Jeg var åtte år gammel da mamma forlot hjemmet vårt. Hun gikk til hjørnet, tok en taxi og kom aldri …

Jeg er åtte år gammel da moren min forlater hjemmet vårt. Hun går ut til hjørnet, stopper en drosje og kommer aldri tilbake. Broren min er fem.
Etter det forandrer alt seg hjemme. Pappa begynner å gjøre ting han aldri har gjort før: stå opp tidlig for å lage frokost, lære seg å vaske klær, stryke skjortene våre, gre håret vårt, selv om det blir litt klønete før skolen. Jeg ser hvordan han bommer på målene med grøten, hvordan han svir fiskekakene, hvordan han glemmer å skille hvite klær fra fargerike. Likevel sørger han alltid for at vi har det vi trenger. Han kommer hjem sliten fra jobben, setter seg ned og går gjennom leksene, skriver under i skolebøkene, og lager matpakker til dagen etter.
Mamma kommer aldri på besøk igjen. Pappa tar aldri med seg noen ny kvinne hjem. Aldri presenterer han noen som kjæreste. Vi vet han går ut, at han iblant kommer sent hjem, men privatlivet hans forblir utenfor veggene våre. Det er bare jeg og broren min i huset. Jeg hører aldri at han sier han har funnet kjærligheten igjen. Rutinen hans er å jobbe, komme hjem, lage mat, vaske, legge seg og starte på nytt, dag etter dag.
På helgene tar han oss med til Frognerparken, til Akerselva, eller til Oslo City selv om det bare er for å se på butikkvinduene. Han lærer seg å flette håret mitt, sy knapper, lage middag. Når det er skolearrangement og vi trenger kostymer, lager han dem av papp og gamle tekstiler. Han klager aldri. Han sier aldri: “Dette er ikke min oppgave.”
For et år siden drar pappa til Gud. Det skjer fort. Ingen tid til lange avskjeder. Når vi rydder tingene hans, finner jeg gamle notatbøker hvor han har skrevet opp utgifter, viktige datoer, små huskelapper som “betal SFO”, “kjøp sko”, “ta jenta til legen”. Jeg finner ingen kjærlighetsbrev, ingen bilder med en annen kvinne, ingen spor av voksenromantikk. Bare sporene etter en mann som har levd for sine barn.
Etter han dro har ett spørsmål plaget meg: Var han lykkelig? Mamma dro sin vei for å finne sin glede. Pappa ble igjen og ga nesten opp sin. Han stiftet aldri ny familie. Han fikk aldri et hjem med en partner. Han var aldri prioritert av noen andre enn oss.
Nå forstår jeg at jeg har hatt den beste pappaen. Men jeg innser også at han var en mann som valgte å være alene, for at vi ikke skulle være det. Og det føles tungt. For nå, når han ikke er her lenger, vet jeg ikke om han noen gang fikk den kjærligheten han egentlig fortjente.