«Jeg trenger en mann for helgen, ikke for livet – jeg har altfor godt ordnet meg allerede» Det ærlige standpunktet til en 52 år gammel kvinne
«Det er på tide at vi flytter sammen.» «Hvorfor?» «Hva mener du med hvorfor? Vi er da voksne mennesker.» «Nettopp derfor skjønner jeg ikke poenget.» Hvis noen hadde sagt til meg da jeg var tretti at jeg som femtito år gammel skulle måtte forsvare meg mot menn som insisterer på å flytte inn hos meg, ville jeg trodd at livet var blitt helt gale. I ungdommen var det omvendt. Da var menn redde for forpliktelser, felles husholdning og samtaler om fremtiden. Nå skjer det noe helt utrolig. Så snart en mann har vært sammen med meg en måneds tid, får han plutselig en merkelig idé: å slå sammen kjøleskap, budsjetter, leiligheter, problemer, skitne sokker og alle de andre gledene ved samliv. Det mest interessante er ikke engang dette. Det mest interessante er at ingen av dem har klart å forklare meg ordentlig hva jeg personlig skal ha ut av det.
Jeg heter Ingrid, jeg er femtito år. Jeg har vært skilt i femten år. Jeg har en voksen datter, egen leilighet, jobb, venninner, ferie to ganger i året og et overraskende rolig liv. Om kveldene kan jeg spise is rett fra boksen og se serier til langt på natt. I helgene kan jeg sove til lunsj. Jeg kan la en kopp stå på bordet uten å få en forelesning om rot. Jeg kan la være å lage middag hvis jeg ikke har lyst. Og viktigst av alt – ingen står over meg og spør: «Hva skal vi ha til middag i dag?»
Problemet er at mennene tilsynelatende oppfatter selvstendigheten min som en midlertidig misforståelse som må utbedres snarest med deres tilstedeværelse. Først beundrer de meg. De sier hvor uavhengig, interessant og selvstendig jeg er. Men så går det noen uker, og det viser seg at beundringen hadde en skjult hensikt. De håper inderlig at all denne selvstendigheten en dag skal begynne å virke til deres fordel.
Det første varselskuddet kom med Olav. Olav var femtiåtte, så grei ut, fortalte fornuftige ting om reiser og klarte til og med å bruke serviett på restaurant, noe man etter femti allerede kan regne som en betydelig dyd. Vi så hverandre i omtrent en måned. Alt var fint. Kino, turer, kaféer, helgeturer ut av byen. Så en kveld sa han en setning som fikk meg til å sette kaffekoppen tilbake på skålen.
«Hør, kunne du komme til meg etter jobb?»
«Hvorfor?»
«For å lage noe mat.»
Jeg måtte spørre om igjen.
«Lage hva da?»
«Middag.»
Det viste seg at Olav var lei av å bo alene. Ikke psykisk. Fysisk. Han ble deprimert av at kjøleskapet ikke fylte seg selv. Han ble frustrert over at komfyren ikke lagde middag uten hjelp. Han ble bekymret over vaskemaskinen, som på en eller annen måte krevde menneskelig deltakelse. På et tidspunkt skjønte jeg at mannen oppriktig så på forholdet som en slags utsetting av husholdningstjenester.
«Olav, hvorfor lager du ikke selv?»
Han så på meg som om jeg hadde bedt ham om å utføre en hjerteoperasjon på egen hånd.
«Du er da kvinne.»
Fantastisk argument. Kort. Konsist. Avslutter alle diskusjoner. Spesielt hvis man ikke tenker.
Etter Olav kom Sven. Sven var femtifem. Sven elsket å klage på kvinner som bare vil ha penger. Det var hans favoritthobby. Hvilket som helst samtaleemne endte etter sju minutter med en historie om hvordan noen prøvde å utnytte ham økonomisk. Spesielt morsomt var det å høre fra en mann som kjørte en bil eldre enn visse studenter og telte småpenger foran kassen på supermarkedet.
På den sjette daten bestemte Sven seg for å invitere meg hjem.
«Kom på lørdag.»
«Greit.»
«Men kjøp mat på veien.»
«Hva slags mat?»
«Til middag.»
«Du vil at jeg skal ta med mat?»
«Ja.»
«Hva skal du gjøre da?»
«Jeg tar imot deg.»
Jeg mener fortsatt at denne mannen var en undervurdert genierklæring. Det å finne på en date der kvinnen kjøper mat, tar den med, lager middag og deretter takker for invitasjonen – det er det ikke alle som får til.
«Sven, hva med penger til maten?»
«Hvorfor det?»
«Hva mener du?»
«Du har jo jobb.»
Da skjønte jeg at ordet «materialistisk» brukte han utelukkende om andre mennesker.
Etter slike historier begynte jeg å legge merke til et mønster. Mennene likte leiligheten min. De likte ordenen. De likte at jeg alltid hadde mat, rene håndklær, friske laken og fungerende rørleggerarbeid. De likte livet mitt. Men av en eller annen grunn var de fleste overbevist om at når forholdet først var i gang, skulle jeg utvide servicen og begynne å betjene dem også.
Den morsomste var Vidar. Vidar begynte veldig fort å snakke om å flytte sammen. Han gjorde det med entusiasmen til en som nettopp har funnet en måte å redusere utgiftene betraktelig på.
«Tenk så lønnsomt det er å bo sammen.»
Når en mann starter en samtale med ordet «lønnsomt», får kvinner i min alder lyst til å finne frem kalkulatoren.
«Hva mener du?»
«Ett kjøleskap. Ett internett. Én felles strømregning.»
«Lønnsomt for hvem?»
«For oss.»
Jeg smilte.
«Vidar, hvor bor du nå?»
«I en leid leilighet.»
«Og jeg?»
«I din egen.»
Plutselig ble regnestykket veldig interessant.
«Altså, du slutter å betale husleie, flytter inn til meg, kutter utgiftene og blir lykkelig?»
«Ja, vel.»
«Hvor er min gevinst?»
Etter det spørsmålet ble mannen stille. I omtrent to minutter. Man kunne se at en komplisert tankeprosess foregikk inni ham. Så komplisert at jeg aldri fikk noe svar.
Det morsomste skjedde med Gunnar. Han var sekstiett. En veldig hyggelig mann. Veldig dannet. Veldig lei av ensomhet.
«Det er tungt å være alene.»
Jeg nikket forstående.
«Men jeg har det lett.»
Han ble helt satt ut.
Fordi menn forventer som regel en annen reaksjon. De venter medfølelse. Solidaritet. Felles lengsel etter en partner. Når en kvinne rolig sier at hun har det bra alene, svikter systemet.
Og her kommer vi til hovedspørsmålet som irriterer så mange menn.
Jeg trenger virkelig en mann.
Men ikke for å vaske skjortene hans.
Ikke for å stryke buksene.
Ikke for å lage søndagssuppe.
Ikke for å lete etter sokkene hans under sofaen.
Ikke for å høre på historier om hvorfor han ikke kan bestille legetime selv.
Jeg trenger en mann for samtaler. For turer. For kino. For reiser. For en fin kveld. For nærhet. For følelser. For glede. Men ikke for å få fast plass på kjøkkenet mitt.
Menn blir veldig fornærmet over et slikt standpunkt. Jeg har blitt kalt egoistisk. Bortskjemt. For selvstendig. De har sagt at jeg ikke kan bygge forhold. Men ingen klarte noen gang å forklare hvorfor et forhold nødvendigvis må bety merarbeid for kvinnen. Hvorfor mannen får en følgesvenn, en samtalepartner, en elskerinne, en husmor og en kokk i én person, mens kvinnen skal regne selve tilstedeværelsen hans som en belønning.
Noen ganger tenker jeg at mange menn bare ikke har fått med seg at verden har forandret seg. De lever fortsatt etter regler som fungerte for tretti år siden. Da var det faktisk lettere for en kvinne å gå med på et ubehagelig ekteskap enn å bo alene. Nå er alt annerledes. Mange kvinner på min alder har jobb, bolig, venner, barna er ute, lånene er betalt, livet er på stell. Og når en mann dukker opp, melder det seg et veldig enkelt spørsmål: Vil livet mitt bli bedre?
Hvis svaret er «nei», hva skal jeg med det?
Så ja, jeg sier det rett ut. Jeg trenger en mann for helgen. For livet har jeg altfor godt ordnet meg allerede. Og vet du hva som er det mest overraskende? Hver gang etter denne setningen blir mennene fornærmet. Selv om det, når man tenker seg om, er den mest ærlige komplimenten man kan gi til et forhold. Fordi jeg vil ha et menneske ved siden av meg ikke fordi jeg ikke klarer meg uten, men fordi jeg har det godt med ham.
Å bo sammen bare for at noen skal få gratis kokk, renholder og administrator for sitt eget liv? Unnskyld meg. Den stillingen sa jeg opp for femten år siden, og jeg har ingen planer om å gjenoppta den.
**Psykologens analyse**
Etter fylte femti opplever mange kvinner for første gang at forhold slutter å være en nødvendighet og blir et valg. De har allerede bolig, inntekt, sosiale nettverk og erfaring fra tidligere ekteskap. Derfor endrer hovedspørsmålet seg fra «hvordan unngå å bli alene?» til «blir livet mitt bedre ved siden av dette mennesket?».
Konflikten oppstår fordi en del menn fortsatt ser på samliv som en naturlig byttehandel: mannen gir sitt nærvær, kvinnen gir omsorg og husholdning. Men moderne kvinner vurderer i økende grad de reelle fordelene og kostnadene. Hvis forholdet krever flere ressurser enn det gir glede, faller motivasjonen for å bo sammen drastisk.
Hovedkonklusjonen er enkel: Modne forhold bygges i dag stadig sjeldnere på gjensidig avhengighet og stadig oftere på gjensidig komfort. Og dersom én person får bekvemmelighet mens den andre får ekstra belastning, varer et slikt samliv sjelden lenge.
