Jeg og kona mi er nå begge førtifire år gamle. For halvannen måned siden ble vi foreldre igjen. Vi hadde allerede fem barn fra før, alle gutter, og nå har vi endelig fått en datter!
Forholdet mellom meg og kona mi startet tidlig, helt tilbake på videregående, og det skjedde slik at hun fikk vårt første barn som sekstenåring. Dette har aldri påvirket kjærligheten mellom oss negativt, snarere tvert imot, det styrket båndet vårt og vi giftet oss ganske raskt.
Mine foreldre har alltid støttet oss, og da vi fant ut, som tjueåringer, at vi ventet vårt andre barn, ble alle veldig glade på våre vegne.
En dag fortalte mamma meg at hun ønsket å ha minst to barn selv, men hun og pappa fikk ikke det til, så de syntes det var fint å få ta del i livet med barnebarna sine.
Det å være foreldre er ingen enkel oppgave det er skremmende øyeblikk, særlig når barna blir syke og morsomme og triste situasjoner, som når det blir krangel i familien. Men dette endrer ikke kjærligheten jeg har til barna mine og til kona mi. Jeg tror at så lenge vi fortsatt kan få barn, bør vi gjøre det. Jeg og kona føler oss lykkelige og har ingen planer om å stoppe, vi ønsker oss flere barn.
Synes du dette er et riktig syn på livet?
