Jeg ønsker virkelig ikke å bo sammen med datteren min og hennes familie! La meg forklare hvorfor.
Datteren min og familien hennes har plutselig stått uten et sted å bo. Etter store vannskader var leiligheten deres ubeboelig og må gjennom omfattende oppussing. Derfor, uten videre alternativer, har de flyttet inn til meg.
Det var tydelig at de ikke hadde andre muligheter, så jeg tok dem inn. Men etter å ha snakket med både datteren min og svigersønnen min, ble vi enige om at dette kun er en midlertidig løsning. De planlegger å flytte tilbake så snart oppussingen er ferdig.
Jeg har ei fantastisk datter, og svigersønnen min er slett ikke dum, så vi ble raskt enige: Familien skal helst være en selvstendig enhet, og andre blir lett forstyrrende elementer. Jeg er ganske bestemt på dette punktet, og nå skal jeg fortelle hvorfor.
Jeg har mitt eget tempo og rutiner i livet, og de er helt annerledes enn datteren min og svigersønnen min sine. For eksempel, mens jeg kan leve med at datteren min er tett på i hverdagen, så er svigersønnen min i bunn og grunn en fremmed i mitt eget hjem han har naturligvis også behov for privatliv. Det er heller ikke poenget å begynne å krangle over at jeg liker å sovne til TV-en, eller at de velger å invitere vennene sine hjem til oss. Vi har ulike krav til orden, så det gir ingen mening å bli irritert over glemte oppvask eller rot. Sånne småting kan nemlig ødelegge selv det beste forhold.
Vi har dessuten helt forskjellige preferanser når det gjelder mat, og det blir ofte utfordringer når uventede gjester dukker opp. Da hender det noen tar seg til rette med andres spesialiteter fra kjøleskapet, og det å henge hengelås på matvarene er jo heller ingen løsning.
Søvnrytmer blir også et stort tema, for vi står opp og legger oss til ulike tider. Da blir det mye sniking på tå og konstant risiko for å vekke hverandre. Folk tar ikke alltid hensyn til hverandres behov for søvn, og da kan irritasjonen fort bygge seg opp. Manglende søvn kan føre til både hodepine og dårlig humør og plutselig smeller det!
I tillegg ønsker jeg ikke å blande meg for mye inn i hvordan datteren min og svigersønnen velger å leve. Jeg har lært dem det jeg kunne, og nå vil jeg helst bare forholde meg til det de selv ønsker å dele med meg. Det er umulig når man bor tett sammen i samme leilighet.
Det aller viktigste for meg er at jeg selv får bestemme hvordan og hvor mye jeg kan hjelpe til. Jeg vil kunne støtte dem fordi jeg vil, ikke fordi jeg må. Og jeg trenger også tid for meg selv.
Jeg merker at jeg trives med det livet jeg har fått meg, og det vil jeg ikke dele bort dersom jeg ikke må.
