Jeg vil leve, Pål!
Dr. Georg, Dr. Georg, går det bra med deg?
Sykepleier Ragnhild grep tak i ermet til kirurgen, men klarte ikke holde ham igjen. Han støttet seg mot veggen, bøyde hodet dypt og ble taus.
Ragnhild, med en viss stolthet på vegne av hele personalet, tenkte straks hvor mye legene ofret for pasientene, at de arbeider til de nærmest stuper. Men ingen forstår, ingen ser det. Pasienten han akkurat hadde operert, ville aldri merke det.
Hva skjer, Georg? Jeg skal hente…
Ikke nødvendig, svarte han og rev seg løs fra veggen, vinglet mot legekontoret. Ved døra snudde han seg mot henne, Det går greit, ikke bekymre deg.
Georg sank utmattet ned i skinnsofaen. Var det egentlig greit? Ikke første gang han kjente slike svimmelhetsanfall. Overarbeid? Sannsynligvis.
En gang hadde han normale helger. Ordentlige fridager han kunne bruke på å slappe av etter ukens kaos, besøke venner med kona, ta barna med i parken.
Men nå… Med alle legene overarbeidet på tre sykehus hver, hvordan skulle det bli frihet? Dessuten, han hadde jo et andre ekteskap. Yngre kone, skolebarn, utgifter. Og… han hadde drømt om å bytte ut bilen.
Men det viktigste var ikke bilen. Det viktigste var å være ettertraktet. Han hadde alltid villet være best, ønsket seg respekt og seire og årene hadde brakt ham alt dette. Pasientene søkte ham, kollegene respekterte ham, han ble invitert og tilbudene var gode.
Hallgeir? han ringte kollegaen, anestesilegen, Er Marit på jobb i dag?
Hei, Georg. Ja, hun har vakt.
Og da dagen var over, lå Georg allerede inne i MR-maskinen på sykehuset, mens han lyttet til de uutholdelige lydene han neppe klarte å overdøve med musikken i hodetelefonene.
En bølge av frykt overmannet ham, han måtte minne seg selv om å trykke på alarmknappen hvis det skulle bli verre. Tankene flakket hva hadde han egentlig å tenke på av alt det fine i livet? Hva?
Minnene hans begynte å valse bakover i livet. Andre ekteskap… han var allerede kirurg, familiefar, hun var en ung lærer for hans tredje klasses datter.
Lydene fra MR-maskinen overdøvet forsøkene på å huske noe godt. Jobb, hjem, jobb igjen. Første ekteskap det var verre. En stygg skilsmisse hadde gjort de minnene uutholdelige. De var tilbakelagt, forsøkt glemt.
Studietiden? Ja! De første fire årene.
Og Georg holdt fast i dette minnet, dro seg bort fra bråket, forsvant inn i fortiden. Studentliv, kompisene, Solveig fra kantina alle var forelsket i henne…
Georg, Viktor og Pål tre medicinstudenter, knyttet sammen allerede fra opptaksprøven. Oslo var ukjent for dem alle, studenthybelen ble deres hjem.
Pål fra et lite sted på Vestlandet, beskjeden men med noe utrolig sjarmerende ved seg. Med de lyse, dype øynene bak brilleglassene ville alle bare være nær ham, lytte til de kloke, stille ordene hans.
Pål hadde fantastisk hukommelse, kunne alt utenat, svarte på alle spørsmål.
Viktor rake motsetningen. Kjekk kar fra bygda ved Fagernes, utadvendt, alltid i farta, fullt av energi, stadig i sving med alt mulig, mer opptatt av å hjelpe nye venner, skrive jukselapper, enn å lese.
Georg selv var nervøs for eksamenene. Han var sikker på at han ville stryke. Men av hele hybelen var det bare Morten som ikke kom inn. De tre forble venner.
Førsteåret fikk de ikke hybel på campus og Påls omsorgsfulle mor, Torill, kom for å finne en leilighet til guttene.
Gud velsigne dere, gutter! Lev fredelig sammen, sa hun da hun etter et par dagers opphold hadde pakket ut, gitt råd, bekymret seg og kokkelert mat for en måned.
Utrolig! Hva jobber egentlig moren din med, Pål?
I ikonbutikken, svarte Pål mens han tygde.
Hvor da? begge så undrende på ham.
Hun selger lys og andre ting i kirka.
Så hun er troende og sånn?
Ja, og jeg også. svarte Pål.
Begge de andre kastet et usikkert sideblikk på ikonene i vinduskarmen.
Dine det der? Jeg trodde det var moren din som glemte dem.
Nei, hun lot dem være. Til meg, egentlig.
Viktor var alltid først ute med å snakke, så tenke:
Er dere sprø, egentlig? Hva gjør dere her på medisin om dere bare tror på sånt vås? Gud skal liksom hjelpe…
Legen helbreder kroppen, Gud sjelen, svarte Pål stille. De trakk på skuldrene.
Om troen pratet de ikke mer. Så at Pål korset seg, men han gjorde det diskret. Han var god student, klarte å roe ned gnisninger mellom hissige Viktor og sta Georg på en klok og fredelig måte.
Han bekymret seg lite om dagligdagse ting. Om Viktor og Gøran kranglet om vasking, tok Pål moppen og begynte å vaske uten noe oppstyr.
Er det virkelig verdt å krangle om? Mye lettere å gjøre det…
Da hjalp de andre til, litt av forlegenhet hver gang.
Enten Gud hjalp Pål, eller han bare hadde et talent, han var best på eksamen. Latin satt som støpt. Han var den som holdt dem sammen.
Han var merkelig nok den første som ble forelsket. Han ble valgt til tillitsvalgt og møtte på det viset sin skjebne Guro. Liten, svart lugg, tøff og snill. Allerede på andre året gikk de hånd i hånd.
Viktor, til tross for sin bygdebakgrunn, fikk etter hvert praksis i ambulanse, jobbet hardt, og på sykehus ble han lagt merke til og fikk tillit i vanskelige prosedyrer.
Georg var den flittige typen. Ingen stjerne, men fast bestemt på å bli en god lege.
***
MR-maskinen trillet ham ut. Georg så ut vinduet, dro pusten dypt. Hvor kom dette klaustrofobe fra?
Marit kom inn, begynte å ta av utstyret hans.
Hva så, Marit? Har dere sett på bildene?
Vent litt. Lege skal skrive beskrivelse først. Ringer deg, du kommer tilbake.
Jeg henter dem i morgen. Nå vil jeg bare hjem.
Men før han rakk tilbake til avdelingen, ringte Marit og kom med papirene, bilde-CD og forklaring.
Georg, du er lege, du forstår. Du må ta dette på alvor. Dra til Anundsen. Han bør se på det.
Georg så raskt på beskrivelsen, satte CD-en inn og bladde i bildene. Så sin egen hjerne og den markerte flekken, men følte seg som en tilskuer, ikke pasient.
Selv på vei hjem i bilen klarte han ikke tro på de det var ham det gjaldt. Han nektet å slippe tanken inn. Dette kunne ikke hende ham.
***
Kirurgen han stolte mest på, var Trygve Anundsen.
Jeg skulle ønske det så bedre ut, men du, Georg, er kirurg selv. Ingen vits i å lyve. Du ser jo…
Jeg ser. Er det slutten?
Nei, Anundsen rynket pannen Ikke snakk slik, dette er ikke pasientpanikk, du vet hvor mye vi kan gjøre og det du ikke kan gjøre, må Gud gjøre.
Men jeg… Skulle til Oslo på legedag, tok med familien… Nå… Hva ville du gjort?
Jeg hadde dratt til Oslo jeg også, men ikke for ferie. Møt professor Sten Røkland. Avdelingen hans gjør mirakler. Beste statistikken. Men…
Men hva?
Han opererer ikke selv lenger, men metodene hans følger de. Køen er lang, et år ventetid. Hvordan du skal komme inn, aner jeg ikke… Men legeforeningen kan sikkert hjelpe. Du får prøve.
Georg jobbet for fullt. Lite smerter, bare litt svimmel, men han fant medisinske knep.
Han samlet kontakter for å komme inn hos Røkland. Anundsen hadde rett det var nesten umulig.
Tiden kom for å si det til kona Liv.
Liv, jeg må reise til Oslo alene.
Hva? Hvordan det? hun la fra seg blusen, så såret på ham, Er du gal? Hva med barna?
Det er ikke for konferanse eller konsert. Jeg skal til sykehus. Jeg har en hjernesvulst, han sa det sakte, nesten vantro over egne ord.
Liv så på ham, tårene samle seg.
Herre Gud, Georg… Hvordan kunne dette skje? Da… Da skal jeg være med, jeg også.
Nei, Liv, det er ikke sikkert det blir operasjon nå. Det kan ta tid, jeg må vente på et tidspunkt… Det er mulig jeg må vente lenge.
Er det virkelig så alvorlig, Georg? hun satte seg nært, Fortell…
Og Georg åpnet seg, som en liten gutt, han snufset, rotet, hoppet fra det ene til det andre skjulte mistanker, undersøkelser, svar… Tanker, gamle minner, håp…
Liv holdt blusen fast, rynket pannen, sa lite, så på ham. Han var glad noen kunne ta imot alt. Slik hadde det aldri vært i det forrige ekteskapet.
***
Jehovas Vitner nekter blodoverføring, de siterer Bibelen. «Bare ikke kjøtt med dets sjel, dets blod, skal dere spise.»
Det var fjerde studieår. De satt på forelesning.
Presteskapet fordømmer organdonasjon, de er mot alle alternative måter å få barn på, protesterer mot surrogati, donasjon. De lager sine egne regler. Kirken lever på overtroen, legene på vitenskap. De går ikke sammen.
Det stemmer ikke, hørtes det fra salen.
Hva? den tynne unge foreleseren så opp, Hva mener du? Hvem sa det?
Jeg, sa Pål og reiste seg, Kirke og legevitenskap tjener samme sak å hjelpe mennesker til å leve verdig.
Ønsker du debatt, unge mann?
Nei. Hvorfor debattere? Det er slik. Ferdig, og satte seg.
Nei, nå må du komme hit. Kom, foreleseren smilte lurt og fikk ny energi. Pål gikk rolig fram.
Foreleseren begynte spørsmålene. Pål svarte fattet, med verdighet.
Kirken bryr seg om sjelen. Kan ektepar ikke få barn og alle medisinske metoder feiler, bør de akseptere sin skjebne. Kanskje det finnes et annet barn for dem. Kirken forbyr ikke kunstig befruktning med ektemannens sæd, men mot tredje part da setter den grense, det skader ekteskapet.
Så hvorfor mot surrogati, hvis det er foreldrenes celler?
Man må tenke på surrogatmora, som bærer frem og gir bort. Og på barnet… Det er ikke…
Bare tull! foreleseren hevet stemmen, Dere står i veien for medisinen, for at mennesket skal gjøre mirakler og overgå Gud. Medisin og kirke kan aldri forenes!
Læreren var sint, han drev på, hånet Pål. Men Pål, med lav stemme, svarte med bibelsitater, forsvarte troen, mora, den lille kirken på Vestlandet, familien.
Kampen vekket salen, studentene fulgte spent med. Foreleseren prøvde sitt beste, men det var åpenbart for alle han tapte.
Etter det fikk Pål problemer. Ble dratt inn til dekanen, kom hjem nedstemt, sa lite, betrodde seg bare til Guro. Men hun sa ikke noe til andre.
På femte året kom ikke Pål tilbake. De fikk brev; han hadde valgt en annen vei, takket, ba dem ta vare på vennskapet.
Georg og Viktor var sjokkerte. Den beste av dem! Tallet kunne blitt en glitrende lege. Og så like før…
De fant Guro. Men hun sa lite, skjulte grunnen. Helga etter dro de til Påls familie. Moren Torill tok varmt imot.
Han har kommet inn på prestestudiet, smilte hun stolt.
De dro hjem lastet med matgaver, men forsto ikke mer hans valg.
Hvordan kunne han. Å kjære vene! Viktor slo seg på kne.
Vel, nå bruker vi også Gud uttrykk… Han har gått sin vei, svarte Georg tørt.
***
Ikke snakk om stearinlys, Trygve. Jeg skal bare besøke en venn. Har søkt permisjon.
De satt på legekontoret, snakket om reisen. Om tre dager skulle Georg til Oslo. Togbillettene var kjøpt. Å kjøre bil orket han sjelden nå, og han håpet fortsatt på operasjon i hovedstaden.
Hvilken venn?
Fra studietiden. Vi har ikke sett hverandre på over tjue år. Fra han dro på prestestudiet på femte året, er han nå prest. Her i nærheten, faktisk.
Jeg hadde ikke turt.
Nei, kanskje ikke. Men jeg drar…
Bygda kjent for sitt kloster og turstier var overraskende sliten. Men særpreget, med mange kirker. Overalt.
Georg vandret mot klosteret, langs furumoer og de hvite murene. Underlig hele veien uten ett anfall av svimmelhet. Kanskje veien til Gud faktisk gir helbred, gliste han for seg selv.
Bak veggene, kirkegård i miniatyr, nedoverbakke mot elva. Ved elva sto en brønn, gamle kjerringer gikk opp og ned, ikke via trapper, men bakken. Han så de gjorde det flere ganger, og skjønte først etter hvert det hadde en hensikt.
Hva gjorde han der? Undret han. Han burde vel vært til operasjon, ikke her…
Skal du ikke hente vievann du også?
Vievann? Nei, jeg…
Flaskene ligger der. Du må gå opp og ned bakken tre ganger, forklarte en smilende kvinne.
Hvorfor?
Ja, det vet vel du best, hvorfor du er kommet hit?
Georg rakk ikke svare, tok en flaske, gikk ned trappa, kavet opp bakken. Tungt, men han gjorde det tre ganger. Fylte flasken og drakk straks selv. Vannet var iskaldt, sødmefullt og klart som en tåre.
Det steg faktisk glede i ham, ingen følelse av at dette var bortkastet.
Folk kom i strøm langs alléen etter messen. Det dannet seg kø. Plutselig kom presten ut kappe, skjegg, kroppsholdning og dybde i stemmeleiet. Dette kunne ikke være Pål han var mindre, tynnere, og han gikk jo alltid med briller.
Han snakket med menigheten, velsignet, omfavnet, ba dem be. Så lander blikket hans på Georg de dype, blå øynene. Da kjente han ham.
Georg smøg seg inn bak ham.
Hei, Pål, gamle venn.
En streng frue irettesatte:
Si heller: «Velsign meg, pastor». Sånn skal det vel sies?
Men presten smilte.
Georg! Velkommen, min venn…
De klemte hverandre. De andre spredte seg, Georg og Pål gikk langs alléen.
For en glede! Guro blir glad.
Guro? Hun…
Fortsatt min kone. Lokal lege, barnelege, vil ikke slutte. Vi har fem barn. Yngste er ti.
Du verden! Jeg har også tre. En fra første ekteskap, to nå. Og du har altså…
Ja. Vi trives her. Ble invitert til større steder, men naturen lokker oss.
Du har vokst.
Ja, og synet fikk jeg operert for lenge siden. Nå er det kun linser iblant.
Kan man være prest og lege?
De lo sammen.
Husker du vi prøvde smugle ut bok fra Deichmanske? Du distraherte bibliotekaren med snakk, og vi andre…
Ja, og dere snublet med bråket, lurte gutter…
Og hvordan du latet som du ikke kjente oss!
Pinlig den gangen… Å, Gud!
Jeg har tenkt på da vi besøkte moren din, Torill. Hvordan har hun det?
Bra. Ikke ung mer, men hun er nå nonne på klosteret her i nærheten.
Det kaller du karriere, ja!
Hehe, helt klart
En ung kvinne i skaut hvisket ham noe.
Kjære deg, folk kommer langveisfra til oss, jeg må tilbake. Nå sender jeg sjåføren min, han tar deg hjem til Guro. Hun tar imot deg.
Som du vil, nikket Georg og fikk korsets tegn før han gikk.
Hjemme hos Pål stor enebolig med hage og eget bønnerom. Alt plettfritt, tunet lagt i stein.
Guro tok imot i døra, klemte ham vennskapelig. Han hadde aldri ventet så varm velkomst. Hus fulle av blomster i vinduene, Marias bilde, eviglys tent.
Likevel moderne og varmt, TV og datamaskiner, kjøkken fullt av nytt utstyr. Guro summet om hvor mange steder de hadde bodd, hvor travelt det var, hvor hardt Pål jobbet, fem barn, men nå var bare minste hjemme.
Georg glemte nesten hvorfor han kom. Det var som å komme hjem. Han spiste godt, fortalte om seg selv ikke sykdommen. Så sov han i hengekøya på verandaen.
Hjem ville han ikke i kveld. Permisjon fra jobben. God tid til reisen.
***
Så du vet?
Ja. Vi hadde mye kontakt med Viktor i starten, men nå har vi mistet kontakt. Har prøvd finne ham. Gud styrer alt.
Dømmer du meg?
Gud dømmer. Fortell, min venn. Hva er galt?
Hjernesvulst ondartet…
Pål pustet tungt.
Det var ille. Du blir med på messen i morgen, deltar i nattverd så tar vi det derfra…
Du gravlegger meg!
Nei. Alt er i dine hender. Bare du kan hjelpe deg selv. Presten viser vei, resten er ditt verk.
Jeg ville si, om det som skjedde, begynte Georg.
Til skrifte, Georg. I morgen.
Den natten ble fortellingen om da Georg sviktet Viktor og tok kjæresten hans, en annen. På skrifte ikke som unnskyldning, men som anger.
De tre vennene ble fiender i ett blikk.
***
Etter messen, noen få til stede.
Pål leste bønn, ba Georg bøye hodet.
Kristus er her usynlig, tar imot din skrifte, jeg kun vitnet. Fortell.
Jeg misunte Viktor alt. Popularitet, jobb, jenter… Og så kom Ellinor.
Viktor jobbet på sykehuset da en Oslo-tjenestemann kom inn, datteren hans Ellinor, var ofte der med faren.
Så fant Viktor og Ellinor sammen, møttes både i Oslo og hjemtraktene. Det åpnet dører for Viktor.
Jeg… Georg så opp på presten, Jeg var såret. Hvorfor skulle han ha alt? En gang snakket jeg stygt om ham til Ellinor, løy om at han var med andre jenter. Beklager…
Da såret jeg ham. På en fest så han meg og Ellinor sammen. Vi trodde ikke han merket oss, men han forsvant fra alt. Jeg og Ellinor flyttet sammen snart etter. Vi hilste ikke engang på studiet.
Men straffen kom; Ellinor ble krevende etter fire år, alt styrte svigermor. Da vi kom hjem til Oslo, ble det bare verre. Jeg ble skilt, til slutt.
Og det var ikke den ene feilen, Pål. Jeg har gjort verre ting. Jeg har mistet en pasient på operasjonsbordet min feil. Utroskap mot både første og andre kone. Presset til og med en kollega ut fordi hun avviste meg.
Så møtte jeg Liv. Enkelt og godt. Men også mot henne har jeg syndet. En og annen gang.
Han skammet seg. Hva skulle han si mer?
Kan du gi meg tilgivelse, Pål?
Tilgivelse kommer fra Gud, ikke presten. Det viktigste er at du angrer.
Georg nikket, tårene rant. Han klynget seg fast til alteret, falt på kne.
Si til Gud at jeg angrer, Pål, fortell Ham jeg vil leve, jeg vil elske Liv, oppdra barna, arbeide… Jeg ber ikke om noe mer. Bare å være en enkel lege, hvor som helst…
Herre vår Jesus Kristus, i sin nåde og kjærlighet, tilgi din sønn Georg, all hans synd…
Så ble det stille. Georg så opp, møtte de klare øynene til Pål.
Du må finne Viktor, be om tilgivelse, sa Pål lavt.
Hvor? Jeg reiser til Oslo i overmorgen.
Han er i Trondheim, på kreftklinikken. Det er der du skal.
Oi, Pål, du mener jeg skal opereres der?
Hvorfor ikke?
Du har sluttet i medisinen, det merkes. Du aner ikke hvilke teknologier Røkland har. Det går ikke an å sammenligne. Georg reiste seg.
Men jeg vet Viktor forsker på hjernesvulst, han har doktorgrad. Bare prøv å møte ham.
Jo, kanskje senere. Men først til Oslo
Og sykepleieren du mobbet ut? Finn henne…
Det skal jeg klare. Det skal jeg…
Be for meg, Pål. Det viktigste er at Røkland tar meg inn, at jeg får operasjon. Hvis ikke… ja, da får jeg dra nordover…
Før han dro, klatret Georg opp bakken ved elva femten ganger, drakk vievann for hver tredje.
De troende så på ham, gjorde korsets tegn for seg og for ham. Må Gud hjelpe.
