Mannen min og jeg har vært gift i sju år. Vi har hatt det godt, virkelig godt. Mannen min arbeidet med forretninger, og jeg jobbet mest for gleden sin skyld. Men gjennom alle disse årene fikk vi ikke noen barn. En dag bestilte mannen min oss en månedslang ferie til utlandet, på et eksklusivt spa-hotell. Jeg var utrolig glad for overraskelsen. Men bare noen dager før avreise, fortalte han meg at han plutselig hadde fått et viktig forretningsmøte som kunne ha stor betydning for fremtiden vår, og at jeg derfor burde reise alene. Selvfølgelig ble jeg skuffet jeg hadde allerede sett for meg alle dagene vi skulle tilbringe sammen i dette paradiset. Han foreslo at jeg kunne ta med min beste venninne, så jeg hadde noen å dele opplevelsene med, og hun kunne samtidig få et avbrekk fra livet sitt hjemme.
Livet til venninnen min var nemlig alt annet enn lett. Moren hennes hadde en tendens til å drikke altfor mye og brydde seg lite verken om oppdragelsen eller hvordan det gikk med henne. Etter videregående ble hun gravid og måtte gifte seg på grunn av det. Ektemannen hennes var heller ingen støtte det ene øyeblikket var han kjærlig, og det neste endte det alltid i høylytte krangler. Da jeg inviterte henne, lyste hun opp, og hun ble utrolig takknemlig overfor mannen min.
En måned senere kom vi hjem. Da møtte mannen min meg på Gardermoen med bilen, og hjemme ventet det et vidunderlig, romantisk måltid med levende lys og sengen var oversådd med roseblader. Alt var som i en drøm.
To uker senere fortalte jeg ham at jeg var gravid. Han ble rørt og glad, merkelig opprømt på en stille måte. Men da fødselen nærmet seg og riene begynte, skjedde det noe jeg aldri hadde sett for meg. Venninnen min løp til mannen min og fortalte at jeg hadde hatt en affære mens jeg var borte, og at barnet i magen ikke var hans. Da jeg fikk høre det, trodde jeg alt var over jeg var sikker på at jeg skulle stå alene med barnet mitt, ingen som møtte oss da vi forlot sykehuset, ikke noe hjem å komme til.
Men alt ble tvert imot. Mannen min kom, han så datteren vår, merket seg at hun ikke lignet ham det miste og tok henne likevel i armene og valgte å oppdra henne som sin egen. Samme dag ba han venninnen min forlate oss for godt. Han sa hun aldri skulle vende tilbake, og ba henne glemme oss.
