Jeg trodde ekteskapet mitt var på rett vei, helt til vennen min, Ingrid, kastet meg et uventet spørsmål.
Jeg giftet meg ung, i en storm av kjærlighet. Fire år vandret vi side om side før vi sa ja til hverandre. Vi har delt både latter og tårer, og har stått sammen gjennom mye.
Seks år har vi bodd i en leilighet i Oslo, og jeg har full tro på både mannen min og på meg selv. Min ektemann, Anders, er mild, omsorgsfull og alltid villig til å hjelpe til med husarbeidet. Han er ingen hardbark eller supermann, og han er ikke spesielt kjekk, men han har en hjertevarme som lyser opp rommet og gir meg en strøm av positivitet og tro på det gode. Den energien er det som holder meg oppe i livets tøffeste øyeblikk.
Problemet er at han er ubesluttsom og frykter å ta noen skritt utenfor sin trygge boble. Han trekker seg tilbake når noe skal endres, og han har aldri utviklet seg i løpet av de seks årene vi har delt. Han bryr seg lite om egen helse, og selv små forandringer får ham til å stivne. Anders er nesten ti år eldre enn meg; jeg er tjueseks år gammel og elsker livet. Jeg har en stabil jobb, har kjøpt min egen bil, og vi betaler ned på boliglånet på 3millioner kroner for vårt hjem.
En kveld spurte Ingrid meg: Hvorfor i all verden trenger du ham egentlig?
Det var som om en mørk sky slo ned over meg. Nå sitter jeg her, alene i stua, og tenker: Hva er egentlig meningen med ham i livet mitt?
