Jørgen, de kattene har bodd her helt siden før vi møttes, hvorfor skulle jeg plutselig plassere dem et annet sted? spurte Ingrid med kald stemme. Det du foreslår, kalles svik…
Ingrid bodde i en liten by, omringet av frodig grønt. Om sommeren skjulte gatene seg under trekronene, og blomsterbed blomstret fra tidlig vår til langt utpå høsten så hele byen duftet søtt. Det var lett å drømme og tenke på livet der, på lykke og hva som egentlig betyr noe…
Moren til Ingrid gikk bort tidlig, og lille Inger ble oppdratt av sin kusine Nina Sørlie. Nina fikk aldri sitt eget familieliv til å fungere; den skjøre, haltende jenta fant aldri noen som elsket henne oppriktig. All den ubrukt omsorg ga hun i stedet til niesa si. Ingrid elsket tanten sin høyt, kalte henne bare «mamma Nina» og var evig takknemlig.
Mamma Nina, hei! Jeg er hjemme! lød Ingrids glade stemme i gangen etter skolen, etter turer og senere etter studier.
Jenta mi, velkommen hjem! Hvordan har dagen din vært?
Ingrid lærte å lese tidlig mamma Nina leste alltid høyt for henne, særlig bøker om dyr, fugler og insekter. Disse kveldsstundene med bøker ble deres egen lille tradisjon.
Da Ingrid var rundt tolv, kom hun en dag hjem med en gråtende kattunge.
Mamma Nina, han er så redd. Liten og forlatt, ingen vil ha ham, stemmen skalv.
Vet du hva, Ingrid? La oss beholde ham, svarte Nina og ga henne en god klem.
Slik kom Maja inn i huset. Noen år senere tok Nina selv med seg en liten kattunge hjem fra jobben.
Ingrid, tenk, noen satt fra seg en eske med kattunger på trappa på jobben. Vi ansatte delte dem mellom oss, sa hun sliten da hun kom hjem.
Vi har to katter nå! Dette blir gøy!
Ingrid tok imot det nye lille familiemedlemmet med glede. Maja så først uinteressert på den lille, så gikk hun bort, snuste, tok henne forsiktig i nakkeskinnet og hoppet opp i sofaen. Der begynte hun å vaske henne som om hun var hennes egen.
Årene gikk. Ingrid tok mer og mer ansvar hjemme: hun vasket, lagde mat, handlet. Hun visste alltid hvilke medisiner mamma Nina trengte, husket navnene på alle legene og fulgte henne til legen. De hadde det alltid godt leste sammen, diskuterte filmer og teater, snakket om alt mellom himmel og jord.
Så møtte Ingrid Jørgen, på en kunstutstilling. Ingrid skjulte ingenting. Mamma Nina var med god grunn litt på vakt noe med gutten virket ikke helt ekte men slo det fra seg som nerver og litt sjalusi.
Hennes viktigste ønske var å se Ingrid lykkelig, så hun slapp henne fri ut i voksenlivet. Ingrid og Jørgen leide leilighet og flyttet sammen.
Ingrid besøkte mamma Nina to ganger i uka tirsdag og lørdag. På lørdager prøvde hun å få med Jørgen, men han hadde alltid en unnskyldning.
Ingrid, det er jo de kattene der. Du skjønner vel lukt, hår, matskåler… Hvordan levde du egentlig i den leiligheten?
Jørgen rynket på nesen mens Ingrid forsøkte å le det bort.
Jørgen, du aner ikke hvor mye glede de gir!
Glede? De lager da bare trøbbel?
De er jo så morsomme! De puffer seg opp når de leker slåss, maler, løper rundt etter tøfler og museleker og bånd. Når de legger seg på brystkassa di og maler, er det verdens beste lyd!
Nei, Ingrid, jeg liker dem ikke. Ikke bli sur, mumlet han surt. Mat, koseprat og kattehår … Jeg blir heller hjemme. Bare lag noe godt til middag, så skal jeg savne deg imens…
Etter hvert ble mamma Nina sykere. Ingrid dro innom nesten daglig etter jobb. Hun foreslo at de skulle flytte inn i tantes leilighet, men Jørgen nektet, og Ingrid rev seg i to mellom de to viktigste i livet sitt.
Det ble mer å gjøre hjemme: klesvask hver dag, vaske gulv med grønnsåpe og klorin, og huset duftet mer og mer av sykdom og alderdom. Ingrid var urolig, men skjønte: det gikk mot slutten…
Mamma Nina sovnet stille inn en tidlig morgen, mens Ingrid var hos henne. De småpratet lenge, så leste Ingrid høyt for henne. Med nattlampen tent la hun seg til å sove.
Hun våknet til fuglesang ute. Strekket seg, vasket ansiktet og gikk på soverommet:
Mamma Nina åh, mamma…
Hun grep mobilen.
Jørgen, mamma er borte, stemmen var våt av tårer.
Etter begravelsen føltes det som et digert hull i Ingrids hjerte. Den siste nærmeste var borte. Den morgenen da Ingrid fant tanten, lå det et brev ved senga. Et testamente på leiligheten og et brev.
«Min kjære Inger!
Jeg vet at du har det vondt. Nå er det ingen som kan gi deg en klem. Mammaen din døde da du var liten. Faren din var aldri i bildet. Bare jeg.
Min jente, jeg er så uendelig glad i deg. Husk det alltid. Uansett om du er trist eller glad, er jeg der ved din side.
Leiligheten er din. Den har vært din, men nå er du virkelig eier av ditt eget hjørne. Selv om det er gammelt og enkelt det er ditt.
Inger, én ting ber jeg deg om ta vare på gamledamene mine. Maja og Lilla har bare deg igjen nå.
Og bli lykkelig! Jeg elsker deg.
Din mamma Nina.»
Ingrid gråt mens hun leste brevet gang på gang. Hun strøk kattene, klemte dem, hvisket varme ord. De var henne like kjære som mamma Nina.
Hun bestemte seg for å flytte inn i tantes gamle leilighet. Hun måtte rydde, ordne, ordne en ny hverdag og ta vare på kattene.
Jørgen ville ikke bli med.
Ingrid, la oss bo hver for oss en stund. Jeg klarer ikke de kattene dine. Og dessuten, det der gamle kjerring-preget… øynene hans var mørke.
Det gjorde vondt, men sorgen overdøvet alt.
Sakte, men sikkert fant hun tilbake til seg selv. Hun lekte med kattene, leste gamle favorittbøker, hengte opp nye gardiner, vasket tepper. Hun og Jørgen så hverandre sjeldnere og sjeldnere, og med tiden ble det enklere å puste.
En dag ringte det på døren.
Jørgen? Hei, kom inn da, sa hun vennlig.
Hei Ingrid! Jeg har savnet deg, Han omfavnet henne. Her er det koselig! Og det lukter bra! Du har vel kvittet deg med dem nå?
Ingrid trakk seg kjapt unna.
Hva mener du, «kvittet deg»?
De kattene, de gamledamene. Jeg husker hvordan det stinket her hår, matskåler…
Jørgen gikk inn i stua.
Hva? Er de fortsatt her?
Maja lekte med halen sin, mens Lilla slikket labben.
Jørgen, de har bodd her lenge før vi ble kjent. Hvorfor skal jeg fjerne dem? sa hun kaldt.
Ingrid, nå må du være litt fornuftig. Leiligheten er flott tenk nytt kjøkken, nytt bad, nye møbler. Og så kvitter du deg med kattene!
Han stilte seg tett foran henne, så henne rett i øynene men hun viket ikke.
Jørgen, det du ber om, er svik.
Det er bare fornuft. Jeg ber deg jo ikke kaste dem ut vi kan finne et fosterhjem, gi dem til dyrebeskyttelsen, jeg kan til og med Vippse penger til mat der. Bare få dem vekk!
Du skjønner ikke. Jeg kan ikke gi dem bort. De trenger meg like mye som jeg trenger dem. De ER familien min!
Du må se fremover. Karriere, bryllup, barn. Biologiske klokka tikker…
Tenk deg om. Jeg flytter ikke inn så lenge de kattene er her. Enten meg eller dem.
Jørgen snakket som om det var det mest selvfølgelige, som om utfallet var opplagt. Men Ingrid svarte ham ikke. I øynene hennes var det verken glede eller uro bare sliten ro. Og hun kjente det plutselig veldig tydelig: Hun kunne ikke leve under press, blant krav og kjølig logikk. Kjærlighet overlever ikke ultimatum.
Hvordan skal du lage familie med en som vil kaste ut de du og mamma en gang reddet og fikk to nye liv med?
Jørgen, bare gå. Jeg trenger tid alene. Jeg har nettopp mistet mamma Nina, og så kommer du med sånne krav. Vær så snill, gå.
Ja vel da! Du får tenke deg om, og ikke vent deg at jeg løper etter deg, du er ikke akkurat noen skjønnhet!
Han snudde på hælen og dro. Døra slamret hardt, og glasset klirret i skapet. Kattene spratt skremt opp i sofaen, og Ingrid følte at noe strammet seg sammen inni henne.
Det var tungt men samtidig litt lettende. Hun satte seg ned, klemte de myke gamle kattene inntil seg, lot fjeset synke ned i den varme pelsen:
Småjentene mine, mine elsklinger! Ingen får ta dere fra meg. Dere er mine. Hører du, mamma Nina? Jeg gir dem aldri bort!
Noen dager senere, på vei hjem fra jobb, så hun Jørgen stå i gårdsplassen og se opp mot «katteleiligheten» som om han håpet på å få øye på noe annet.
Han gjorde et forsøk på å gå mot henne, men Ingrid bare løftet hånda og gikk forbi:
Nei, Jørgen, det er over. Jeg blir med kattene!
Hun forsvant inn i oppgangen, og døra slo igjen for godt.
Kattene levde så lenge de kunne. Hver dag med deres rolige pust og myke pels minnet Ingrid om mamma Nina, om barndommens trygghet og varme.
For familie handler ikke bare om blod. Familie er de man har kjær, de man tar vare på og som alltid får et sted i hjertet. Kjærlighet er uten betingelser.
Og der det bor ekte kjærlighet, finnes det ikke rom for svik. Der det er varmt i sjela, har alle et hjem.
Og så lenge en pelsklump ligger på brystet ditt og maler, da er huset skikkelig, skikkelig varmt.
