Den unge kvinnen satt på sengen, trakk knærne mot brystet og gjentok irritert:
Jeg trenger ham ikke. Jeg avviser ham. Jeg vil bare ha Anders, men han sa at han ikke vil ha barnet. Så da er jeg også ubrukelig. Gjør hva dere vil med ham det gjør meg likegyldig.
«Min lille jente! Det er barbari å avvise sitt eget barn. Selv dyrene gjør det ikke», sa avdelingslederen med en rolig stemme.
«Hva dyrene gjør er irrelevant. Skriv meg ut nå, ellers får dere se hva jeg kan få til», ropte den nybakte moren i en rasende tone.
«Du er en dumt oppblåst jente, for Guds skyld», sukket lederen og så på den unge kvinnen med et sukk. Hennes erfaring fortalte at medisinen var maktesløs i dette tilfelle.
For en uke siden hadde hun blitt overført fra fødeavdelingen til barneavdelingen. En høylytt og skandaløs jente som nektet å amme barnet sitt, uansett hvor mye hun ble overtalt. Hun gikk med på å pumpe melken, men da var hun fanget uten noen annen vei ut.
Den unge barnesykelegen, Inger, prøvde forgjeves å nå frem til henne. Den rastløse damen kastet stadig nye hissig skriker. Inger forklarte at det var farlig for barnet, men jenta svarte at hun ville løpe bort hvis det fortsatte. Inger kalte på avdelingslederen, som i en time forsøkte å overtale den irrasjonelle moren. Jenta påsto at hun måtte til sin kjære, og at han ville forlate henne om hun ikke dro med ham sørover.
Avdelingslederen ga ikke opp. Hun hadde sett mange slike mødre i sine år, og hun kunne holde jenta her i tre dager til kanskje da ville hun tenke seg om. Da jenta hørte om de tre dagene, brøt hun sammen i raseri.
«Er dere gale? Anders er allerede sint på meg for dette forferdelige barnet, og dere kaster meg enda mer inn i dette. Forstår dere ikke at hvis jeg ikke drar med ham til sør, så vil han ta med seg Katja?» hun hulket og skrek at de var dumme og ikke forsto at Katja bare ventet på å ta med seg kjæresten hennes.
Avdelingslederen sukket igjen, ga jenta en dose valerian og gikk mot døren. Overlegen, som hadde holdt seg stille hele tiden, fulgte etter. På korridoren stoppet hun og spurte lavt:
Tror dere virkelig at et barn vil ha det bra med en slik mor?
Min lille, svarte avdelingslederen. Hva skal vi gjøre? Ellers blir han sendt til barnehjem og så videre. Familien er vel anstendige: både jentas og guttens. Kanskje vi kan snakke med foreldrene? Det er jo deres første barnebarn. Han er en kjekk fyr. Finn ut hvor foreldrene bor, så kan jeg ta kontakt.
Den samme dagen flyktet jenta. Avdelingslederen ringte foreldrene hans, men de ville ikke snakke. To dager senere kom faren, en sta, sur mann med mørke øyenbryn, for å hente ting. Avdelingslederen prøvde å snakke, foreslo å se på barnet.
«Det er ikke min sak», svarte den sure mannen. «Min datter vil skrive et avslag, og jeg sender det med min sjåfør. Du kan ikke la henne gå alene hun skal ikke skrives ut uten at hun selv kommer. Alt må følges etter reglene, ellers får vi problemer».
Mannen ble sint, men trakk seg tilbake og sa han ville sende sin kone. Dagen etter kom en liten blek kvinne, satte seg på kanten av stolen og begynte å gråte. Hun mumlet at dette var en tragedie. Barnets foreldre hadde nettopp tatt ham med til utlandet; de var velstående og hadde store planer. Datteren hennes ropte uendelig om hatet mot barnet, at hun skulle dra med Anders, selv om hele verden brøt sammen av sinne.
Avdelingslederen sukket igjen og foreslo å la moren se barnet, i håp om at hun ville føle noe. Hun så på den lille med tårer i øynene, men bare ropte at han var så vakker, at hun ville ta ham med glede. Men mannen hadde forbudt det, og hun ville ikke ha ham. Kvinnan tok opp et nytt skjerf og gråt enda høyere.
«Mmm», mumlet avdelingslederen, og ba sykepleierinnen gi kvinnen mer valerian. Hun mumlet at med så mange tåpelige greier ville beroligende midler snart gå tomt i avdelingen.
Senere gikk hun til overlegen og forklarte at hun ville beholde barnet på avdelingen. Overlegen, som tidligere hadde vært en dyktig barnelege, smilte ved synet av den lille gutten og spurte hva han fikk spise. «Han er en liten donut», sa han, og navnet «Donut» festet seg til barnet.
Donut ble på avdelingen i flere måneder. Moren ble gjentatte ganger overtalt til å komme, leke og si at hun sparte penger til en billett for å finne kjæresten sin. Hun ser ut til å venne seg til ham, men hun kom alltid og gikk med tårer i blikket, unnskyldte seg for datterens galskap, og sa at hun elsket gutten sin som en galning. Avdelingslederen sa at det ikke var kjærlighet, men lyst.
Mor og bestemor kom ofte, skrev ingen avslag, men barnet ble likevel ikke hentet. Avdelingslederen bestemte seg for å snakke alvorlig med dem barnet var blitt syk, og alle var bekymret. Inger løp til ham så snart hun kunne. Donut lå svett, våte hårstrå klamret seg til den fuktige huden. Han hadde gått ned i vekt og var svak, men Inger bar ham uten stopp, ropte at han ikke lenger var en donut, men en pannekake. Likevel kom han seg igjen, ble den elskede i avdelingen, og elsket Ingers fargerike korallperler.
En dag oppdaget jenta at kjæresten hennes hadde giftet seg med en annen. Hun brøt sammen i raseri, ropte at alt var en konspirasjon for å holde dem fra hverandre, at hun hatet både alle og spesielt dette barnet. Hun skrev et avslag og leverte det til overlegen, deretter forlot hun rommet i en storm av tårevåte ord.
Overlegen ropte avdelingslederen til seg:
Alt er skrevet. Vi skal fylle papirer til barnehjemmet. Hva annet kan vi gjøre?
Den unge overlegen begynte å gråte. Avdelingslederen tok av seg brillene, tørket dem langsomt mens hun mumlet for seg selv. Alle visste at når hun tørket brillene, var hun i nervøsitet.
I det øyeblikket lekte Donut lykkelig i sin krybbe. En sykepleier kom inn, og han jublet av hver gang noen gikk inn. Plutselig stanset han, som om han lyttet til en fjern sang, og så på sykepleieren med store, klare øyne. Hun kunne ikke forklare hva hun så, men en klump dannet seg i hjertet, og tårer trillet nedover kinnene hennes.
Hun forsto ikke hvorfor hun gråt, men da hun hørte at moren hadde skrevet avslag, falt alt på plass. Hun ropte sint at ingen barn vet om avslag, at de hører bare englenes hvisken. De blir stille, som om de prøver å forsvinne i skyggene, for ingen vil se dem.
Verden er kald, likegyldig, gir til noen og tar fra andre. De forlatte barna vet at de er oversett, at de må bli stille og usynlige. Det spiller ingen rolle om du er sulten eller har feber ingen vil lese en godnatthistorie for deg, ingen vil dekke deg med et teppe.
Men det finnes håp. Kanskje et tilfeldig lyspunkt vil trekke oppmerksomheten til deg, kanskje godhet vil finne vei gjennom den kalde tåken. Tro på dette, lille barn, vent og tro!
Siden den dagen lå Donut stille i krybben, han lekte ikke, smilte ikke. Inger prøvde igjen og igjen:
Donut, vil du ha håndholdt leke? Se, jeg har perler, la oss leke!
Han så på henne med tomt blikk, uten bevegelse. Til slutt brøt hun sammen og ropte:
Vi forråder ham! Det er ikke hans skyld at han ble født av disse tjafene!
Hun satt på sofaen med hodet i fanget, gråt svakt. Avdelingslederen reiste seg, satte seg ved siden av henne, strøk henne over skulderen og sa:
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har så mange Donuter i løpet av livet, kan du telle dem? Nei, men la oss finne en familie til ham.
Inger begynte å lete etter foreldre de beste i landet. Hun jobbet så inderlig at selv de andre på sykehuset ble rørt. Donut, som hadde blitt forkjølet, ble foretrukket av avdelingslederen: «Første gang i livet mitt er jeg glad for at et barn blir syk».
Endelig fant hun et par, Lena og Leif, i slutten av trettiårene uten egne barn. De hadde lenge drømt om å adoptere. Lena var en myk, elegant kvinne med en melodiøs stemme, og Leif var solid som en soldat, tydelig forelsket i sin kone. Deres hjem var lyst og varmt.
Da parret møtte avdelingslederen, lo hun og spurte:
Hvor tungt veide han ved fødselen, lille?
Lena lo:
Han husker ikke bursdagen, men han vil sikkert plage meg med spørsmål.
Avdelingslederen nikket og sa:
Ingen detaljer trengs, du ligner på ham.
Lena åpnet døren til rommet, gikk inn, og Donut våknet, rødt i ansiktet, med små håndflater og en tåre i øyekroken. Han åpnet øynene, så rundt, og møtte Lena. Først så han forvirret, så ble han stille.
Lena så ham nøye, han grep hennes store tommel med sine små fingre. Alle lo, men Lena og Donut fortsatte å stirre på hverandre.
Et øyeblikk smilte han svakt, Lena smilte tilbake, og han pirket lett. Stillheten fylte rommet, men avdelingslederen hostet svakt:
La oss avslutte dette møtet for i dag. Gå hjem, tenk, og bestem dere.
Lena svarte uten å snu seg:
Vi trenger ikke tenke, vi har allerede bestemt.
Avdelingslederen så forvirret på Leif, som nikket stille.
Så, griper du fortsatt tommelen min? spurte Lena rolig.
Donut holdt fast, men slapp til slutt taket. Han smilte igjen med et lite bløtt gult tann og pipe.
Avdelingslederen mumlet: «Det er bare reflekser, sånn er det». Hun ristet på brillene, tørket dem på den tomme frakken, og mumlet for seg selv mens hun så på den lille gutten som nå sov fredelig i sin krybbe.
