappaen drar hjem for å slappe av. Neste dag, da han kommer tilbake til fødeavdelingen for å besøke kona og datteren, får han beskjed:
Din kone er ikke her, hun har løpt, og har forlatt barnet.
Det kan ikke være! protesterer Eirik. Kanskje hun har gått et annet sted? Finn henne!
Nei, hun har gått, her er en lapp, sier sykepleieren og gir ham et brettet papir.
Eirik åpner lappen og blir blek igjen.
Tre ord står skrevet: «Ikke let etter meg».
Verken på kontoret eller hjemme dukker Solveig opp, svarer aldri på telefonen og har skiftet telefonnummer. En halvannen måned senere ringer hun Eirik.
Hent mine eiendeler, så kommer min bror Arne og tar dem. Du må selv sende inn skilsmissepapirene, jeg kommer ikke tilbake.
Det er ingen samtale om datteren. Hun er verken ønsket av henne eller av Eirik. Alina, den lille jenta, vokser opp med både mor og far som fraværende foreldre. Heldigvis bor Eiriks mor i nærheten og hjelper til med barnet.
—
Sofie Nilsen får en telefon fra skolen. Læreren Marianne Pedersen, som underviser Daniel, hennes sønn i andre klasse, roper:
Kom umiddelbart til skolen, barnet ditt har gjort noe som krever umiddelbar oppmerksomhet!
Sofie tar med seg vesken, melder seg fra jobben og skynder seg til skolen.
Hva kan Daniel ha gjort? Han er en rolig gutt, vokser opp som et balansert barn, tenker hun mens hun går.
Daniel ble født til tross for legene sine spådommer. Mannen hennes, Ivar Olsen, hadde før giften fortalt at han ikke kunne få barn, og hadde en legeerklæring på dette. Det var hans tredje ekteskap.
Kanskje legene tok feil, det finnes jo en liten prosentandel tenker hun. Hun giftet seg med Ivar fordi hun elsket ham, men håpet at de kunne adoptere et barn fra barnehjemmet hvis de ikke fikk egne. Ivar hadde i første ekteskap vært gift i kun ett halvt år før han forlot sin kone og anklaget henne for å gå ut på byen. I det andre ekteskapet insisterte den andre konen på en undersøkelse, men han forlot også da. Han ønsket sterkt å bli far, og viste dette åpent for Sofie.
Til tross for alt blir Sofie gravid. Hun får med en gang en legeerklæring på at hun er åtte uker pregnant.
Ivar, se her, viser hun ham papiret vi skal få et barn, jeg sa jo at legene kan ta feil!
Ivar blir mørk i ansiktet.
Du er glad? Hvorfor skal du være glad? Er du i ferd med å lure meg med et barn fra en annen?
Etter en stund roer Ivar seg og sier senere på kvelden:
Greit, familien skal ha et barn, selv om det ikke er mitt, men han nekter å anerkjenne barnet som sitt.
Sofie tier, og prøver ikke lenger å overtale ham. Hun får en sønn, Daniel, som ligner meget på Ivar, men han ser det ikke. I de første månedene etter fødselen holder faren seg i bakgrunnen, observerer og av og til prøver å håndtere ham, men snart begynner de nye kranglene igjen.
Du har fortalt faren at du har en sønn, så han skal betale barnebidrag på et fremmed barn? La ham betale for den han ikke er far til! roper Ivar.
Sofie gråter, ber og prøver å roe ham ned. Konfliktene blir hyppige, og Daniel vokser opp med å høre de konstante krangelene. En dag sier Ivar til sønnen:
Gå til faren din, la ham mate og kle deg.
Sofie tårer gjør en test som bekrefter at Ivar er den biologiske faren, men han svarer:
Tror du jeg skal tro på det? Jeg har betalt for å holde deg i sjakk.
Sofie tar med Daniel til moren sin, men Ivar følger etter. Hun leier seg et lite rom i en annen del av byen, men Ivar finner henne igjen. Hun leverer inn skilsmissebegjæringen. Etter mange måneder med slit, flytter hun til en annen by, hvor hun og Daniel nå lever og jobber i ro.
Der endelig kan hun puste lett. Daniel er en lydig gutt som nå går i andre klasse. En dag ringer skolen igjen.
Hun skynder seg til skolen og ser Daniel stå foran rektorens kontor sammen med en gutt fra klassen og en jente.
Jenta heter Alma, en flink elev som ofte får ros på foreldremøtene. Daniel har et merke på kinnet, og Alma ser på ham med et skjevt blikk.
Hei, sier Alma, og på dette tidspunktet kommer læreren Marianne inn.
Så er dere her, sier hun. Daniel har gjort dette, har dyttet Alma bort
Mamma, jeg er ikke skyldig, hun startet først. Du sa at man ikke skal plage jenter, men hun slo meg i ansiktet og ropte at jeg er barnløs, så jeg reagerte, sier Daniel, og ser rett i øynene på moren.
Far, jeg er uskyldig, senker Alma blikket.
Alma, stopp, sier faren.
Daniel, du må be Alma om unnskyldning.
Alma, du er også skyldig.
Barna står foran hverandre, klare til å fortsette krangelen. Marianne sier:
Foreldre, kan dere løse dette selv?
Vi løser det, svarer både Sofie og Eirik samtidig, og de ler sammen.
Eirik, som også er tilstede som far til Alma, sier:
Jeg er Eirik, Almas far.
Jeg er Sofie, Daniels mor.
Alma, beklager, begynner Daniel først, og ser på henne med et smil.
Og du også, svarer Alma og berører Daniels hånd.
Så bra, sier begge foreldrene og ler, og barna ler også.
Skal vi gå på pizza? foreslår Eirik.
Mamma, la oss gå! roper Alma.
Alma ser alvorlig på dem og sier:
Ikke tro at vi kun har blitt venner, er vi? spør hun.
Ja, vi tror det, svarer Daniels mor. Det er bare en misforståelse, hun ser på Eirik som nikker.
Barna er glade og spiser pizza med store smil. Daniel sier til Alma:
Hvis noen plager deg, si ifra til meg.
Foreldrene presiserer ingenting mer, for nå er barna deres venner. Begge har innsett at de liker hverandre. Etter dette møtet blir de ofte på kino, i parken og på besøk hos hverandre.
Barna ser at foreldrene bryr seg om hverandre, og blir lykkelige kanskje enda mer enn foreldrene selv.
Tiden går. Eirik og Sofie mimrer ofte om den første dagen de møttes og ler av hvordan barna deres har kranglet så mye.
Det er fortsatt lykke i livet.
Sofie venter på å få en sønn, og Daniel med søstera sin Alma har allerede funnet et navn til den lille broren:
Han skal heteBjarne.
