Jeg var sammen med kjæresten min i fem år. Vi bodde i hver vår by på grunn av jobben, men snakket sammen hver dag. Vi hadde planer! Jeg grublet seriøst på å fri, slik at vi endelig kunne flytte nærmere hverandre og slippe det evige avstandsopplegget. Jeg stolte på henne fullt og helt. Hun hadde aldri gitt meg noen som helst grunn til å tvile.
Så, en dag ringer det fra et ukjent nummer. Jeg svarer. I andre enden er det en rolig og høflig kar, med stemme så stødig at man skulle tro det var fasttelefon fra 80-tallet. Han presenterer seg og går rett på sak:
Jeg vil ikke lage bråk, altså. Men jeg ringer deg fordi jeg mener du bør få vite noe.
Han forklarer at han er systemingeniør og nylig har begynt å date ei dame. Ikke noe stort eller seriøst ennå det var vel bare meldinger, et par kaffekopper og småflørt denne fasen der man prøver å finne ut om man egentlig liker typen eller bare kaffen på Baker Hansen. Hun hadde aldri nevnt at hun hadde kjæreste, ingenting virket mistenkelig, inntil flere små ting ikke helt stemte.
Han snakket med en kompis som også holdt på å treffe noen. Han nevnte navnet hennes. Kompisen ble helt stille og ba om å få se et bilde. Og da han fikk det, sa han noe som fikk kaffekoppen til å gå i vrangstrupen:
Styr unna den dama der, kompis. Hun har hatt fast kjæreste i fem år.
Ifølge denne kompisen var det ingen hemmelighet. Dette var noe folk visste. Han beskrev meg til og med at jeg bodde i en annen by, at hun jobbet der og derfor «benyttet sjansen». Og prikken over i-en: han kunne fortelle at denne dama også hadde noe gående med en annen fyr, også en ingeniør En han ikke kjente personlig, men som kompisen visste godt hvem var. Og han, han visste om meg og brydde seg ikke stort, tydeligvis.
Da skjønte han at det ikke var snakk om et klassisk, romantisk forviklings-uhell. Men om en dame som klarte å holde tre forhold gående samtidig: Med meg, med denne andre ingeniøren som visste om min eksistens, og med ham selv, som ikke ante noe som helst.
Han sa at da alt dette gikk opp for ham, måtte han bare finne meg. For hvis det finnes kvinnelig solidaritet, burde det også finnes mannfolk-solidaritet. Han hadde ikke lyst å være en del av gameshowet hennes. Han fant nummeret mitt på sosiale medier og valgte å ringe, fremfor å sende et pinlig langt DM. Og la til:
Om du trenger beviser, er det bare å si fra. Jeg har ingenting å skjule.
Jeg svarte «ja». La på, og noen minutter senere rant det inn hele sannheten på mobilen: samtaler, lydmeldinger, bilder, avtaler. Måten hun snakket til ham på nær identisk med hvordan hun snakket til meg. Samme setninger, de samme komplimentene, de samme tomme løftene.
Jeg fikk så vondt i brystet at jeg lurte på om det faktisk var dette man mente med «hjertesorg». Jeg elsket henne jo, og hele livet mitt var på vei til å falle på plass rundt henne. Jeg hadde vurdert å bytte by, gå ned på kne, starte på nytt sammen.
Jeg ringte henne og konfronterte henne. Hun benektet ikke. Først prøvde hun å bagatellisere alt sammen. Så ble hun sint fordi «noen skulle blande seg inn». Deretter kom tårene. Hun sa hun var forvirret. At hun ikke visste hva hun ville. At hun ikke trodde jeg skulle finne ut av det på denne måten.
Jeg la på.
Da innså jeg noe det satt langt inne å fatte: Det er ikke bare menn som er utro, altså. Det fins også kvinner som juger med kirurgisk presisjon, holder flere forhold i gang og vet nøyaktig hva de driver med.
Ja, jeg mistet et forhold. Men jeg er rimelig takknemlig for at han fyren, som ikke kjente meg fra før av, hadde nok ryggrad til å advare meg. Hadde det ikke vært for ham, hadde jeg sikkert vært forlovet nå med en som har dobbelt eller trippelt liv, og null dårlig samvittighet.
