Jeg trenger en mann for helgen, ikke for livet – jeg har allerede ordnet meg altfor godt. Den ærlige posisjonen til en 52-år gammel kvinne
«Det er på tide vi flytter sammen.» «Hvorfor?» «Hvorfor? Vi er da voksne mennesker.» «Akkurat derfor skjønner jeg ikke – hvorfor.» Hvis noen hadde sagt til meg da jeg var tretti at jeg som femtito skulle måtte forsvare meg mot menn som insisterte på å flytte inn hos meg, ville jeg trodd at livet hadde blitt helt gærent. I ungdommen var det omvendt. Da var menn redde for forpliktelser, felles husholdning og samtaler om fremtiden. Nå skjer det noe merkelig. Så snart en mann har vært sammen med meg en måned eller to, får han plutselig en underlig idé: slå sammen kjøleskap, budsjetter, leiligheter, problemer, skitne sokker og alle andre gleder ved å bo sammen. Og det mest interessante er ikke engang det. Det mest interessante er at ingen av dem har klart å forklare ordentlig hvorfor dette skulle være bra for meg personlig.
Jeg heter Ingrid, jeg er femtito år. Jeg har vært skilt i femten år. Jeg har en voksen datter, egen leilighet, jobb, venninner, ferie to ganger i året og et forbausende rolig liv. Om kvelden kan jeg spise is rett fra boksen og se serier til klokken to om natten. I helgene kan jeg sove til lunsj. Jeg kan la en kopp stå på bordet uten å få foredrag om rot. Jeg kan la være å lage lapskaus hvis jeg ikke har lyst. Og viktigst av alt – ingen står over meg og spør: «Hva skal vi ha til middag i dag?»
Problemet er at menn av en eller annen grunn ser på selvstendigheten min som en midlertidig misforståelse som må rettes opp med deres tilstedeværelse. Først beundrer de meg. De sier hvor uavhengig, interessant og selvforsynt jeg er. Men så går det noen uker, og det viser seg at beundringen deres hadde en skjult hensikt. De håpet oppriktig at all denne selvstendigheten en dag skulle begynne å tjene dem.
Det første varselsignalet kom med Bjørn. Bjørn var femtiåtte, så presentabel ut, snakket fornuftig om reiser og kunne til og med bruke servietter på restaurant, noe som etter femti kan regnes som en solid fordel. Vi var sammen i omtrent en måned. Alt var fint. Kino, turer, kafébesøk, helgeturer. Men så en kveld sa han noe som fikk meg til å sette kaffekoppen tilbake på skålen.
«Hør, kunne du komme til meg etter jobb?»
«Hvorfor?»
«For å lage noe.»
Jeg måtte spørre en gang til.
«Lage hva?»
«Middag.»
Det viste seg at Bjørn var lei av å bo alene. Nei, ikke moralsk. Fysisk. Han var tynget av et kjøleskap som ikke fylte seg selv. Han var oppgitt over en komfyr som ikke kokte lapskaus uten hjelp. Han var bekymret for vaskemaskinen som krevde menneskelig innblanding. På et tidspunkt forsto jeg at mannen oppriktig så på forholdet som en slags utkontraktering av husarbeid.
«Bjørn, hvorfor lager du ikke selv?»
Han så på meg som om jeg hadde foreslått at han skulle utføre en hjerteoperasjon på egen hånd.
«Du er da kvinne.»
Et utrolig argument. Kort. Konsist. Det avslutter alle spørsmål med en gang. Spesielt hvis man ikke tenker seg om.
Etter Bjørn kom Erik. Erik var femtifem. Erik elsket å klage på materialistiske kvinner. Det var hans favoritthobby. Hvilket som helst emne ble etter sju minutter til en historie om hvordan noen hadde prøvd å utnytte ham for pengene sine. Dette hørtes ekstra morsomt ut fra en mann som kjørte en bil eldre enn en del studenter og telte småmynt før kassen på supermarkedet.
På den sjette daten bestemte Erik seg for å invitere meg hjem.
«Kom på lørdag.»
«Greit.»
«Men kjøp mat på veien.»
«Hva slags mat?»
«Til middag.»
«Du vil at jeg skal kjøpe med meg mat?»
«Ja.»
«Hva skal du gjøre da?»
«Jeg tar imot deg.»
Jeg tror fortsatt at denne mannen var et underkjent geni. For å finne på en date der kvinnen kjøper mat, tar den med, lager middag og deretter takker for invitasjonen, det klarer ikke hvem som helst.
«Erik, hva med penger til maten?»
«Hvorfor det?»
«Hva mener du?»
«Du har jo jobb.»
Da forsto jeg at ordet «materialistisk» brukte han bare om andre mennesker.
Etter slike historier begynte jeg å se et mønster. Menn likte leiligheten min. De likte ordenen i den. De likte at jeg alltid hadde mat, rene håndklær, nyvasket sengetøy og fungerende rørleggerarbeid. De likte livet mitt. Men de fleste var overbevist om at etter at forholdet startet, skulle jeg utvide denne servicen og begynne å betjene også dem.
Den mest underholdende var Ola. Ola snakket veldig fort om å bo sammen. Og det gjorde han med entusiasmen til en som nettopp hadde funnet en måte å redusere utgiftene betraktelig på.
«Tenk så gunstig det er å bo sammen.»
Når en mann starter en samtale med ordet «gunstig», har kvinner på min alder lyst til å finne frem kalkulatoren.
«På hvilken måte?»
«Ett kjøleskap. Ett internett. Én strømregning.»
«Gunstig for hvem?»
«For oss.»
Jeg smilte.
«Ola, hvor bor du nå?»
«I en leid leilighet.»
«Og jeg?»
«I din egen.»
Da ble regnestykket plutselig veldig interessant.
«Så du skal slutte å betale husleie, flytte inn til meg, redusere utgiftene dine og bli lykkelig?»
«Ja.»
«Hvor er fordelen for meg?»
Etter det spørsmålet ble mannen taus. I omtrent to minutter. Man kunne se at en komplisert tankeprosess foregikk inni ham. Så komplisert at jeg aldri fikk noe svar.
Det mest komiske skjedde med Arne. Han var sekstien. En meget solid person. Meget høflig. Meget lei av ensomhet.
«Det er tungt å være alene.»
Jeg nikket forståelsesfullt.
«Men for meg er det lett.»
Han ble helt satt ut.
Fordi menn vanligvis venter en annen reaksjon. De venter medfølelse. Solidaritet. Felles lengsel etter fraværet av en partner. Men når en kvinne rolig meddeler at hun har det bra alene, svikter systemet.
Og her kommer vi til hovedspørsmålet som irriterer så mange menn.
Jeg trenger faktisk en mann.
Men ikke for å vaske skjortene hans.
Ikke for å stryke buksene.
Ikke for å lage supper på søndager.
Ikke for å lete etter sokkene hans under sofaen.
Ikke for å høre på historier om hvorfor han ikke kan bestille time hos legen selv.
Jeg trenger en mann for samtaler. For turer. For kino. For reiser. For en god kveld. For nærhet. For følelser. For glede. Men ikke for å få fast bostedsadresse på kjøkkenet mitt.
Menn blir veldig fornærmet av en slik holdning. Jeg har blitt kalt egoist. Ødelagt. For uavhengig. Det er blitt sagt at jeg ikke kan bygge forhold. Men ingen har klart å forklare hvorfor et forhold nødvendigvis må bety ekstra arbeid for kvinnen. Hvorfor mannen får en følgesvenn, en samtalepartner, en elskerinne, en husmor og en kokk i ett, mens kvinnen skal regne selve hans tilstedeværelse som en belønning.
Noen ganger tror jeg at mange menn bare ikke har fått med seg at verden har forandret seg. De lever fortsatt etter regler som fungerte for tretti år siden. Da var det faktisk lettere for en kvinne å gå med på et upraktisk ekteskap enn å bo alene. Nå er det annerledes. Mange kvinner på min alder har jobb, bolig, venner, barna er voksne, lånene er betalt, livet er på stell. Og når en mann dukker opp, oppstår et veldig enkelt spørsmål: blir livet mitt bedre?
Hvis svaret er «nei», hvorfor skal jeg ha det?
Så ja, jeg sier det ærlig. Jeg trenger en mann for helgen. For livet har jeg allerede ordnet meg altfor godt. Og vet dere hva som er det mest overraskende? Hver gang jeg sier denne setningen, blir menn likevel fornærmet. Selv om det, om man tenker over det, er det mest ærlige komplimentet man kan gi et forhold. For jeg vil ha et menneske ved min side ikke fordi jeg ikke klarer meg uten, men fordi jeg har det godt sammen med ham.
Og å bo sammen bare for at noen skal få gratis kokk, vaskedame og administratoren av sitt eget liv? Unnskyld. Den stillingen lukket jeg for femten år siden, og jeg har ikke tenkt å åpne den igjen.
Psykologens analyse
Etter fylte 50 år befinner mange kvinner seg for første gang i en situasjon der forholdet slutter å være en nødvendighet og blir et valg. De har allerede bolig, inntekt, sosiale nettverk og erfaring fra tidligere ekteskap. Derfor endres hovedspørsmålet fra «hvordan unngå å bli alene?» til «blir livet mitt bedre sammen med dette mennesket?»
Konflikten oppstår fordi en del menn fortsatt oppfatter det å bo sammen som en naturlig byttehandel: mannen gir sin tilstedeværelse, kvinnen gir omsorg og husholdning. Men dagens kvinner vurderer i økende grad de reelle fordelene og kostnadene. Hvis forholdet krever mer ressurser enn det gir glede, faller motivasjonen for å bo sammen drastisk.
Hovedkonklusjonen er enkel: modne forhold bygges i dag stadig oftere på gjensidig komfort, ikke på gjensidig nød. Og hvis én person får bekvemmelighet, mens den andre får ekstra byrder, varer et slikt forbund sjelden lenge.
