Jeg har bodd i utlandet i to år, og når jeg kommer tilbake til Norge, får jeg vite at sønnen min har opplevd en «overraskelse». Datteren min, Synnøve, har giftet seg med en utenlandsk borger. Jeg flytter inn hos dem i Oslo, passer barnebarnet Emil og gjør husarbeidet.
Synnøve og ektemannen hennes, Johan, jobber i samme firma og kommer bare hjem om kvelden. Jeg håper dette skal vare, men det gjør det ikke. En kveld forteller de meg at de ikke lenger trenger min hjelp og ber meg flytte fra leiligheten. En måned senere er jeg tilbake i mitt eget hjem, men også der er jeg ikke ønsket. Mens jeg bor hos datteren, blir sønnen min, Magnus, separert fra sin første kone, forlater leiligheten hennes og flytter inn hos meg.
Han bringer med seg sin andre kone, Lena, som allerede er gravid, uten å ha spurt om lov. Hva skal jeg gjøre? Kaste ut Magnus og hans forventede barn? Nei. Men hvordan skal vi tre, og snart fire, bo i en ettromsleilighet? Verken Magnus eller jeg har nok kroner til å leie en ny leilighet. Jeg ringer Synnøve og forklarer situasjonen, håper hun forstår og inviterer meg tilbake. Det gjør hun ikke. De har et annet syn på ting.
Magnus sin oppførsel er forståelig. Han hadde ikke regnet med at jeg skulle komme tilbake. Nå må jeg sove på sofaen i kjøkkenet. På dagtid går jeg ut av huset, handler mat, besøker venner. Magnus og Lena lever sammen uten krangel, men svigerdatteren min ignorerer meg.
Det er tydelig at hun ikke liker meg i leiligheten. Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg som seksti år gammel skulle bli overflødig og få noen andre til å ta seg av mitt hjem. Magnus tenker bare på sin gravide kone og ser ikke på boligproblemet.
Jeg leter etter en deltidsjobb og ønsker å klare meg selv i en egen leilighet. Svigerforeldrene til Lena bor på landet. Skal jeg fortelle Lena at hun bør flytte til mine foreldre? Vil Magnus kunne finne arbeid der? Jeg tror ikke det. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
