Jeg trenger ham ikke. Jeg vil ha ham ikke. gjentok hun irritert mens hun satt på sengen med knærne trukket opp. Jeg vil bare ha Anders, men han sa at han ikke vil ha barnet. Så er jeg også ferdig med det. Gjør hva dere vil med ham, det er likegyldig for meg.
«Lille venn!» sa avdelingslederen med en stram stemme. Å nekte et eget barn er som å gå på villeveier. Selv dyr gjør ikke sånn.
Det spiller ingen rolle hva dyrene gjør. Skriv meg ut nå, ellers får dere se hva jeg kan få til, ropte Synnøve, som nettopp hadde født. Jeg er lei av dette!
Avdelingslederen sukket: Du er så sta, Synnøve, Gud hjelpe deg. Hun visste at medisinen ikke klarte å hjelpe her.
Synnøve hadde blitt flyttet fra fødeavdelingen til barneavdelingen for en uke siden. Hun var både slem og kranglete, nektet å amme barnet uansett hvor mye de prøvde å overtale henne. Hun ville bare pumpe ut melken, men da hadde hun ingen andre valg.
Den unge barnelegen, Maja, prøvde forgjeves å få Synnøve til å forstå at barnet trengte mer enn bare tømming. Da Synnøve truet med å rømme, ropte Maja på avdelingslederen, som så i flere timer prøvde å overtale den ulogiske moren. Synnøve holdt fast på at hun måtte møte kjæresten sin, for han ville ellers dra uten henne.
Avdelingslederen ga ikke opp. Etter mange år på sykehuset hadde hun sett liknende tilfeller. Hun kunne holde Synnøve her i tre dager til, bare for å gi henne tid til å tenke. Da hun hørte om de tre dagene, eksploderte Synnøve i raseri.
Er dere gale? Anders er allerede sint på meg på grunn av dette barnet, og nå kaster dere meg enda et hinder. Hvis jeg ikke drar sørover med ham, så tar han Katja. Hun begynte å gråte og skrike at de var dumme, og at Katja bare ville ta ham med seg. Barnet var kun et krav for å få ham til å gifte seg med henne.
Avdelingslederen nikket, ga henne litt valerian og gikk mot døra. Ordinøren, som hadde vært stille hele tiden, fulgte etter. I gangen spurte hun lavt:
Tror dere virkelig at et barn kan ha et godt liv med en sånn mor? Hvis vi kan kalle henne det.
Å, kjære, svarte lederen. Hva skal vi gjøre? Hvis vi ikke gjør noe, blir barnet sendt til barnehjem og så videre. Begge foreldre er i det minste anstendige mennesker, så kanskje vi kan snakke med dem? Få tak i adresse og telefonnummer, så vi kan ta en prat.
Synnøve løp bort samme dag. Avdelingslederen ringte foreldrene hans, men de ville ikke engang svare. To dager senere kom Synnøves far en sur, uvennlig mann til sykehuset. Hun prøvde å snakke med ham og foreslo at han kunne se barnet, men han avfeide alt.
Jeg er ikke interessert, sier han. Jeg sender bare en erklæring via sjåføren min. Avdelingslederen sa at det ikke er lov, at Synnøve må komme selv, ellers blir det problemer. Den mannen spente opp, men ga etter og lovte å sende konen sin for å ordne alt.
Neste dag kom en liten, blek kvinne, satte seg på kanten av en stol og begynte å gråte. Hun mumlet at dette var et dødsfall. Foreldrene til gutten hadde nettopp tatt ham med seg til utlandet en rik familie med store planer. Nå var Synnøve i full panikk, ropte at hun ville følge Anders uansett hva, selv om verden brøt sammen.
Avdelingslederen tilbød å se på barnet, i håp om at bestemorens hjerte kunne vekkes. Hun ble berørt, men det hjalp bare litt. Kvinnen så på babyen i armene hennes, gråt og sa at han var så søtt, men hun kunne ikke ta ham mannen hennes hadde forbudt det. Hun rev frem et nytt teppe og gråt enda mer.
Avdelingslederen bare sukket, sendte en sykepleier med valerian og klaget over at roen begynte å renne tom. Hun gikk til hovedlegen, forklarte situasjonen og sa at hun ville beholde barnet på avdelingen. Hovedlegen, som tidligere hadde vært barnelege, smilte da han så den lille gutten. Hva spiser dere ham på? spurte han, og fikk kallenavnet Pølse på grunn av den lille fettige magen.
Pølse ble værende i flere måneder. Moren kom innimellom, lekte med ham, sa hun sparte opp penger til en billett for å finne kjæresten sin. Hun så ut til å venne seg til ham. Pølse ble også glad i henne, og hans bestemor kom for å besøke, lekte og gråt hver gang hun dro. Avdelingslederen mente dette ikke var kjærlighet, men lyst.
Alt dette fortsatte: moren og bestemor kom, skrev ingen avkallingssøknad, men tok ikke med seg barnet. Avdelingslederen bestemte seg for en alvorlig prat, fordi gutten begynte å bli syk. Maja løp inn hver gang hun kunne, bar ham i armene og kalte ham ikke lenger en pølse, men en pannekake. Han mistet vekt, men hun holdt ham tett, og han fikk igjen farten sin og ble den glade gutten i avdelingen igjen. Han elsket de fargerike korallkjedene Maja hadde på seg, prøvde å bite dem og lo.
En dag fikk Synnøve vite at kjæresten hennes hadde giftet seg med en annen. Hun rev seg i hjel, ropte at alle hadde konspirert for å holde dem fra hverandre, og at hun hatet barnet. Hun tenkte at hun kunne være med Anders hvis barnet ikke fantes. Hun leverte en avskrift om å gi fra seg barnet til barnehjemmet og forsvant.
Hovedlegen flippet ut. Da Synnøve kom tilbake, ble hun grå og sint.
Jeg har levert papiret. sa hun. Hovedlegen vil sende ham til barnehjemmet. Hva skal vi gjøre nå?
Maja begynte å gråte. Avdelingslederen satt ned, tok av seg brillene, børstet dem nøye en vane hun hadde når hun var stressa. Alle visste at når hun renset brillene, hadde hun mange tanker i hodet.
I samme øyeblikk lekte Pølse lykkelig i sin lille seng. En sykepleier kom inn, og han jublet hver gang noen kom. Plutselig stanset han opp og så på sykepleieren med store, klare øyne. Hun forsto ikke helt hva som foregikk, men et snev av sorg fylte henne, og hun begynte å gråte.
Hun fortalte at alt dette skjedde akkurat da moren leverte avslagspapiret. Avdelingslederen knurret: Ikke gjør dette tullingen, folkens. Det er bare overtro.
Barnet, som så på henne, følte seg forlatt, som om verden hadde kastet ham i et grått rom. De tror kanskje engler hvisker dem, men de blir stille. De prøver å bli usett, som om de ikke er verdt noe i den store verden.
Uansett om du er sulten eller har feber, ingen vil lese en godnatthistorie for deg eller dekke deg med et teppe. Verden er likegyldig, men noen barn vet om dette og ser på deg med et håpløst blikk. De vet at livet kan være grusomt, men også at et lite lys av godhet kan finnes, selv om det er sjeldent.
Siden den dagen lå gutten stille i sengen, han sluttet å leke og smilte ikke. Maja prøvde å få ham til å spise, men han så bare på henne med alvorlige øyne.
Pølse, vil du ha hånd? spurte hun, og viste ham perler. Han så på henne, men rørte seg ikke. Til slutt ropte hun i frustrasjon:
Vi forråder ham! Han er ikke skyld i at han ble født til disse folkene! Jeg hater alt dette!
Hun satt på sofaen, hodet i fanget, og klaget. Avdelingslederen kom bort, satte seg ved siden av henne, strøk henne på skulderen og sa:
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er så lei av Pølse. Åh, Gud, hvilken jobb dette er!
Jeg vil ikke bare sitte og vente, jeg vil handle.
Da må du handle, svarte lederen strengt. Ikke kom her og si at du vil adoptere ham. Du får ham aldri. Du bor på hytta, du har ingen mann alt dette er irrelevant. Hvor mange Pølser har jeg hatt i livet? For mange til å telle. Så la oss finne gode foreldre til ham.
Maja begynte å lete etter adoptivforeldre. Hun var så oppriktig at selv kollegene på avdelingen ble rørt. Til slutt fant hun et par: Lise og Leif, begge i førtiårene, uten egne barn, som hadde drømt om å adoptere i mange år. Lise var en myk, vakker kvinne med en behagelig stemme, Leif var solid som en fjellhøvding, og de hadde et koselig hjem med varme lys.
Da de kom til avdelingen, smilte lederen og kommenterte leken til Leif, men fikk seg selv til å fnise:
Beklager, jeg ble bare begeistret. Hvor tungt var han ved fødselen, lille venn?
Unnskyld, mumlet Leif. Jeg husker ikke vekt, men vi kan spørre moren.
Lise lo hjertelig og sa at han bare ville plage henne med spørsmål.
Det er ikke viktig for adopsjon, dere ligner ham bare så mye, forklarte lederen.
Lise åpnet døren, gikk inn, og Pølse så opp fra sengen med et lite tåreblink. Han så fra den ene til den andre, men da han møtte Lises blikk, stivnet han et øyeblikk, så på henne med store, nysgjerrige øyne. Lise strakte ut hånden, og han grepet den med lille fingre. Alle lo og ropte at han var en liten kriger. Lise smilte, og han ga en svak pipelyd.
Deretter sa lederen rolig:
La oss avslutte dette møtet for i dag. Gå hjem, tenk, og bestem dere.
Vi trenger ikke å tenke, svarte Lise uten å vende seg. Vi har allerede bestemt oss.
Lederen så overrasket på Leif, som nikket. Så vi vil ha ham, skjønner jeg.
Lise så på gutten, tok forsiktig tak i fingeren hans. Han holdt fast, men slapp aldri. En stillhet senket rommet.
Jeg tror dere må holde litt bedre på, sa lederen. Det er grepet hans som er så sterkt i denne alderen.
Hvorfor så viktig er grepet? spurte Lise rolig, fortsatt uten å snu seg.
Han er redd for at jeg skal forlate ham, svarte lederen. Han vil bare vite at jeg kommer tilbake.
Hun så inn i Pølses øyne, talte mykt:
Slipp meg nå, jeg må gå, men jeg lover at jeg kommer tilbake. Du må stole på meg.
Han så på henne et sekund, så slapp han taket, smilte med et lite tannuttrykk og ga et lyst pip. Lederen nikket, ristet på hodet og mumlet: Reflekser, sånn er det.
Til slutt hadde Lise og Leif funnet et hjem for den lille gutten, og Pølse fikk endelig en familie som virkelig ønsket ham.
