Jeg tok valget om å slutte å ta med døtrene mine på familiesammenkomster etter år med uvitenhet om hva som faktisk foregikk.
Døtrene mine, Ingrid på 14 og Ragnhild på 12, har helt siden de var små fått høre de «såkalte vanlige» kommentarene:
«Hun spiser så mye.»
«Det der kler henne ikke.»
«Hun er for stor til å gå kledd sånn.»
«Hun må passe på vekta si allerede.»
I starten tok vi det som småtteri. Litt sånn røff, direkte stil, slik familien alltid hadde hatt. Jeg tenkte: «Tja, sånn er jo folk her.»
Da jentene var yngre, visste de ikke hvordan de skulle forsvare seg. De tidde stille. Kikket ned. Smilte høflig når det var forventet. Jeg så at de ble ille til mote men overbeviste meg selv om at jeg overdrev. At det bare var sånn familiesammenkomster pleide å være.
Og ja det var fullt bord, latter, bilder, klemmer…
Men også lange blikk. Sammenligninger med kusiner. Merkelige spørsmål. Kommentarer som angivelig var «bare på spøk».
Men når kvelden var over, kom jentene hjem stillere enn vanlig.
Kommentarene forsvant ikke med tiden.
De skiftet bare drakt.
Plutselig dreide det seg ikke bare om mat, men også om kropp. Om utseende. Om utvikling.
«Den ene har virkelig fått former.»
«Den andre er så tynn.»
«Ingen kommer til å like henne sånn.»
«Hvis hun fortsetter å spise sånn, får hun bare skylde seg selv senere.»
Ingen spurte hvordan jentene hadde det.
Ingen tenkte over at dette er jenter, de lytter og de husker.
Alt endret seg da de nådde tenårene.
En dag, etter et famileselskap, sa Ingrid til meg:
«Pappa jeg vil ikke gå mer.»
Hun forklarte hvor ille det føltes: å stresse seg opp, dra, sitte der, svelge kommentarer, smile «pent» og så komme hjem og føle seg elendig.
Ragnhild nikket bare stille, uten mange ord.
Det gikk plutselig opp for meg at begge hadde hatt det slik lenge.
Da begynte jeg virkelig å legge merke til ting.
Jeg begynte å huske scener. Replikker. Blikk. Kroppsspråk.
Jeg hørte flere beretninger fra folk som vokste opp med familier der alt sies «for deres eget beste». Da så jeg hvor hardt det kan sette spor på selvtilliten.
Så tok jeg og kona mi ett valg:
Døtrene våre skal ikke lenger måtte være på steder der de ikke føler seg trygge.
Ikke under tvang.
Hvis de en dag har lyst så drar de.
Vil de ikke ja da går verden videre uansett.
Deres trivsel veier tyngre enn gamle familietradisjoner.
Noen slektninger har merket det.
De har begynt å spørre:
«Hva skjer?»
«Hvorfor kommer ikke jentene?»
«Dere drar det for langt.»
«Sånn har det alltid vært.»
«Barn må jo tåle litt!»
Jeg svarer ikke.
Jeg lager ingen scener.
Jeg krangler ikke.
Jeg bare lar være å ta dem med.
Av og til sier stillheten alt.
I dag vet Ingrid og Ragnhild at pappa aldri vil utsette dem for situasjoner der de må tåle ydmykelser i «meningens» navn.
Kanskje noen synes det er dumt.
Kanskje blir vi stemplet som vanskelige.
Men jeg er heller den faren som setter grenser enn han som lukker øynene mens jentene mine lærer å mislike seg selv bare for å «passe inn».
Hva syns du er det riktig av meg? Ville du gjort det samme for dine barn?
