Jeg kan ikke si at jeg noensinne var overdrevent snill mot sønnen min. Han var pliktoppfyllende, flink på skolen, hjelpsom hjemme, og alltid et godt forbilde. Da Lars en dag fortalte meg at han skulle reise bort for å jobbe, kjente jeg bekymringen bre seg i meg. Tanken på å bli alene var tung å bære.
Hva med Ingeborg? spurte jeg ham om kjæresten hans. Vi har gjort det slutt, svarte han lavmælt.
Det overrasket meg, for jeg hadde virkelig trodd de skulle gifte seg. De passet så godt sammen. Det gjorde vondt å høre at kjærligheten var over, men jeg la meg ikke oppi forholdet deres.
Etter at Lars dro, holdt vi heldigvis jevnlig kontakt. Han fant seg arbeid, nye venner og snart en ny kjæreste. Jeg ventet spent på å få møte henne. Men Lars hastet ikke med å presentere oss. I mellomtiden skaffet jeg meg en liten kattunge som jeg tok meg av, for å ha noe å stelle med.
En kveld på vei hjem fra jobben, skimtet jeg plutselig en skikkelse i mørket og hørte en lav stemme: Hei!
Jeg ble stående overrasket. Det var Ingeborg og hun holdt et lite spedbarn i armene. Kjære deg, hva gjør du her ute? Og hvem er det du holder?
Ingeborg svelget tungt. Du kan mene om meg hva du vil, men dette er barnebarnet ditt. Jeg turte aldri fortelle Lars om graviditeten vi skiltes så brått, og jeg dro hjem til moren min. Men hun døde for en måned siden, og jeg har ingen annen familie. Derfor kom jeg hit. Hva tenker du å gjøre nå da? Jeg har ikke noe sted å bo, så jeg har vel ikke annet valg enn å la barnet vokse opp på barnehjem. Jeg ville bare… hvis noe skjer med meg, kanskje du kunne besøke henne?
Ikke tull. Vi skal ta vare på henne sammen, svarte jeg bestemt, og fulgte Ingeborg og det lille barnet mitt hjem.
Det var ingen tvil den lille jenta lignet sønnen min på en prikk. Ingeborg hjalp til hjemme, jeg jobbet og vi klarte oss så godt vi kunne. Så ringte Lars en dag og sa han ville komme på besøk snart. Om han kom alene eller ikke, ville han ikke svare på. Hemmelighetsfull som alltid.
Da Lars kom, matet jeg nettopp den lille jenta. Han smilte overrasket mot henne. Hvem er den vakre lille frøkna her?
Sønn, det er din datter, sa jeg.
Lars sto lamslått, men smilte så og sa: Jeg er ikke alene jeg heller. Han løftet inn en liten vugge. Og hvem er dette? Det er sønnen min. Moren hans døde under fødselen. Jeg klarte ikke etterlate ham.
Ingeborg kom ut i gangen, og blikket hennes møtte Lars sitt. De ble sittende og snakke sammen alene resten av kvelden. Jeg blandet meg ikke inn. Det fine var at et år senere giftet de seg, og begge barna vokste opp i en samlet og trygg familie.
Nå holder Lars på å bygge et stort hus for å flytte familien ut av den trange leiligheten. Og vet du hva snart får jeg mitt tredje barnebarn. Det er virkelig en stor velsignelse!
