Nå må du ikke begynne igjen! Vi har tatt denne praten et million ganger før! Hvorfor må du alltid dra det opp igjen? Ingrid veivet trøtt med hånden og snudde seg tilbake til komfyren.
Denne dagen begynte rett og slett begredelig. Den startet klokken fem om morgenen, da Oskar veltet inn på soverommet hennes og pirket henne på skulderen:
Mamma! Jeg har vondt i halsen!
Ingrid, fortsatt i halvsøvne, la leppene mot pannen til sønnen, og søvnen blåste ut av henne med et kaldt snøvær.
Joda, du har feber, gutten min. Kom her, vi går til badet, sa Ingrid og løftet Oskar opp, listet seg ut av rommet og lukket døren forsiktig bak seg. Hun orket ikke nok en gang høre på at Eirik ikke fikk sove.
Etter å ha målt feberen og gitt Oskar paracet, la hun ham tilbake i sengen. Hun kikket på klokka, og konkluderte med at det ikke var vits å sove mer. Bedre å vente til helsestasjonen åpnet og ringe legen. Da hun var sikker på at Oskar hadde sovnet, listet hun seg ut på kjøkkenet, lagde seg kaffe og stilte seg foran vinduet.
Vinteren i år var overraskende snørik. Bakgården var breddfull av nysnø fra natten, et tykt, urørt teppe med bare noen få spor fra de som tidlig måtte på jobb. I det hun skuet ut, fikk hun øye på et rart syn og lo for seg selv. Nabokatta til tante Åse, den svære Ludvig, hoppet rundt i hagen, iblant forsvant han helt i snøen, så kom han fykende ut igjen, som en velvoksen sel. Hvorfor i alle dager skulle noen ut i dette været? Men Ludvig storkoste seg, friheten lenge leve! Han nektet plent å gå på do innendørs, og tante Åse slapp ham ut på første pip. Og når Ludvig ville ut da fikk hele oppgangen høre det. Men for å være rettferdig, aldri så mye som en flekk inne. I går, da Ingrid skulle hente Oskar i barnehagen, hadde Ludvig trippet foran henne, høylytt misfornøyd.
Gå du! Jeg får vel høre det jeg også! God dag, Ingrid-vennen, hvem som eier hvem blir jeg neimen ikke klok på… Den kommanderende pusen her har meg i stramt bånd i hvert fall! Jeg var sein fra jobb i dag, og nå får jeg gjennomgå, sang Åse.
God dag, tante Åse! En skikkelig sjef har du fått deg!
Ja, du sier noe! Kanskje det er skjebnen min her i livet, å oppdra staute mannfolk enten de har hale eller ikke…
Ingrid smilte og nikket høflig, uten å vite helt hva hun skulle si. Åses sønn, Marius, var virkelig en alvorlig kar, men samtidig snill og vittig. Synd at få så det. De fleste så en tynn, stillferdig fyr med briller, som jentene overså. Ingrid hadde alltid vært venn med ham, så lenge hun kunne huske. Da hun mistet mammaen sin, var Marius der.
Ingrids mor, Ragnhild, ble påkjørt og drept på et fotgjengerfelt, rett etter boka; og likevel hjalp det ikke. For Ingrid var det noe av det verste: Hun hadde alltid fått høre at følger du reglene, så går det bra. Da de var ti, hadde hun aldri kjent på sorg før, og gikk nærmest inn i dvale. Hun sluttet å snakke med noen, unngikk trøst, skjulte seg på badet og sovnet i et hushjørne straks hun var alene. Psykologen pappa tok henne med til, slo alarm: stresset gikk ut over helsen hennes.
Det var Marius som klarte å hjelpe henne. Han hadde mistet faren sin to år før, så han forsto mer enn de voksne at alt ikke kunne løses med ord. Han flyttet nærmest inn hos Ingrid, og Åse syntes bare synd på jenta. Beboerne i blokka bidro med alt de kunne, kom med mat, passet Ingrid når pappa måtte ut. Tross dette, sa aldri Åse et vondt ord når Marius kom hjem sent etter å ha vært sammen med Ingrid: hun visste de lappet sammen hverandres triste hjerter. Marius tvang henne til lekselesing, leste for henne, dro henne på dans og turn der moren drømte om at Ingrid skulle bli smidig og sunn igjen. Og sakte men sikkert begynte hun å tine. Første ord etter tragedien kom da de fant en kattunge ute: «Kan vi få melk til den?» spurte Ingrid forsiktig. Åse rakte henne flaska, hvisket: Takk og lov, nå er du på vei tilbake!
Kattungen ble igjen hos Marius, for Ingrids pappa, Halvor, hadde allergi.
Så fulgte Marius Ingrid hvor hun gikk. Hun tok ham for gitt, de var som to søsken; begge enebarn, men sammen utfylte de hullene i livene sine etter å ha mistet mødre og fedre for tidlig.
Av og til trengte de ikke engang å si noe. Ingrid begynte setningen, Marius fullførte den. Voksne moret seg over det, men lot dem holde på. Denne venskapen gjorde smerten litt enklere å bære.
Mot slutten av videregående begynte problemene. Ingrid var blitt flott; vakker, skoleflink, populær blant gutta. Marius så på i det stille, ikke at hun egentlig brydde seg om noen før Eirik dukket opp. Han og Ingrid møttes da hun tryna i isen utenfor turnhallen.
Går det bra? Skal jeg hjelpe deg opp? En høy, pen fyr lirket henne på beina. Disse trappene er farligere enn Holmenkollbakken! Kan du bevege armen?
Hun så opp og det smalt! Ingrid hadde alltid sagt at kjærlighet ved første blikk var vås. Nå måtte hun spise sine egne ord med syltetøy.
Jeg er fortapt, Marius! Skikkelig fortapt! Han er bare… ja, verdensmester!
Hvordan da? spurte Marius surt, men Ingrid var allerede i ekstase, dansende rundt i rommet.
Du kunne jo gledet deg på gamle venners vegne litt, da?
Jeg gjør jo det! svarte Marius, tvunget frem et smil, og forsvant under en eller annen unnskyldning.
Hun la ikke merke til det, hun fløy på rosa skyer. Med Eirik var hun sammen i tre år og meldte omsider fra til faren: Nå gifter vi oss!
Synd vi ikke kan ha «forlover» til bruden, det hadde passet bedre! Hvorfor bare veninner? Ingrid snurret foran speilet i brudekjole hos skredderen.
Marius, som hadde kjørt henne, satt på en trebenk og så på. Han hadde fått seg selv under kontroll etter at syersken hadde prøvd å kaste ham ut:
Ikke lov for brudgommen å se bruden i kjole!
Han er ikke brudgommen, han er kompisen min!
Aha, veldig moderne ristet syersken på hodet.
Kan ikke folk få være venner, da? Kom igjen, Ingrid, vi har travelt vi skal bestille kake, og jeg har kontormøte i dag!
Jeg er kjapp! lo Ingrid, og forsvant bak forhenget.
Når Ingrid senere tenkte tilbake på bryllupet og de første årene, kunne hun ikke begripe at hun ikke innså med en gang hva som kom til å irritere henne med Eirik. Hun vokste opp med «en trofast ridder», og var alltid trygg på at noen ville redde henne, eller i det minste være der. Men virkelighetens prinser og roller er ikke som i eventyrene.
Første varsku kom da Ingrid fikk kraftig halsbetennelse et halvt år etter bryllupet. Hun overså det og jobbet for å være «god kone», men det ble verre. Da legen anbefalte utredning, og det kostet penger, ble Eirik opprørt:
Vi kan ikke bruke feriepengene på dette! Du er jo ung og frisk. De legene vil bare tjene på deg!
Ingrid stirret vantro på mannen sin.
Mener du alvor?
Javisst!
Eirik… Hun kjente halsen snøre seg, akkurat som da hun var barn, betyr ferien mer enn helsa mi?
Du har da god helse! Slutt å overdriv! Vi drar til Syden, så er du frisk, skal du se. Du er bare sliten, Eirik klappet henne på skuldra mens hun for første gang ikke svarte på klemmen.
Pappa betalte for undersøkelsen. Han sa ingenting til svigersønnen, men Ingrid så at han ble tankefull.
Det tok nesten et år å komme seg og ikke fullt ut. Ennå fikk hun hjerteproblemer av og til, og da hun ble gravid gikk hun rett i risikogruppa.
Ikke misforstå, men hør etter: Dette kan bli tøft for kroppen din, sa legen. Akkurat nå går det bra, men vi må være forberedt.
Det er ikke noe å diskutere. Jeg skal få barn!
Da gjør vi vårt beste.
Våren og sommeren gikk med til kontroller og sykehusopphold. Oskar ble født til tiden, frisk, men Ingrid visste det kostet henne alt. Bare pappa og ja, Marius, forsto det. Eirik derimot; han feiret utskrivingen hennes med å bli borte i tre døgn, mobilen av, kona og ungen lagt på is.
Det var bare fordi Eirik ble myk som smør av å se Oskar første gang at Ingrid ikke gikk rett til skilsmisse etterpå.
Han ble faktisk engasjert pappa, sto opp om nettene, skiftet bleier, trillet vogn, og brukte tid med sønnen. Av og til gikk han lei da måtte Oskar ut, og så kunne Eirik plutselig blomstre igjen. Ingrid syntes det var rart hvordan kunne man være så varm og kald på én gang? Men hun slo seg til ro med at det meste var greit.
Ekteskapet det gled etterhvert over i hver sin løype, to parallelle linjer som aldri så ut til å møtes.
I de små årene var Oskar ofte syk, så Ingrid hadde ikke tid til å gruble så mye over hvor rart ting var hjemme. Hun dro til leger, ordnet alt, spurte sjelden Eirik om hjelp, usikker på om han gadd denne gangen. Én dag kunne han være superfar, en annen dag rablet det for ham av en liten ting.
Ingrids far lærte henne å kjøre bil passet ungen mens hun tok lappen, og ga henne en liten bruktbil så hun slapp å trygle på knærne for å låne Eiriks.
Halvor skjønte for lengst hvor landet lå, men blandet seg ikke før datteren selv var klar. Først da Oskar var to, etter flere søvnløse netter og fortvilelse over at ingenting hjalp på guttens feber, segnet Ingrid om på stuegulvet. Da hun våknet, sa faren stille:
Ingrid-jenta mi, jeg skal ikke blande meg, men du må vite: Du er ikke alene.
Takk, pappa, jeg vet jo det. Men jeg er ikke klar ennå. Og Eirik er fortsatt mannen min.
Halvor svarte ikke, han bare holdt rundt henne.
Gjennom alle disse årene var Marius den som alltid dukket opp når det brant. Handle medisiner når Eirik hadde «viktige forretninger» eller ignorert telefonen, kjørte til legen når bilen fusket, fikset bilen Marius ordnet det meste, kjapt og greit. Ingrid visste hun kanskje utnyttet godheten hans, men stolte kun på ham.
Også nå, denne morgenen med snødekt bakgård, tenkte hun at Marius kom fra jobbreise i dag, og kanskje kunne hjelpe hvis hun ikke fikk tak i legen bilen var jo på verksted nok en gang. Pengene var trange. Eirik sa alltid han investerte alt i firmaet, og hennes lønn gikk bare til det nødvendige, siden hun var konstant borte fra jobb på grunn av sykt barn. Heldigvis bodde de fremdeles i pappas gamle leilighet, siden han hadde flyttet ut på hytta «for frisk luft og fred».
Ingrid så på klokka og ringte helsestasjonen. Hun var heldig, fastlegen hennes var tilbake fra ferie og de tok i mot besøk den dagen.
Hun la fra seg mobilen og gikk i gang med frokosten, akkurat idet en trøtt Eirik kavet inn på kjøkkenet.
Hva er det nå, da? Dere holdt jo på hele natta!
Oskar er syk, svarte Ingrid kort.
Og det var grunn til å vekke hele blokka? Uansett, jeg er utslitt. Jeg tar en dusj, så vil jeg ha frokost fort jeg har en travel dag.
Ingrid sa ingenting, bare konsentrerte seg om stekepanna. Hun lagde pannekaker den typen Oskar elsket når han var syk, og som Eirik også alltid gaflet i seg.
Så, har du snakket med faren din?
Nei!
Hvorfor drøyer du sånn?
Jeg har sagt det allerede jeg skal ikke mase på ham om å skrive leiligheten over på oss.
Det er faen meg så sta at jeg blir gal. Alltid er det noe penger til deg eller ungen. Jeg jobber ræva av meg, ikke ferie på ett år, og så får jeg skyld for alt!
Eirik rant over, men Ingrid sluttet å lytte. Idet han rant som verst, kjente hun at en streng inni seg sprakk. Den siste nerven som bandt henne til Eirik, og alle minnene, kyssene, bryllupsdagen, Oskars fødsel alt hang på den strengen.
Sakte la hun stekespaden fra seg og snudde seg til mannen.
Jeg sier det bare én gang, og du skal høre etter: I dag skal du pakke sakene dine og flytte ut. Vi skal skilles, Eirik. Jeg gidder ikke mer. Vi diskuterer ikke økonomi det får juristene styre. La oss heller prøve å samarbeide for Oskar, så han kan ha begge foreldrene, selv om vi ikke bor sammen.
Eirik stirret på henne, åpenbart overrasket, prøvde seg med et motord, men satte til slutt fra seg gaffelen.
Er du ferdig? Tenk deg om til i kveld, så får vi snakke ut da. Du reagerer helt… ja, idiotisk.
Nei, Eirik. Du kjenner meg, du vet hva jeg mener. Det er slutt.
Ja vel. Tror du virkelig noen vil ha deg med unge på slep? Vi får nå se. Når du blir edru i hodet, kan vi snakke. Jeg drar til foreldra mine.
Greit, sa Ingrid og vendte ryggen mot ham, tårene sprengte på.
Eirik ruslet ut, og Ingrid hørte døra dunke. Hun sank ned på kjøkkenstolen og tillot seg å hylgråte, mens Oskar sov. Så, lette skritt på gulvet hun tørket vekk tårene og smilte mot sønnen.
Hei, Oskar-vennen! Sulten?
Ikke så veldig, mamma. Nå har jeg vondt i hodet også.
Kanskje pannekaker hjelper?
Med blåbærsyltetøy?
Selvsagt!
Da legen hadde vært og skrevet ut medisiner, gjorde Ingrid seg klar for å gå på apoteket. Hun skulle akkurat til å ringe pappa, da det banket bestemt på døra. Bare Marius banket, de to brukte aldri ringeklokka deres egen kode.
Hei!
Hei på dere! Hvordan går det her? Marius holdt en ambulanselekebil i hånda. Ingrid innså at hun ikke husket sist Eirik hadde kjøpt noe til Oskar. Alle gaver gjennom årene de kom fra henne, eller Marius.
Oskar er syk igjen. Kan du passe ham en halvtime? Jeg bare stikker på apoteket.
Lett! Eller, la meg dra har du liste?
Hun rakte ham lappen.
Så snart han gikk, begynte mobilen å vibrere.
Ingrid Halvorsen?
Ja?
Det er fra Ullevål sykehus. Faren din er innlagt.
Hva HAR skjedd? Ingrid kjente telefonen skjære inn i hånden.
Hjerteinfarkt. Tilstanden er alvorlig.
Jeg kommer.
Hun fløy rundt i leiligheten, fullstendig rådvill. Pappa hadde aldri klagd på noe med hjertet før. Nå slo det henne hvor fort alt kan ryke.
Instinktivt ringte hun Eirik.
Eirik
Hva nå? Har du ombestemt deg? Nå er det jeg som bestemmer
Pappa ligger på sykehus. Hjerteinfarkt.
Og? Hva akter du jeg skal gjøre med det? Du skal jo skille deg.
Ingrid stirret uforstående på mobilen, og la på.
Marius kom tilbake med medisiner og fant Ingrid fullstendig påkledd og klar.
Hvor skal du?
Pappa er på sykehuset. Hjerte.
Flere ord trengtes ikke. I løpet av sekunder var tante Åse oppringt, hun stilte opp som barnevakt, og Ingrid ble med Marius til sykehuset.
Resten av dagen satt de i ventesalen, uten ord. Til slutt brøt Ingrid stillheten:
Takk, Marius. Det er så godt å ha deg her.
Jeg er her alltid for deg, Ingrid.
Det vet jeg nå Jeg vet alt, Marius.
Legen kom ut en time senere og så Ingrid sovende med hodet på skulderen til Marius. Han vekte henne forsiktig.
Faren din er ute av faresonen og ligger på rom. Det blir lang opptrening, men det verste er nå over. Dere kan dra hjem. Snakk med vakt når dere vil komme på besøk i morgen.
Ingrid kastet seg rundt halsen på Marius og gråt, vel vitende om at med ham kunne hun endelig slippe alt ut.
