Vil ikke
Alt hviler jo allerede på meg! Hvor mye mer skal jeg ta på meg? Ingvild var oppgitt.
Egil svarte ingenting. Han valgte, som vanlig, å late som ingenting i håp om at alt bare skulle løse seg av seg selv. Men det var aldri tilfelle som regel var det Ingvild som måtte rydde opp i problemene. Hun jobbet hjemmefra på datamaskinen med fleksibel arbeidstid. Lønnen var ikke god i starten, men etter å ha økt kompetansen, begynte hun å tjene mye mer enn Egil. Det var pengene hennes som gikk med til billånet, ferier, hvitevarer og klær. Så kom svangerskapspermisjonen. Ingvild mistet nesten ikke tempoet, hun bar frem og fødte barnet uten å gi opp inntekten hun hadde jobbet så hardt for.
Da sønnen begynte i barnehagen, lettet det litt, og Ingvild tok på seg enda mer. Nå måtte også barnehageplassen betales. Dette var ikke hvilken som helst barnehage Ingvild hadde brukt tid på å finne den beste. Hun ville gi sitt barn det beste, og Egil, som oftest, overlot slike og andre viktige avgjørelser fullt og helt til henne.
De bodde i en leilighet som Ingvild hadde arvet etter sin mormor. Egil eide ingenting selv. Før de giftet seg, bodde han hos moren, Svanhild, sammen med niesen Karoline datter av Egils eldre, avdøde søster. Søsteren hadde vært borte i tre år allerede. Tapet hadde knekker Svanhild. Helsetilstanden hennes ble dårligere, blodtrykket var skyhøyt.
Da Egil flyttet til Ingvild, var niesen Karoline allerede voksen, studerte i Bergen, og hadde sitt eget liv. Hun trivdes med venninner, reiste, hadde kjærester og var sjelden hjemme. Svanhild vendte seg derfor til Egils familie det vil si Ingvild hver gang problemer oppsto. Andre var jo ikke til å stole på, mente hun. Likevel glemte hun aldri å støtte favoritten Karoline, og betalte for alt niesen ønsket seg. Karoline var foreldreløs, født utenfor ekteskap en vanskelig historie Svanhild helst ikke nevnte.
Slik gikk årene. Alt var greit, inntil Svanhild plutselig havnet på sykehus. Konsekvensene av blodtrykket var alvorlige hun ble liggende. Til tross for tre uker på sykehuset, var hun langt fra frisk. Legene ville ikke love noen bedring.
Som vanlig trakk Egil seg unna og lot Ingvild finne ut av det.
Kvinner har mer forståelse for sånt, sa han og trakk på skuldrene.
For hva da? spurte Ingvild overrasket.
Ja, du vet stell av syke pleie, rehabilitering Egil satte opp et tenkende uttrykk.
Jeg er designer, ikke sykepleier. Jeg kan ikke mer om pleie enn deg, sukket Ingvild. Javel, jeg drar og hører hva legen sier.
Ingvild hadde aldri hatt noe nært forhold til sin svigermor. De hadde inngått en slags våpenhvile. I starten hadde de ofte kranglet, men fordi de ikke bodde sammen, fant de roligere måter å kommunisere på. Begge bar på sin misnøye, men i respekt holdt de det for seg selv. Ingvild tålte svigermoren av høflighet. Svanhild holdt ut med Ingvild, vel vitende om at svigerdatteren var uunnværlig for Egil var ikke akkurat den store forsørgeren. Inntekten kom fra Ingvild.
Hun så sjelden til barnebarnet sitt. Det var alltid noe i veien blodtrykket, migrene, eller noe annet, ofte akkurat når det passet seg for Ingvild å få barnevakt. Med andre ord: noen reell støtte i svigermoren, kunne hun ikke regne med.
Men nå ventet alle hjelp av Ingvild. Hun hentet Svanhild hjem fra sykehuset (fordi hun jobber hjemmefra, og kan dra når hun vil, mens Egil ikke får fri), og det ble bestemt at familien skulle flytte inn midlertidig hos Svanhild for å hjelpe til.
Så bodde de der. I løpet av tre uker gikk Ingvild voldsomt ned i vekt. På et mirakuløst vis klarte hun både å jobbe og pleie svigermor. Hun kokte kraft, moste grønnsaker, matet Svanhild med skje, vasket og snudde henne i sengen.
Karoline, favoritten, smatt alltid stille vekk til sitt rom og var helt usynlig til langt utpå kvelden. Hun ville for all del ikke «bli satt til å hjelpe». Neste morgen bar det til universitetet, deretter ut med venner. Livet står ikke stille. Hva hadde vel hun å gjøre med bestemors situasjon?
Heller ikke Egil bidro stort. Ingvild prøvde å appellere til samvittigheten hans:
Det er jo din mor! Hjelp meg, dette er for tungt for meg alene!
Jeg jeg klarer det ikke Slike ting er kvinners ansvar, mumlet Egil alltid. Jeg handler jo maten, hva mer skal jeg gjøre?
Det som ble definert som «kvinneting», var omfattende. Svanhild ble ikke bedre, var sur, irritabel og freste mot Ingvild, sønnen og alle rundt seg. Svanhild ble kravstor og sa ting hun aldri ville sagt før sykdommen. Ingvild fikk høre at hun bare hadde vært heldig som hadde utdanning og jobb hun kunne utføre fra hjemmekontor der hun satt og «drakk te og trykket på en PC». Store penger fikk hun visst også. Og Egil? Stakkars, han hadde jo bare vært uheldig dårlige lærere, fikk aldri kommet seg inn på universitetet. Svanhild tok til og med opp lån for å gi ham en utdanning. Men Egil var slapp, skulket mye, og var til stadighet på nippet til å bli kastet ut. Likevel: ifølge Svanhild, var det bare uheldige omstendigheter som hindret ham.
Samtidig hadde Svanhild en niese å hjelpe. Heldigvis hadde Karoline kommet inn på universitetet i Bergen på statens regning, noe som tydet på at gode lærere kunne gjøre underverker i motsetning til de udugelige Egil hadde hatt. Det var i alle fall Svanhilds tolkning.
Gang på gang lyttet Ingvild til denne klagesangen og følte at hun ikke orket mer. Alle var flinke, alle bortsett fra henne. Hun hadde bare hatt flaks.
«Ja, for et lykketreff Spesielt med Egil, tenkte Ingvild trist, Hva fant jeg egentlig i ham? Var jeg blind og dum?» Jo oftere hun tenkte på det, jo svakere følte hun seg. En dag foreslo hun for Egil å ansette en pleier for moren hans og flytte tilbake til sin egen leilighet.
Hjemmehjelp? utbrøt Egil overrasket. Men det blir dyrt, ass Jeg har ikke råd Du får avgjøre det, hvis du vil så gjør du det, men du betaler da også.
De hadde alltid hatt en oppdeling: Egil betalte strøm, internett og hovedinnkjøpene. Alt annet, og nå også hjemmehjelp, gikk selvfølgelig på Ingvild. «Det sier seg selv, ikke sant, tenkte hun med sinne, Men hvordan det blir sagt! Skal jeg stå til tjeneste for alle? Nå er det nok. Jeg vil leve mitt liv også. Nå føler jeg meg som en skygge. Og ingen bryr seg»
En dag skjønte hun at hun ikke orket mer. Hun ville ikke mer. Så, en ettermiddag, sa hun til Svanhild at hun skulle på butikken, pakket sammen sønnen Johannes fra barnehagen, og dro hjem til sin egen leilighet.
«Så godt tenkte Ingvild, hvor hun lå utstrakt på dobbeltsenga og kikket opp i taket, Jeg er hjemme! Jeg vil ingenting. Bare ligge stille. Gud, så sliten jeg er»
Hun ropte på Johannes for å spise kveldsmat. De satt sammen, og Ingvild tenkte på hvordan de andre sitter der hjemme hos svigermor, sikkert bekymret. Men hun hadde ikke forlatt den gamle kvinnen hjelpeløs hun hadde matet, stelt, og innen en time eller to ville Egil som vanlig være tilbake. Til ham hadde hun skrevet en lapp: hun ville ikke, og orket ikke mer, og derfor dro hun. Til Svanhild ønsket hun god bedring og ba henne ikke være sint
Og Ingvild slo av mobilen.
Egil kom løpende den samme kvelden. Ingvild slapp ham ikke en gang inn på dørstokken. De snakket gjennom den åpne døra. Det var egentlig ikke mer å si. Han spurte aldri om hvorfor hun dro, eller om hun var lei seg. Han nevnte ikke sønnen sin engang. Bare hva han skulle gjøre nå, alene.
Du bør ansette en pleier. Profesjonell pleie er faktisk best, sa Ingvild rolig. Og forresten, jeg søker om skilsmisse. Jeg vil ikke være alle andres arbeidsjern. Ha det bra.
Egil gikk tomhendt. Etter hvert slo Ingvild på telefonen igjen det kunne jo hende noen fra jobben trengte henne.
Svanhild ringte. Hun ba Ingvild om å komme tilbake, ikke forlate henne og Egil. Hun ba om unnskyldning for ordene sine, for alt det utakknemlige hun hadde sagt. Likevel fornemmet Ingvild en overlegen undertone; nærmest som om hun straks burde tilgi og komme tilbake til sine plikter.
Ingvild forklarte at hun ikke skyldte noen noe. Svanhild hadde sønn, og niesen Karoline de fikk bare steppe inn og være takknemlige. Svigermoren la bare på røret.
Skilsmissen gikk gjennom.
Så plutselig sto Ingvild der, enslig, og hun innså at nesten ingenting hadde endret seg. Hun styrte livet sitt på egenhånd som før, men nå uten så mye ekstra byrder. Det var hun takknemlig for. Hun hadde fått mulighet til å se hvordan folk egentlig behandlet henne.
Svanhild ble til slutt bedre. En god pleier ordnet med både stell og opptrening, og Egil fikk seg en ekstrajobb ( «tenk at han kunne det!» lo Ingvild da hun fikk høre det fra Karoline, som hun traff tilfeldig). Før pleieren kom, var det faktisk Karoline som hadde hjulpet til: matet og stelt bestemor. Det viste seg at hun mestret det hele fint.
«Sånn. Det gikk faktisk til det beste for alle, tenkte Ingvild, mens hun satt foran PC-en og tok imot en ny designjobb, At jeg kastet dem av skuldrene mine hjalp ikke bare meg, men hele familien. Og jeg har lært: neste gang, skal jeg si nei før jeg lar meg kjøre helt i grøfta.»
Livet lærer oss at av og til må man sette grenser for å ta vare på seg selv bare da åpnes nye muligheter, både for oss og for dem rundt oss.
