Jeg orker ikke å bo hos dere lenger! Ingenting jeg gjør er riktig! Ingrid glodde irritert og såret på moren. Det var en ting da jeg var liten: «Ikke gå dit, ikke gjør sånn.» Men nå er jeg tjue, mamma! Jeg har vært voksen i to år!
Og siden du er voksen, og ikke vil bo sammen med oss, får du finne deg jobb, leie egen leilighet og betale for deg selv. Det er mitt svar, jenta mi.
Typisk! Ingrid fnyste. Først skulle jeg bare studere, ikke feste, ikke gå ut, men nå skal jeg plutselig jobbe. Hva med studiene, da? Spiller ikke det noen rolle? Hadde det ikke vært mulig å hjelpe datteren sin litt i stedet, kanskje?
Du er jo så selvstendig. Du spør jo aldri oss om råd, støttet faren til moren. Da kan du like godt leve helt selvstendig om du ikke vil ha oss til å blande oss inn.
Sant å si passet ikke situasjonen helt for Ingrid. Mor forventet ikke mye rengjøring eller middag av henne, faren betalte strøm, internett, mat og vippste jevnlig litt ekstra på bankkortet til yndlingsdatteren. Det livet var lettvint og behagelig. Hadde bare foreldrene sluttet å blande seg…
Men staheten kanskje arvet fra den beryktede oldemoren som hadde vært ivrig på barrikadene under arbeiderbevegelsen i Kristiania lot henne ikke snu.
Hun fikk seg deltidsjobb og fant en liten leilighet ikke langt fra universitetet. Først nå merket hun hvordan det faktisk føltes når pengene aldri strakk til. Hun hadde jo hørt folk klage om det før: på trikken, i samtaler mellom foreldrenes venner, eller på utallige debattprogrammer på TV2, der folk sa: «Det er så vidt det går rundt.»
Mesteparten av lønnen forsvant til leie det var ikke akkurat noen luksusjobb. I tillegg måtte hun jo kjøpe mat, månedskort og betale for forskning og bøker. Fester, som hun tidligere hadde drømt om, gled ubemerket i bakgrunnen. Uten å tenke over det, begynte hun å sette pris på egne penger og foreldrenes små «mas» føltes ikke lenger så sårende.
En kveld hun gikk hjem fra jobb, ruslet to unggutter foran henne høylytte, med stygge og teite kommentarer. Ingrid ristet på hodet. Hva foregikk inni de hodene der?
På trappen foran et nedlagt nærbutikk satt en eldre kvinne, som hun ofte hadde sett der. Av og til mumlet hun noe uforståelig for seg selv. En liten metallboks sto foran henne noen få ga mynter nå og da. I en tid der alt går på Vipps eller kort, var det sjelden noen hadde småpenger liggende. Ingrid prøvde alltid å spare et par kroner til henne. Hun visste ikke helt hvorfor før hadde hun knapt lagt merke til tiggermiljøet.
Men ordet «tigger» passet likevel ikke på denne damen. De slitte klærne og den lille boksen fikk ikke skjult verdigheten hennes. Hun nikket stille i takknemlighet til alle som ga noe, og ble sittende rolig på de kalde trappene.
Da Ingrid passerte, sparket den ene gutten bort metallboksen. Pengene ramlet utover.
Damen stønnet og bøyde seg tungt for å plukke opp myntene. Fingrene hennes var stive og klønete, men hun ga seg ikke.
Hva tenker dere på? utbrøt Ingrid til guttene. Hun bøyde seg ned og hjalp den gamle å samle sammen pengene.
Deretter ga hun også den seddelen hun hadde spart til akkurat dette.
Takk, sa damen stille, med et blikk overraskende klart til å være omkranset av rynker. Jeg har sett deg før. Du gir alltid litt.
Hun strøk hånden over den bulkete boksen.
Den skrukkete boksen må jeg nok bytte ut nå.
Hendene ristet. Det så ut som hun ikke hadde det så bra.
Bor du langt herfra? spurte Ingrid.
Nei, ser du de gamle blokkene der borte? Jeg bor i en der.
Vil du at jeg skal følge deg hjem? Ingrid tilbød armen sin.
Hjertet har låst seg litt, kjenner jeg. Ble helt satt ut… Takk, du er snill. Jeg skal ikke oppta mye av tiden din.
I en liten leilighet i tredje etasje stimlet det av katter. Ingrid hevet øyenbrynene hun mistet nesten tellingen.
Det er tolv stykker, lo damen når hun så forbløffelsen. Trodde aldri jeg skulle få så mange.
Men hvorfor alle sammen?
Det handler ikke om at jeg trenger dem. De trenger meg. Uten meg hadde de ikke overlevd. Kåre og Line fant jeg i en plastpose bak søppelkassene midtvinters. Fant dem da jeg skulle kaste søpla Line pep, og Kåre var nesten død. Pus kom fra noen unger som kastet stein på henne, og Rasmus plukket jeg opp utenfor Rema. Fia fødte i kjellerboden, så jeg måtte ta henne og de små inn før vaktmesteren forgiftet dem… Synes du jeg er gal?
Nei, slett ikke, mumlet Ingrid, litt flau. Men det er jo mange. Det koster jo å mate dem alle.
Derfor sitter jeg på gata, vet du, mumlet damen.
Siden ble de venner. Det høres kanskje merkelig ut, men Ingrid klarte ikke lenger å late som ingenting. Hun besøkte ofte Astrid Marit, som det viste seg damen het. Ingrid la ut om henne og kattene på Facebook og Twitter. Og overraskende nok mellom kyniske kommentarer dukket det opp gode ord fra folk som ville hjelpe. Etter hvert ble det mange.
Du jenta mi, spurte faren skeptisk en dag, hvorfor gjør du dette? Du har da aldri vært noen dyreelsker?
Dyrekjærlighet handler ikke om det, pappa. Vi snakket aldri sånt hjemme. Jeg har aldri turt å spørre dere om hund eller katt, for jeg visste svaret. Nå undrer jeg meg over hvorfor.
Hun tenkte litt og la til:
Astrid Marit sier at det er henne kattene trenger ikke omvendt. Det er sant. Uten henne er det ingen, absolutt ingen, for disse dyrene.
Vel, det er ikke alle som skal samle på katter, sukket moren. Men hjelp å finne nye hjem, det er ikke så vanskelig.
Nei, svarte Ingrid lavt. Ikke alle kan gjøre det Astrid Marit gjør. Jeg tror ikke jeg hadde klart det selv. Men å hjelpe litt? Jo, det klarer vi.
Du sa jo selv du nesten ikke har råd til deg selv, slo moren oppgitt ut med hendene. Nå gir du bort de siste kronene du har til en fremmed. Ingrid, skjønner du hvor naiv du er?
Ikke naiv, mamma. Astrid Marit lurer ingen. Hadde jeg ikke skrevet om kattene, hadde folk aldri fått vite noe.
Du er fremdeles et barn, vet du det? sa moren oppgitt.
Jeg er det ikke, mamma. Jeg har faktisk fått egne meninger. Jeg tvinger ikke dere eller pappa til å like katter eller hjelpe til det er mitt liv. Og dette føltes riktig.
Hva skal du da, samle leiligheten full av katter? fnyste pappa. Slike heter gamle frøkner her til lands.
Jeg har ikke samlet på katter! svarte Ingrid irritert. Jeg tenkte å ta inn én så Astrid Marit fikk litt mindre å styre med, men utleieren min er fullstendig avvisende til dyr. Ikke gjør meg til noe tull, jeg har for lengst vokst opp. Og jeg gjør ikke noe galt.
Nei da, men å bruke livet sitt på dette, han ristet på hodet. Vi synes bare synd på deg, vi to.
Ikke vær det, pappa. Jeg har det bra.
Ingrid fortsatte å hjelpe Astrid Marit. Ved hjelp av noen runder på digitale plattformer fikk hun adoptert bort fire av Fias kattunger. Men åtte katter ble igjen. De fleste godt voksne ingen som ville ta seg av dem. Og Astrid Marit var blitt så knyttet til sine gamle, pjuskete venner.
Ingrid, hvis det skjer meg noe, lover du å passe på dem? Jeg vet det er mye å be om… Men jeg vet ikke hvem ellers jeg skal spørre.
Hun våget ikke spørre om hvorfor hun bodde alene. En dag fortalte Astrid Marit historien selv, med vondt i røsten: Sønnen hennes hadde skilt seg fordi han ikke kunne få barn, og døde senere i tjenesten. Så ble hun helt, helt alene.
En dag Ingrid kom som vanlig, var det ingen som åpnet. Hun ringte naboen.
Hei, har du sett noe til Astrid Marit i det siste? Hun pleier jo alltid å være hjemme.
Ingrid? Nei, hun følte seg ikke bra i morges. Vent litt, jeg har nøkkel.
Astrid Marit lå rolig, nesten som om hun sov. Ansiktet så fredfullt ut. Kattene tuslet forvirret rundt og mjauet.
Kjære tid, nå har Astrid Marit gått bort, sukket naboen og gjorde korsets tegn. Ingrid gråt stille. Hun hadde aldri stått overfor døden før.
Hva gjør jeg nå? Hva SKAL jeg gjøre? mumlet hun fortvilt.
Jenta mi, ta en titt på bordet det ligger et brev til deg.
Ingrid tørket tårene og leste brevet skrevet med uryddig, gammel hånd. Astrid Marit hadde testamentert leiligheten til henne og ba henne passe kattene.
«Det er bare deg jeg kan be om dette, min jente…» Ingrid gråt åpenlyst.
Hun ante jo ikke hvor mye papirarbeid det var rundt arv og dødsbo. Heldigvis hadde hun Sindre.
Hun hadde blitt kjent med Sindre da han svarte støttende på katteinnleggene hennes. Etter noen meldinger begynte de å treffes. Sindre og familien hans hadde alltid dyr hjemme han hjalp til som frivillig på Dyrebeskyttelsen og var aktiv i sosiale medier. Det var han som fikk Fias kattunger ut i nye hjem.
Sindre studerte jus og var en uvurderlig hjelp for Ingrid.
Ingrid, dette er jo kjempestort! utbrøt bestevenninnen Marte. Du har fått din egen leilighet! Bare la Sindre ordne med Dyrebeskyttelsen, så flytter de kattene ut problem løst!
Marte, jeg klarer ikke det, visket Ingrid. Jeg lovte Astrid Marit at jeg skulle passe på dem.
Hun dør vet du! Hun vet ingen ting uansett og leiligheten er din nå! Skal du bo der med hele dyreparken? Tenk om de lever i årevis!
Hvor lenge de lever, lever de, svarte Ingrid lavt. Hun stolte på meg. Og de er så snille…
Dere er jo helt like, du og deg gamle tanten, lo Marte. Far din har jo alt sagt det: «Gammel stigespjeld!» Ingen gutter gidder besøke deg så lenge du har fulle kattegårder.
Marte, du VET at jeg ikke har noen gutter.
Og det får du heller aldri! sa Marte, oppgitt. Jeg skjønner ingenting av dette. Men du får gjøre som du vil.
Foreldrene hennes var ikke noe mer støttende:
Leilighet, ja men dette føles bare rart, gikk moren frem og tilbake. Det er jo som på film. Sånne testamenter til vilt fremmede?
Hva sjokkerer deg? spurte faren. Hun var sprø, den damen. Nå har hun rotet det til for deg resten av livet.
Hun mente bare godt! rødmet Ingrid. For kattene, ja. Men ikke deg, slo moren ut. Nå har hun fått renset samvittigheten sin.
Ingrid gikk ut derfra med hodet tungt. Absolutt alle var imot. De kalte henne dum. De ville bare få henne til å kaste ut alle kattene.
Ingrid, vent! ropte Sindre og tok henne igjen ved gamleblokka. Hei, hvorfor så nedfor?
Syns du også jeg er dum? spurte hun rett ut.
Hvorfor det?
På grunn av kattene alt sammen. Både mamma, pappa og Marte sier at jeg ødelegger livet mitt og burde gi dem bort, eller kaste dem ut. Kanskje jeg skulle si fra meg hele leiligheten mens jeg kan?
Si fra deg? Sindre så henne i øynene. Astrid Marit testamenterte ikke denne leiligheten til venstre og høyre. Hun stolte på deg. Andre hadde bare overlatt kattene til sin egen skjebne. Eller latt dem bli avlivet.
Så du syns ikke jeg er tåpelig?
Nei. Det er sjelden å møte noen som er virkelig ærlige og snille. Det er jeg glad for at jeg har opplevd. Forresten, jeg har nettopp snakket om Astrid Marit sin historie på Facebook og har fått svar av en dame. Hun vil overta to katter.
Helt sant? Men tenk om hun mishandler dem?
Hun kommer, vi sjekker, ikke nervøs…
Senere, da de giftet seg, ble fire katter igjen hos dem Kåre, Line, Pus og Fia. Rasmus fikk flytte inn hos naboen.
Jeg har alltid likt ham. Han er så kjælen, og dere bor jo rett her.
Sindres foreldre tok inn en katt til. Vi er vant til det, sa Sindre og lo. Hele barndommen min dro jeg dyr inn fra gata.
Da Ingrid noen år senere kom hjem fra Ullevål med lille Martin på armen, satt fire katter pent og ventet i gangen.
Nanny-kattene er på plass! lo Sindre. Eller er det «gammelkattene»?
Hei på dere hilste Ingrid varmt. Har dere savnet oss? Nå legger jeg Martin, og så skal dere få kos, dere mine firbente arv!
Den erfaringen lærte meg: Det koster å bry seg, men noen ganger er det nøyaktig det som gjør livet verdt å leve å bety noe for noen, selv om de har pels.
