Mannen min og jeg sto på, dag ut og dag inn, helt fra vi startet livet vårt sammen. Vi hadde alltid hatt som mål at våre barn aldri skulle mangle noe, og at de skulle vokse opp trygge og lykkelige. Da vår kjære datter kom til verden, tok mannen min på seg to jobber for å forsørge oss. Vi la ned mye arbeid i å oppdra henne til å bli høflig og omsorgsfull. Tiden gikk. Før vi visste ordet av det, oppdaget vi at datteren vår hadde blitt voksen.
Hun var blitt en vakker ung kvinne, og det manglet ikke på beilere. Etter hvert begynte vi å merke at hun oppførte seg litt annerledes, hun var mer forsiktig i bevegelsene sine og det glitret i øynene hennes. Snart forstod vi hvorfor hun var blitt forelsket. Hverken jeg eller mannen min kunne skjule gleden, og vi ba henne snart om å introdusere oss for denne unge mannen som hadde vunnet hjertet hennes. Vi undret oss over hvem denne heldige kunne være, og hun lovet at vi skulle få møte ham.
En dag fortalte hun oss at hun skulle ta ham med hjem. Hele dagen stod jeg over grytene og laget norske matretter jeg visste hun likte. Mannen min vasket og ryddet i leiligheten. Vi gledet oss stort, og vi la ekstra mye omtanke i å gjøre alt fint for dem. Det varmet våre hjerter å se hvor lykkelig hun var. Hun gikk ikke, hun danset gjennom rommet, og smilte hele tiden. Mannen min og jeg så på hverandre og følte oss oppriktig lykkelige på hennes vegne.
Så kom kvelden, og han gjorde straks et godt inntrykk. Høflig, snill, og med god sans for humor. Vi ønsket dem velkommen til bords. Likevel var det noe som plaget meg hele kvelden hvor hadde jeg sett den unge mannens ansikt før? Det lå og murret bakerst i minnet. Vi snakket og lo mye, og beundret hvor oppriktig og hyggelig han virket.
Men da de til slutt gikk, slo det meg plutselig: Jeg hadde sett bildet hans på en etterlysning fra politiet. Han og en annen mann var beskrevet som svindlere, og det sto at man måtte melde fra straks dersom man visste hvor de befant seg. Jeg fortalte umiddelbart både mannen min og datteren vår om dette. Datteren min brast ut i gråt og sa at jeg bare fant på dette for å ødelegge for henne.
Det var aldri min hensikt. Alt jeg ville, var å advare henne mot problemer som kunne komme. Jeg bryr meg virkelig om hvem hun velger å dele livet sitt med. Svarte hun med å pakke kofferten sine og forlot hjemmet.
Det har nå gått en hel måned uten et eneste livstegn fra henne. Hun svarer ikke på verken telefoner eller meldinger. Jeg angrer på hvordan det hele ble, og tankene gnager: Kanskje jeg tok feil. Kanskje denne unge mannen var akkurat så hyggelig som han virket, og bare hadde et kjent ansikt av en annen grunn.
