Jeg tok avgjørelsen om å slutte å ta med døtrene mine på familiesammenkomster… etter flere år der jeg ikke innså hva som egentlig foregikk. Døtrene mine er 14 og 12 år gamle, og helt siden de var små startet de «tilsynelatende normale» kommentarene: «Hun spiser mye.» «Dette kler henne ikke.» «Hun er for stor til å kle seg sånn.» «Hun bør passe på vekten fra ung alder.» I starten så vi på det som småting. Som den «litt røffe» måten familien vår alltid har snakket på. Jeg tenkte: «Tja, slik er de bare…». Da jentene var yngre, visste de ikke hvordan de skulle forsvare seg. De tidde. Senket hodet. Smilte av høflighet. Jeg så at de syntes det var ubehagelig… men overbeviste meg selv om at jeg overdrev. At det bare var slik familieselskapene var. Og ja – det var fullt bord, latter, bilder, klemmer… Men det var også lange blikk. Sammenlikninger mellom kusiner. Unødvendige spørsmål. Stikk som ble sagt «på spøk». Og på slutten av dagen kom jentene hjem mer stille enn vanlig. Etterhvert sluttet ikke kommentarene. De endret bare form. Det handlet ikke bare om mat… det var kroppen. Utseendet. Utviklingen. «Hun er altfor utviklet.» «Den andre er for tynn.» «Ingen vil like henne sånn.» «Hvis hun fortsetter å spise slik, må hun ikke klage senere.» Ingen spurte dem hvordan de har det. Ingen tenkte på at dette er jenter som lytter… og husker. Alt endret seg da de kom i tenårene. En dag, etter et selskap, sa eldste datteren min: «Pappa… jeg vil ikke dra dit mer.» Hun forklarte at disse sammenkomstene er grusomme for henne: å pynte seg, gå dit, sitte der, svelge kommentarer, smile «høflig»… og deretter komme hjem og føle seg dårlig. Yngste bare nikket, uten mange ord. Og da forsto jeg at begge hadde hatt det sånn… lenge. Det var da jeg begynte å virkelig følge med. Jeg begynte å huske scener. Replikker. Blikk. Gester. Jeg begynte å lytte til andre historier – fra folk som har vokst opp i familier der alt sies «for deres eget beste». Og innså hvor mye dette merker selvfølelsen. Da tok jeg beslutningen, sammen med kona mi: Døtrene våre skal ikke lenger tvinges til steder der de ikke føler seg trygge. Vi skal ikke presse dem dit. Om de selv en dag ønsker å gå – får de gjøre det. Hvis ikke – skjer det ingenting. Deres trivsel er viktigere enn tradisjoner. Noen i familien har allerede merket det. Spørsmålene har begynt. «Hva skjer?» «Hvorfor kommer de ikke?» «Nå overdriver dere.» «Sånn har det alltid vært.» «Man kan ikke behandle barn som porselen.» Jeg forklarer ikke. Jeg lager ingen scene. Jeg krangler ikke. Jeg bare lar være å ta dem med. Noen ganger sier stillheten alt. I dag vet jentene mine at faren deres aldri vil sette dem i situasjoner der de må tåle ydmykelser som blir presentert som «meninger». Kanskje noen ikke liker det. Kanskje de syns vi er vanskelige. Men jeg vil heller være faren som setter grenser… enn faren som ser bort mens jentene hans lærer seg å hate deler av seg selv for å passe inn. ❓ Synes du jeg gjør det rette? Ville du gjort det samme for ditt barn?

Jeg valgte å slutte å ta med døtrene mine på familiesammenkomster etter år der jeg ikke helt forsto hva som egentlig foregikk.

Døtrene mine, Ingrid og Synnøve, er nå 14 og 12 år gamle. Allerede da de var små begynte de å møte de «helt vanlige» kommentarene som ofte dukker opp i norske familier:
«Hun spiser mye.»
«Det kler henne ikke.»
«Hun er for stor til å kle seg sånn.»
«Hun må passe på vekta fra ung alder.»

I starten tok vi det bare som litt grov humor sånn som familien alltid har vært. Jeg tenkte: «Jaja, de er bare sånn.» Men etter hvert merket jeg hvordan jentene ikke helt visste hvordan de skulle svare. De var stille, kikket ned, eller smilte høflig. Jeg så at det gikk innpå dem men overtalte meg selv at det var bare sånn familiesammenkomster pleide å være.

Ja, bordet var fullt av mat, latter, bilder og klemmer
Men det var også lange blikk, sammenligninger mellom kusiner, unødvendige spørsmål og stikkende kommentarer ofte «på spøk».

Og når kvelden var over og vi kom hjem, virket jentene mer stille enn ellers.

Kommentarene stoppet aldri, de bare endret seg. Nå handlet det ikke bare om mat, men også om kropp, utseende, utvikling:
«Hun har blitt veldig kvinne nå.»
«Den andre er altfor tynn.»
«Ingen vil vel like henne sånn.»
«Hvis hun fortsetter å spise sånn, får hun bare skylde seg selv etterpå.»

Ingen spurte jentene hvordan de hadde det. Ingen tenkte over at dette er unge jenter som sitter og hører og husker.

Alt endret seg da de kom i tenårene.
Etter et familieselskap sa Ingrid, den eldste:
«Pappa jeg vil ikke dra dit flere ganger.»
Hun forklarte at hun syntes det var forferdelig å pynte seg, dra dit, sitte og holde ut kommentarer, smile «pent» og dra hjem og føle seg dårlig.
Synnøve nikket bare stille, uten å si så mye.

Og det var da det slo meg begge hadde kjent på dette lenge.

Da begynte jeg å virkelig legge merke til. Jeg husket på scener, setninger, blikk og små gester. Jeg hørte også andre sine historier om norske familier der alt sies «for deres eget beste». Jeg innså hvor mye slikt kan skade selvtilliten.

Sammen med kona mi, tok jeg derfor et valg:
Døtrene våre skal ikke tvinges til å dra på steder der de ikke føler seg trygge.
Vi presser dem ikke.
Vil de dra en dag, så kan de det.
Vil de ikke, så er det helt greit.
Deres trygghet betyr mer enn familiens tradisjoner.

Noen i familien har lagt merke til det nå.
Spørsmålene har begynt å komme:
«Hva er det som skjer?»
«Hvorfor kommer de ikke?»
«Er ikke dette litt overdrevet?»
«Sånn har det alltid vært.»
«Dere kan ikke behandle barn som de er laget av glass.»

Jeg forklarer ikke.
Jeg lager ikke oppstyr.
Jeg krangler ikke.
Jeg bare har sluttet å ta dem med.

Noen ganger sier det mest når man bare er stille.

Nå vet døtrene mine at jeg aldri vil utsette dem for situasjoner der kommentarer forkledd som «velmente råd» bare sårer dem.

Kanskje er det ikke populært hos alle.
Kanskje tenker noen at vi lager problemer.

Men jeg vil heller være faren som setter grenser, enn faren som ser bort mens døtrene mine lærer å mislike seg selv bare for å «passe inn».

Hva tenker du ville du gjort det samme for ditt barn?