Hører du deg selv, Jørgen? Skal jeg gå rundt høygravid i førtiårene bare for å ordne opp i feilene fra din ungdom?
Og hvorfor er det plutselig jeg som skal betale prisen for at du heller ville skru bil i garasjen enn å være med din egen sønn? spurte Ingrid, med den samme oppriktige forundringen i stemmen.
Ingrid, ærlig talt! gnålte Jørgen. Jeg var umoden, jeg innså det ikke da. Jeg skjønte ikke hva jeg gikk glipp av. Nå er det for sent! Sondre anser meg jo ikke som far i det hele tatt!
Og hvor tar du feil, tror du? Ingrid smilte sørgmodig. I sytten år har han vokst opp med deg som en slags bofelle på rommet. Trodde du virkelig at barn kan skrus av og på, sånn som fjernsynet? Bare fordi far plutselig har lyst til å leke pappa?
Jørgen ble mørk i blikket. Det irriterte draget var like kjent for Ingrid som at kålruletter dukker opp på julaften. Akkurat det blikket som kom hver gang praten nærmet seg pappapliktene hans.
Ingrid, nå må du gi deg! Alt dette er historie. Kan jeg få én sjanse til? insisterte han.
Bare så du kan få leke deg ferdig, legge alt på meg igjen, og ett barn til kan vokse opp uten far? Ingrid la armene i kors. Nei takk, jeg har prøvd det én gang allerede! Sorry, Jørgen. Ikke snakk om.
Ansiktet hans forvred seg i en slags fornærmet furtenhet blandet med dårlig skjult sinne. Han fant ikke på noe smart å si, så han snøftet bare og forsvant inn i mobilen.
Krangelen døde ut. For øyeblikket. Problemet, på sin side, forduftet ikke. Ingrid satt igjen med en klump i magen. Og ikke bare over Jørgens latterlige krav hun hadde oppriktig vondt av sønnen sin, Sondre.
Ingrid var 23 da Sondre kom til verden. Hun husket fortsatt hvordan det var å stå utenfor Ullevål sykehus, trett og ellevill, med en bitteliten bylt i en hvit dyne i armene.
Jørgen, lykkelig som en postmann med førjulsbonus, var over henne hele tiden. Han rettet på dynen rundt sønnen, kysset Ingrid i panna, og av og til løftet han Sondre i armene med ærbødighet.
Han er prikk lik meg! Samme søkk i haka, sa han engasjert med stjerner i øynene. Nå er jeg pappa, Ingrid!
Jeg skjønner det akkurat nå, jeg også. Jeg skal gjøre alt for ham, sammen med ham! Jeg skal gå turer, skifte bleier, lære ham å spille fotball Jeg skal bli verdens beste far, bare vent og se!
Ingrid trodde på hvert eneste ord hun så på ham med samme starstruck blikk. Hun tenkte at dette kom til å bli en perfekt familie, gjennomsyret av kjærlighet, omtanke og felles lykke.
Men ja, livet er jo sjelden rosa likevel
Klokken tre om natten, Ingrid går gatelangs mellom barnerommet og stua med mørke ringer under øynene, vugger en rasende baby på armen (kolikk nummer tre denne natten). Jørgen vrir seg irritert i dobbeltsenga, trekker dyna godt over hodet.
Kan du ikke få ham til å være stille? hvesser han lavt. Jeg skal tidlig på jobb i morgen!
Ingrid hadde ikke annet valg enn å tusle inn i et annet rom, gråte litt stille i mørket, og fortsette vuggingen. Sondre skrek høyere, men hva skulle hun gjøre? Hun satt der og vugget til Jørgen hadde fått skjønnhetssøvnen i fred.
Lørdag morgen. Ingrid, utkjørt, spør forsiktig:
Jørgen, kanskje du kan ta ham med ut et par timer? Jeg holder på å sovne stående her
Ingrid, kanskje senere? Jeg er opptatt nå. Gutta skal stikke innom og hjelpe meg med bilen.
Men jeg klarer bare ikke mer
Du er da sterk, Ingrid! Du fikser dette. Jeg blir med neste gang!
Døra lukket seg, og Ingrid satt igjen alene med superkvinnen sin og morsplikten med på kjøpet. Og neste gang kom aldri.
Tida gikk. Sondre vokste. Ingrid prøvde av og til å bygge bro mellom far og sønn. Hun kom bort til Jørgen, som breiet seg i stresslessen og så på fotballkamp. Hun rakte ham den rødblussende krabaten som strakte armene etter faren.
Spill litt med ham, kan du? ba hun, ikke for å hvile, men for å styrke båndene i familien.
Han tok sønnen motvillig, som om du hadde gitt ham en påse med levende mark. Han holdt ham med stive armer, stirret på TV-en over hodet til babyen og etter halvannet minutt satt Sondre på gulvet mens pappa var tilbake til cupfinalen.
Sondre ble fem. Han satt på stuegulvet og bygde slott av klosser. Jørgen ruslet forbi på vei til sofaen, så verken på sønnen eller klossene. Sondre løftet ikke blikket tilbake. Han hadde for lengst vent seg til et farløst liv.
Jørgen var pinadø ikke noen tulling, altså. Han betalte regningene, til og med vasket opp i blant.
Men han gikk glipp av sønnens oppvekst burde det overraske noen at Sondre, nå nesten voksen, aldri så på faren som noe annet enn en tilfeldig mann i huset?
Sondre, hvordan går det på skolen, da? prøvde Jørgen plutselig å bry seg.
Eh Jo da. Alt er fint, svarte sønnen litt forfjamset.
Og karakterene? Ingen problemer vel? Si i fra hvis det er noe jeg kan hjelpe! Du må jo ta utdanning seriøst.
Jeg vil jo ikke at du skal ende opp som renovatør, liksom! (noe galt i det, da?)
Nei da, pappa, takk, det går fint, sa Sondre, og skyndte seg inn på rommet.
Vi kan jo dra på fisketur i helga, hvis du vil! ropte Jørgen etter ham.
Men Sondre svarte ikke. Bare Ingrid visste at sønnen hadde skole-disko samme kveld, at han hadde invitert ei jente fra parallell-klassa, blitt avvist, og at fisketur var siste punkt på ønskelista hans.
Alle kunne se at toget hadde gått. Sondre var ikke lenger den lille gutten som gledet seg til å være med pappa. Barndommen Jørgen ville ta igjen, var over for alltid.
Og da han forstod dét, fikk han plutselig lyst på en ny omgang et barn til for å gjøre alt rett denne gang. Ingrid, som husket hver eneste søvnløse natt, var mildt sagt lite gira.
Fort nok fikk slekta nyss om bråket
Jenta mi, jeg har hørt alt. Jørgen har fortalt meg! lytt til din mor gi ham en sjanse til. Han har jo forandret seg så mye! Du skal ikke ta fra ham dette håpet. Det er så fantastisk å få en baby til!
Svigers satte også fyr på lunta:
Ingrid, hvis du ikke sier ja, kan du miste ham, sa hun. Han har alltid hatt en drøm om et barn til.
Sier ikke du ja, står det en annen klar. Det er da i din interesse også! Se mot framtiden Sondre flytter snart ut, et nytt barn kan gi samhold, du har en hjelpende hånd når du blir gammel!
Det stakk ekstra når en annen kvinne sa sånt. Som om kroppen og livet hennes var til salgs på en eller annen forskrudd auksjon.
Ingen så Ingrid som annet enn mor og kone men ikke en utmattet kvinne som allerede hadde vært runden én gang og husket veldig godt hvordan det endte.
Så, i en blanding av desperasjon og ironi, fikk hun en idé som var både sprø og briljant. Hun fant frem en gammel pappeske med Sondres babystæsj og et velbrukt, men fungerende Tamagotchi.
Den lille elektroniske kjæledeggen som trengte mat til faste tider, litt kos, litt helsestell og en evig mengde ryddig. Da Jørgen kom hjem den dagen, fikk han et plast-egg med grå skjerm i hånden.
Hva er dette for noe? undret han, kikket på gaven.
Det er prøveperioden din. Prøv å gjøre en tidel av det du må som pappa. Denne saken må mates på klokken og passes på.
Akkurat som et spedbarn, men du slipper bleieskift og du trykker bare på knapper. Gjør du feil piper den for full hals. Klarer du å holde den i live ett helt år, begynner jeg kanskje å tro deg.
Jørgen så perpleks ut, så lo han høyt trodde det var en vits. Men da han så at Ingrid ikke rørte på en mine, forsvant latteren.
Er du seriøs? Sammenligner du et barn med dette leketøyet?
Prøv i det minste. Hvis du ikke klarer denne dingsen, blir det ikke aktuelt med baby heller!
Jørgen smilte, tok det som en bagatell og puttet saken i lomma.
De tre første nettene sto han tross alt opp og stelte tamagotchien. På dag fem var han bare irritert, men nektet å gi seg. Uka etter begynte han å klage på at han ikke fungerte på jobb lenger alt var søvnmangelens skyld.
Dag åtte, hjemme igjen, kastet han tamagotchien ned på kjøkkenbordet. På skjermen sto det et sørgelig, lite kors han hadde feilet.
Glemte helt å mate den. Kaos på jobben, mumlet Jørgen og så ikke på henne.
Siden den dagen sluttet ikke kranglene, men volumet forsvant. Atmosfæren var fremdeles preget av misforståelser og fornærmelse, men Jørgen sluttet å mase så latterlig ivrig.
Tre år senere la livets kabal seg av seg selv. Sondre, nå student, tok med seg kjæresten hjem, og snart fortalte de at de ventet barn.
Jørgen forandret seg igjen. Nå var han sprekkfull av entusiasme endelig et nytt forsøk som bestefar. Han kjøpte barnevogn for penger spart i en gammel konvolutt, handlet strømpebukser i gale størrelser og LEGO for alderstrinn 8 år +.
Han svor og bedyret at han skulle bli verdens beste bestefar. Han skulle rydde, gå turer, stille opp.
Ingrid betraktet seansen med nøktern skepsis.
Da barnebarnet kom, gikk det som før. Jørgen var på pletten de første ukene vugget ungen, tok selfies, og la ut på Facebook. Men så dabbet interessen fort av igjen.
Før noen rakk å si barseltårer, hadde de unge flyttet til leid leilighet, og Jørgens innsats bestod av sjeldne helgevisitter godt synkronisert så barnet var mett, badet og i godt humør.
Så snart lille begynte å gråte, fikk Jørgen en telefon fra jobben, måtte på hyttebesøk til moren eller fikk plutselig viktig ærend i byen.
Ingrid trådte til, så på livet og på sin slitne svigerdatter, og skjønte at hun hadde valgt riktig.
Sondre ble en både omsorgsfull og ansvarsfull mann han forlot aldri kjæresten med alt alene. Jørgen? Han forble den han alltid hadde vært: En som elsket ideen om farsrollen mer enn selve innholdet i den.
Skriv gjerne i kommentarfeltet hva du mener om dette. Gjorde kona rett? Skru på et liker om du kjenner noen Jørgener!
