Jeg vil ikke at sønnen din skal bo med oss etter bryllupet
Tante Ingrid, kan du hjelpe meg litt med matten? spurte Erik lavt, og så håpefullt på farens kjæreste. Jeg har matteprøve i morgen, men pappa er på jobb til sent i kveld.
Lille venn, jeg har dessverre ikke tid nå, svarte Ingrid uten å løfte blikket fra laptopen. Det er bare to uker til bryllupet vårt, og jeg har fortsatt masse å ordne. Du vil jo ha at bryllupet mellom pappa og meg skal bli perfekt, ikke sant?
Ja, svarte gutten litt fortapt, før han trist tuslet inn på rommet sitt. Han likte ikke Ingrid i det hele tatt, men pappa var så glad. Da måtte han vel holde ut.
Eriks mamma var alvorlig syk og kunne ikke lenger ta vare på sønnen sin. En åtteåring burde ikke se en forelder lide slik! Da tok Pål, Eriks far, sønnen hjem til seg. Forlovede hans, Ingrid, var ikke begeistret, men holdt munn. Å krangle så tett opp mot bryllupet var ingen god idé, tenkte hun.
Foran Pål spilte Ingrid rollen som omsorgsfull og forståelsesfull, og syntes synd på gutten. Men straks Pål dro på jobb, ignorerte hun Erik fullstendig. Hun hadde overhodet ikke behov for andres barn.
Noen dager før bryllupet gikk dataen til Pål i stykker, så han måtte låne laptopen til Ingrid. Han skulle bare sende en viktig mail via nettleseren, men noe fikk ham til å sjekke nettleserhistorikken.
Ansiktet hans ble mørkere for hver side han leste. Med et brak smalt han igjen laptopen og gikk inn i stua, hvor Ingrid satt og glodde på TV.
Hva er dette for dumme tanker om å sende sønnen min på institusjon? spurte Pål med sinne han knapt klarte å holde tilbake.
Hva er det du snakker om? svarte Ingrid, og skar en grimase. Du sa at du bare skulle sende en e-post, men her har du altså snoket rundt? Skammer du deg ikke?
Jeg vil ha svar, ignorerte Pål anklagen. Hvem har gitt deg rett til å bestemme over barnet mitt?
Akkurat, barnet ditt! Ingrid slengte fjernkontrollen bort. Vi får egne felles barn. Erik kommer bare til å være i veien. Han klarer knapt å få godkjente karakterer! Hva slags eksempel gir det?
Gutten er i sorg! Moren hans er døende! Han er revet bort fra alt som er kjent for ham! Det er tungt for ham, og i stedet for å hjelpe, så planlegger du å kvitte deg med ham! Pål ropte så sinne hans ikke kunne skjules lenger. Heldigvis var Erik på skolen.
Ikke skrik til meg! utbrøt Ingrid. Jeg har ingen plikt til å oppdra sønnen din. Han kan bo hos bestemoren, hvis mitt forslag ikke passer deg.
Når hadde du tenkt å fortelle meg om denne geniale planen? Pål ristet på hodet. Uken etter bryllupet? Om en måned?
Om et par dager, svarte Ingrid, uten antydning til skam. Hvorfor vente? Jeg kjenner jo noen i barnevernet, de ordner alt fort for oss. Gutten får det mye bedre der.
En ting skal du vite, sa Pål rolig, jeg kommer aldri til å svikte sønnen min. Jeg elsker han mer enn alt annet her i verden.
Hva med meg da? Kauket Ingrid plutselig. Er ikke jeg noe for deg? Elsker du meg ikke? Greit, hvis du elsker han så høyt, så får du velge. Enten jeg eller sønnen din!
Sønnen min, svarte Pål uten å nøle. Finnes nok av damer, men jeg har bare én sønn.
Damer? Hvem skulle vel gidde deg, om ikke jeg? Ingrid ristet av raseri. Eller tenker du at noen andre kan klare å elske ungen din? Ikke vær latterlig ingen vil ha andres barn!
Du har én time på deg til å pakke sammen tingene dine og forlate leiligheten. Ta med gavene også, jeg bryr meg ikke. sa Pål da han tok på seg jakka. Ved døren la han til: Jeg vil ikke se deg igjen. Om du trodde jeg var hodestups forelsket i deg, tok du skammelig feil. Jeg ville bare finne en ny mamma til Erik, ikke noe annet.
Pål, hva med bryllupet? utbrøt Ingrid fortumlet. Hun var sikker på at han ville be om unnskyldning, men i stedet… Han kastet henne ut?
Skjønner du virkelig ingenting? svarte Pål rolig. Det blir ikke noe bryllup. Jeg har tatt mitt valg, og det er ikke til din fordel. Ta sakene dine, og er du fortsatt her når jeg kommer tilbake, blir det ingen nåde.
Døren smalt igjen, og Ingrid ble sittende alene på sofaen, tom for krefter og forvirret over hva hun nå skulle gjøre. Hun hadde allerede gjort seg til rette i leiligheten, og ville på ingen måte flytte ut.
Det ringte på døren. Ingrid spratt opp og smilte, kanskje var det bare en dårlig spøk fra Pål? Han kunne ikke mene det.
Uttak til deg, sa budet muntert. Skriv under her.
Hun holdt nesten på å knekke pennen av frustrasjon, mens hun signerte. Budet sendte henne et underlig blikk før han hastet avgårde.
I esken lå brudekjolen. Kostbar, blendende hvit. Ingrid sparket til kjolen i raseri, trampet på stoffet, til det var bare fille igjen av det som nylig var et stykke kunstverk.
Hun tok opp telefonen, ringte en venninne, og hentet fram kofferten fra kottet.
Hva er det nå da? surmulte stemmen i telefonen. Du sitter vel oppe og stresser før bryllupet, eller hva?
Det blir ikke noe bryllup! hveste Ingrid, satte på høyttaleren og begynte å pakke. Kan du komme og hente meg?
Hva har skjedd? spurte venninna, plutselig alvorlig. Har han gjort deg noe?
Ja, han har virkelig gjort meg vondt! svarte Ingrid, og fortalte hele samtalen fra start til slutt. Venninna var stille.
Sover du, eller? fortsatte Ingrid utålmodig.
Ville du virkelig kvitte deg med gutten?
Selvfølgelig, jeg har da ikke behov for å oppdra noen annens unge! fnyste Ingrid. Jeg kunne fått min egen.
Vet du hva, venninna sukket og lot det gå en lang pause før hun fortsatte jeg forstår deg ikke, og jeg vil ikke forstå deg heller. Jeg visste ikke at du var i stand til slik oppførsel.
Vet du, det gir jeg blanke i, freste Ingrid, og brukte all makt for å få igjen kofferten. Kommer du, eller ikke?
Nei, svarte venninna kort. Finn noen andre å ringe.
Javel, jeg tar taxi, da…
***********************************************
Pål hentet sønnen på skolen, og sammen gikk de til parken for å mate fuglene. Erik var glad for å få litt kvalitetstid med pappaen sin, men spurte forsiktig:
Skal ikke du hjelpe tante Ingrid med bryllupet? Han holdt pusten, for han forventet at pappa skulle si at det måtte de, og så ville alt bli som før …
Nei, svarte Pål, til sønnens store overraskelse. Det blir ikke noe bryllup. Blir du veldig lei deg for at Ingrid ikke skal bo sammen med oss lenger? spurte han forsiktig, for han hadde ikke engang vurdert sønnens reaksjon da han kastet ut forloveden.
Nei, ikke i det hele tatt! Erik smilte fra øre til øre. Jeg likte henne aldri. Hun brydde seg ikke om meg.
Det går bra, gutten min, sa Pål, og holdt rundt sønnen sin. Vi klarer oss fint sammen nå. Så dukker det nok opp en dag en dame som klarer å elske deg som sin egen…
I dag lærte jeg at kjærligheten til barnet mitt alltid må komme først, uansett hvor fristende andre løsninger kan virke. Ingen kan noen gang erstatte det viktigste jeg har.
