«Unge dame, sett barnet ditt på fanget,» nærmest knurret en stor dame i femtiårene til meg. Forresten, jeg hadde kjøpt eget sete til sønnen min og betalt 900 kroner for det, så det var ikke bare litt småpenger i omløp.
Den dagen skulle jeg ta Magnus til mormor. Han er familiens stolthet fem år gammel, men ser ut som han kunne gått på barneskolen. Hele slekta behandler ham som en voksen, og derfor kjøper vi selvsagt eget sete til ham på bussen. Han oppfører seg eksemplarisk, og er en diger kar. Det er faktisk nesten umulig å holde ham på fanget uten å få krampe. Dessuten ville både jeg og han blitt plagsomt klam, og han kunne fått tak i skoa til andre passasjerer hvis han satt på fanget mitt. Det er mye mer praktisk at han sitter for seg selv.
Akkurat denne dagen satt Magnus ved vinduet, og jeg tok plassen ved siden av ham. Fornuftig, for vi skulle av tidligere enn resten og det er lettere å komme seg ut foran. Jeg forklarte sjåføren at jeg hadde betalt billett for Magnus, så ingen skulle forsøke å dytte noen inn på den plassen.
Vi satte kursen ut av byen. Midt på veien ble bussen stoppet av en kraftig dame. Det var fremdeles ledige plasser bak oss, så sjåføren stanset. Når denne damen bokstavelig talt presset seg inn (jeg har ikke sett noen trosse fysiske lover på den måten), vaklet bussen, og resten av passasjerene stirret måpende mens hun dro seg gjennom døren. Da hun endelig slamret døren igjen, hørte alle sjåføren sukke tungt. Han begynte å kjøre, mens damen snuste seg mot passasjerplassene.
«Jente, du må jo sette barnet ditt på fanget,» gjentok hun, nå med fast grov stemme. Jeg forklarte henne rolig at jeg hadde betalt for Magnus sitt sete, og han kom ikke til å sitte på mitt fang uansett. Sjåføren tok min side og foreslo at damen kunne gå lenger frem i bussen; det var plasser ledige der. Damen mumlet surt om at hun trengte vindusplass, at det var lettest for oss å flytte, og at hun er fast inventar på denne minibussen og alltid tar vindusplassen.
Jeg ga meg ikke. Magnus satt trygt med nesa mot rutene, og bussen tok fart. Damen stod fortsatt og veivet ved setene våre, tydelig ikke interessert i å bevege seg bakover. Det kokte litt inni meg, men jeg ville ikke lage skandale foran Magnus. Vi begynte å småprate om elbilene vi kjørte forbi og hvordan mormor alltid har vafler klare. Damen ble bare enda mer frustrert over at jeg var så rolig, og hun ropte: «Flytt barnet la meg sitte her, skjønner du ikke?» Jeg svarte så rolig jeg bare kunne: «Jeg gir ikke fra meg setet. Magnus er voksen nok til å få sitt eget sete. Vi var her først. Her er det ingen nummererte billetter.»
Sjåføren lot seg ikke distrahere, og det var tydelig at dette var langt fra hans første tur. De andre passasjerene brydde seg ikke i starten noen satt med ørepropper, andre snorket. Etter hvert begynte de å blande seg: «Dame, sett deg på en ledig plass.» «Slapp av, det er ikke hjemme hos deg dette!» Damen nektet å gå fremover, påstod hun hadde dårlig rygg selv om det åpenbart var ren stahet. Hun ville ha vårt lune vindussete.
Det ble etter hvert litt oppstyr på bussen. Og så skjedde det beste: Sjåføren stoppet, gikk ut av setet, kom bak til oss, tok damens poser ut av bussen og geleidet damen etter. Den forvirrede og fortumlede damen rakk knapt å blunke før sjåføren satt seg bak rattet og kjørte av sted. Det ble musestille. Til slutt tok vi opp en liten kollekt med mynter til sjåføren, så han ikke gikk glipp av billettpenger for damen. Da vi kom frem, leverte vi pengene og sjåføren ble så glad at han lovte: «Neste gang slipper jeg henne ikke om bord!» Ikke rart, hun var visst alltid ute etter å krangleMagnus kikket opp på meg med det største smilet jeg hadde sett på lenge, og hvisket: «Mamma, den sjåføren var litt som mormor, bare strengere.» Jeg måtte le, og de andre passasjerene gliste med. Vi satt der med vafler i tankene og penger i hånda, og jeg kjente at bussen, for første gang, føltes som vårt eget lille fellesskap. Da vi gikk av, takket sjåføren oss som om vi var gamle venner, og Magnus fikk til og med lov å trykke på stopp-knappen én ekstra gang.
Det var ikke bare Magnus som hadde fått sin plass den dagen vi hadde alle fått det. Da døren lukket seg bak oss og mormor ventet med varme vafler, glemte jeg kaoset. Bare latteren fra bussen hang igjen, sammen med vissheten: Noen ganger skal man holde fast på plassen sin. Det kan gi plass til mer enn man aner.
