Mamma ble straks sint på meg da hun fikk vite at svigerfamiliens slektninger hadde invitert oss til å tilbringe sommeren hos dem. De bor ved sjøen og ville med glede la meg og datteren min bo der hele sommeren. Selvfølgelig vil jeg dra, legen har anbefalt at vi tar barnet til sjøen om sommeren, slik at hun blir friskere og mindre forkjølet resten av året.
Men mamma gråter og sier at dette er helt uakseptabelt, fordi det er så mye å gjøre i hagen om sommeren og at hun ikke klarer seg alene. Hun regner veldig med min hjelp, og hun kritiserer meg for at jeg ikke hjalp henne nok i fjor. Det stemmer i fjor var babyen bare noen måneder gammel, og jeg hadde ikke tid til å stelle mammas hage.
Allerede da jeg gikk på videregående, var jeg lei hele hagegreia til mamma. Alle andre hadde ferier og fri, mens jeg måtte ut i hagen nesten hver dag med en lang liste over oppgaver luke, vanne, holde orden. Foreldrene mine jobbet og kunne bare hjelpe til i helgene. Siden jeg hadde litt fri, var det jo bare å brette opp ermene og ta fatt på arbeidet, ikke sant?
Mens de andre barna badet, syklet og koste seg, stod jeg og jobbet med jordbærbedet. Og alt dette for at mamma, som elsket plantene sine, kunne stå og irettesette meg hver helg for alt jeg gjorde feil.
Senere, på universitetet, ønsket jeg å jobbe litt ekstra om sommeren for å tjene penger. Det førte naturligvis til enda flere klager hjemmefra.
Da jeg giftet meg, prøvde mamma å få mannen min dratt inn i hagearbeidet. Han var med et par ganger, så at dette aldri tok slutt, og bestemte seg raskt for at det var lettere og billigere å kjøpe alt vi trengte på butikken enn å slite i hageparadiset til mamma hver uke. For henne handlet det jo om at hagearbeidet også skulle gi oss mat, men mannen min syntes rett og slett det var for mye styr.
Jeg dro ikke så ofte heller, selv om mamma klarte å lage dårlig stemning i mils omkrets. Da jeg ble gravid, forsvant plutselig hele hageproblematikken jeg orket rett og slett ikke i varmen.
Etter at datteren min ble født, sto jeg over hele hagesesongen, selv om mamma antydet at jeg på et vis kunne kombinere baby og luking. Men til og med hun innså vel at det ikke lot seg gjøre. Likevel begynte hun å legge planer for neste år.
Mamma så for seg at barnet da ville ha vokst såpass at vi kunne være på skift, og at jeg da kunne bidra i grønnsakhagen igjen.
Og barnet vil få det kjempefint hjemme! Det er altfor forurenset i byen, alt blir dekket av støv, men på landet der har vi frisk luft og solskinn. Vi kan kjøpe et lite plaskebasseng, sette opp en parasoll og la barnet leke, fortsatte mamma å drømme.
Jeg kjente at dette ikke fristet, men sa ikke noe for å unngå mer konflikt. Jeg hadde helt andre planer.
I jula fikk svigermoren min besøk av søsteren sin altså min manns tante og fadder, som han er veldig glad i. Hun og mannen hennes bor ved kysten, i sitt eget hus. Sønnen deres har flyttet til utlandet for å jobbe, så nå er det bare de to hjemme.
Vi ble invitert til å tilbringe sommeren hos dem, helt gratis. De sa de ville bli kjempeglade hvis vi kom.
Først trodde jeg det bare var høflighet, men de ringte stadig og ba oss komme. Mannen min kan ikke være borte hele sommeren, men han kan ta en uke fri tidlig på sommeren for å følge oss dit, og så hente oss på høsten.
Vi hadde virkelig lyst til å dra til sjøen særlig siden legen mente et sånt opphold ville gjøre datteren vår friskere. Så jeg sa ja. Men mamma la en demper på gleden.
Med det samme ble solen farlig, og hun mente det var galskap å bo hos noen «fremmede». Hun hevdet også at hagen hennes ville være minst like bra for barnets helse. Hun minnet meg på at hun måtte jobbe der helt alene sist sommer. Nå insisterte hun igjen på at jeg skulle bli hjemme og hjelpe.
For å være ærlig hvem med vettet i behold ville ha valgt luking og poteter fremfor sjø og saltvann, hvis valget fantes? Særlig når vi faktisk ikke trenger noe fra hagen hennes. Vi kjøper det vi trenger i butikken, og mammas syltetøy og sylteagurker står fortsatt stablet nede i kjelleren vi spiser dem jo knapt.
Noen ganger må man tørre å velge det som gir glede og fellesskap, selv om noen blir skuffet. For det er ved sjøen, i latter og saltvann, vi virkelig samler gode minner ikke i rabatten med lukevann og dårlig samvittighet.
