Jeg vil ikke bo sammen med datteren min og familien hennes! La meg fortelle hvorfor.
Datteren min og familien hennes mistet hjemmet sitt i en plutselig flom. Leiligheten deres i Bergen ble ødelagt, og måtte settes i stand før de kunne flytte tilbake. Selvfølgelig hadde de ikke noe annet sted å dra, så jeg åpnet døren hjemme hos meg i Drammen.
Det var ikke tvil om at dette bare var en midlertidig løsning. Etter lange samtaler, både med datteren min og svigersønnen min, ble vi enige om at så snart leiligheten deres var beboelig, skulle de flytte tilbake. Dette var en nødløsning, ikke noe mer.
Jeg har en fantastisk datter, Elise, og svigersønnen min, Anders, er heller ikke dum. Vi var samstemte: Familien er et eget fellesskap, og alle andre selv vi foreldre er i bunn og grunn på utsiden. Dette er jeg veldig bestemt på, og jeg skal si hva som er grunnen til at jeg mener det.
Jeg har en livsrytme som er helt annerledes enn deres. Mens jeg kan takle Elise i nærheten, er Anders fortsatt en fremmed i mitt hjem, og han fortjener sitt privatliv like mye som meg. Det blir bare slitsomt å krangle om at jeg sovner foran TV-en i stua eller at de vil invitere venner midt i uken. Alle vil ha orden på sitt vis, så det trengs ingen diskusjon om hvem som ikke har håndvasket kaffekoppen. Slike småting kan faktisk ødelegge det beste forhold.
Vi har helt forskjellige prioriteringer når det gjelder mat også. Og hva gjør man de gangene venner dukker opp uanmeldt? Som oftest går det fint, men det hender jo at noen blir litt for fristet av andres godsaker i kjøleskapet. Man kan jo ikke henge lås på kjøleskapsdøra!
Det er også krevende å ha ulike rutiner for søvn og hvile det blir aldri helt stille, og en må liste seg rundt på ullsokker nattestid. Folk tenker ikke alltid på andres behov for søvn, og nok søvn er avgjørende uten det, blir jeg grinete og får hodepine, og da er det fort gjort at stemningen eksploderer av en filleting.
Fremfor alt vil jeg ikke blande meg inn i livet de lever sammen. Jeg har lært Elise alt jeg kan, men nå vil jeg bare se det hun ønsker å vise meg. Å få med meg alt lukter, rutiner, og små krangler føles fort som en invadering. Det er ikke mulig å unngå det hvis vi bor så tett.
Det viktigste for meg er at jeg selv bestemmer hva jeg vil bidra med, og at jeg hjelper av eget ønske, ikke av plikt. Jeg trenger også tid for meg selv og mitt.
Dette er grunnen til at jeg ikke ønsker å bo under samme tak som datteren min og familien hennes, ikke engang for noen ekstra måneder, uansett hvor glad jeg er i dem.
