Jeg og min forlovede, Ingrid, elsker hverandre veldig høyt. Vi er begge 20 år gamle. Vi har vært venner helt siden fjerde klasse, og siden sjette klasse har vi vært sammen. Vi fikk en sønn mens vi fortsatt var ganske unge.
Selvfølgelig var det ikke akkurat det foreldrene våre hadde håpet på. Men sånn ble det. Sønnen vår er virkelig en skatt for oss! I dag fyller han tre år. Vi har fått vår egen leilighet, og jeg bestemte meg for å gifte meg med min kjære Ingrid.
Vi inviterte rundt hundre personer til bryllupet. De fleste var slektninger fra forskjellige steder i landet. Selv om vi ikke har så nær kontakt til daglig, føltes det riktig å samles ved en så stor anledning.
Straks vi fortalte familien om det kommende bryllupet, begynte mamma å prøve å overbevise oss om at det ville være best om sønnen vår ikke ble med, men heller var hjemme med barnevakt.
Man bør tenke på hva som er best for ham, om ikke vi skal belaste noen. Alle ønsker jo å slappe av og feire ordentlig. Det å måtte passe på en liten gutt hele dagen er slitsomt, sa hun. Han er så liten, han skjønner ingenting av hva som skjer.
Men jeg og Ingrid var de eneste som mente at sønnen vår må være en del av denne viktige dagen i livet vårt. Dette øyeblikket kommer aldri tilbake. Min tante, mammas søster, tilbød seg å ta vare på gutten vår under seremonien, så vi hadde ikke noe å bekymre oss for. Hele familien kunne være rolige.
Bare min mor oppførte seg merkelig, gikk rundt og klaget på at sønnen vår ikke burde være med i bryllupet. Etterhvert skjønte jeg hvorfor hun ikke ville se barnebarnet sitt der.
Det viste seg at foreldrene mine hadde bestemt seg for å ikke fortelle noen i familien om barnet vårt. Nå ante de ikke hvordan de skulle forklare det for alle. De var redde for at folk skulle finne ut av sannheten.
Mamma sa at hun synes hele situasjonen er pinlig folk får vite at vi fikk barn før vi gifte oss. Det er ikke så mange som får barn så tidlig i Norge, og hun var redd for å bli ledd ut. Derfor mente hun at vi burde holde det hemmelig.
Sannsynligvis var mamma mest bekymret for at slektningene ikke ville forstå tankegangen hennes. Vi hadde snakket med noen av dem, men ingen hadde fått noe med seg.
Jeg ble veldig lei meg, og hun ble frustrert på meg.
Hele situasjonen fikk meg til å føle at vi hadde gjort noe galt at vi hadde blitt foreldre på ulovlig vis. Jeg snakket med foreldrene mine om dette flere ganger. Jeg sto på mitt, og de på sitt.
De nærmeste forstod oss ikke. Mamma sa til meg at hvis jeg ikke hørte på henne, ville hun ikke lenger regne meg som sin sønn. Jeg hadde aldri trodd at noe sånt skulle skje.
Men jeg har lært at å leve åpent og ærlig, selv når andre ikke er klar til å akseptere deg, er det som gir ekte styrke. Familien er viktig, men det er viktigere å være tro mot seg selv og de du elsker. Det er det som gjør livet meningsfylt.
