Mamma er allerede sint på meg etter at hun fikk vite at svigerfamilien min har invitert oss til å bo hos dem i sommer. De bor ved sjøen, og vil gjerne ha både meg og datteren min hos seg hele sommeren. Selvfølgelig vil jeg dra legen har sagt at det er bra for barnet å være ved sjøen om sommeren, slik at hun slipper å bli så mye syk resten av året.
Men mamma gråter og sier at det er helt uakseptabelt, fordi sommeren er den travleste tiden i hagen, og hun klarer seg ikke alene. Hun er så avhengig av min hjelp. Hun klandrer meg til og med for at jeg hjalp for lite i fjor. Det er sant i fjor var datteren min bare noen måneder gammel, og jeg hadde rett og slett ikke kapasitet til å hjelpe mamma i kjøkkenhagen.
Allerede på videregående var jeg lei av hagen hennes. Alle andre tok sommerferie, badet og koste seg, men jeg måtte stadig til vår familiehage med en lang liste oppgaver: luke, vanne, og stadig nye ting. Foreldrene mine jobbet og kunne bare være der i helgene. Men jeg jeg hadde jo fri, så hvorfor ikke slave i hagen?
Mens vennene mine var ute og badet eller syklet rundt, stod jeg bøyd over rader av grønnsaker, bare for å få høre av mamma hver helg at jeg gjorde alt feil, mens hun stelte med sine kjære tomatplanter.
Under studietiden ønsket jeg å tjene litt ekstra penger om sommeren. Men også da fikk jeg høre det du prioriterer alt annet enn familien.
Da jeg ble gift, prøvde mamma å trekke inn mannen min i hagejobben. Han ble med noen ganger, skjønte fort at det er et endeløst slit uten mål og mening, og sa klart ifra. Mamma var rasende over at han ikke jobbet for henne for det var jo til oss også, mente hun. Men mannen min syntes det var langt enklere og billigere å kjøpe alt på butikken i Oslo enn å tilbringe helg etter helg i svigermors hage.
Jeg sluttet også å komme så ofte, selv om mamma brukte hvert eneste triks for å dra meg ut til Nesodden. Så ble jeg gravid, og da forsvant problemet av seg selv jeg orket ikke varmen og kunne ikke jobbe i hagen.
Da barnet kom, hoppet jeg bokstavelig talt over hele hagesesongen. Mamma antydet at jeg helt sikkert kunne kombinere det, men til og med hun skjønte at det ikke kom til å gå med en baby på slep. Men hun begynte straks å planlegge for neste år.
Ifølge mamma skulle barnet vokse, og da kunne vi ta turene ut vekselsvis da kunne jeg igjen bidra i grønnsakshagen hennes.
Og barnet vil ha det kjempefint. Alt er så forurenset i byen, grønnsakene er dekket av støv, men på landet er luften ren og solen skinner. Vi kjøper et lite barnebasseng, setter opp en parasoll og lar barnet plaske, drømmer mamma høyt.
Disse fremtidsutsiktene fristet meg ikke. Men jeg sa det ikke høyt, for å unngå nok et oppgjør. Mine planer var helt andre.
I juleferien kom mannens tante, egentlig hans fadder og nesten som en ekstra mor for ham, på besøk til svigermor. Hun og mannen hennes bor i Sandefjord, rett ved sjøen, og har et stort hus. Sønnen deres har flyttet til utlandet, så nå er det bare hun og mannen hennes hjemme.
De hadde invitert oss til å bo hos dem ved sjøen hele sommeren gratis, selvfølgelig. De sa det ville glede dem enormt om vi kom.
Jeg trodde det bare var høflighet, men etter nyttår ringte tanten flere ganger for å si hvor mye de gledet seg til å ha oss på besøk. Mannen min har ikke anledning til å være der hele sommeren, men han kan bli med en uke på starten og hente oss igjen til høsten.
Vi vil så gjerne til sjøen og legen har også anbefalt det. Så for meg er valget klart. Men bare mamma klarte å lage drama.
Plutselig var solen farlig, og hvordan kunne jeg bo “hos fremmede”? Hennes lille hage er kanskje mer helsebringende for barnet, mente hun. Hun begynte å minne meg på alt hun gjorde alene sist sommer nå var det på tide at jeg stilte opp igjen. Jeg har bestemt meg for å dra, noe som bare gjør mamma enda sintere.
For hvem, med vettet i behold, ville velge hagearbeid i Akershus fremfor late sommerdager i Sandefjord, særlig når man ikke har bruk for noe fra hagen? Vi kjøper alle grønnsaker i butikken, og mammas syltetøy og saft står fortsatt i store mengder i kjelleren vi spiser det nesten aldri…
