Hvor heldig jeg er som har deg, sa Ole mens han omfavnet sin kone.
Jeg er så glad for at du er sammen med meg! svarte Ingrid.
Hvem skulle jeg ellers vært med? lo mannen. Selvfølgelig bare deg. Du er min skjebne. Du er den beste kvinnen i verden.
Ingrid svarte ikke, men ga ham et kyss på kinnet og skyndte seg til kjøkkenet for å hente en pai fra ovnen.
Dette var dagen da familien Hansen feiret sitt sølvbryllup. De ønsket å holde festligheten enkel, bare i en liten, intim krets kun de selv og barna. De hadde to barn: sønnen Anders, som gikk i tiende klasse, og døtrinnen Solveig.
Solveig hadde nettopp fullført universitetet, fått seg en jobb og flyttet inn i en egen leilighet i nærheten av arbeidsplassen. Selv om Ingrid ofte nektet at datteren skulle bo for seg selv, var det rikelig med plass hjemme, men Solveig lengtet etter å stå på egne ben.
Hvorfor kaste deg over leiebolig? spurte Ingrid. Du har ditt eget rom her, vi lever sammen, så hvorfor trekke deg fra oss? Når du skal gifte deg, kan du flytte bort fra oss.
Mamma, jeg elsker dere begge så høyt, og jeg vet at dere ikke vil kaste meg ut, men jeg vil likevel prøve å bo alene. Og, mamma, du lager så nydelige retter og bake så deilige paier at jeg er redd for å bli som en elefant! Du er tynn, spiser og blir ikke fet, mens jeg, dessverre, ikke har arvet din slankhet. Jeg må passe på figuren, men hvordan kan jeg det når jeg bor med dere? Jeg kan jo ikke gi avkall på dine fristende godbiter.
Ingrid smilte mens hun så på datteren. Solveig så svært forskjellig ut fra moren. Ingrid var liten og spinkel, nesten barnslig i bygning, med et helt vanlig utseende. Hun brukte knapt noen sminke, trakk håret ofte opp i en strikk, og kledde seg beskjedent. Solveig derimot var en skikkelig skjønnhet som hadde arvet farens trekk.
Ole var en solid fyr høy, velbygget. Med alderen hadde han fått noen ekstra kilo, men det var forståelig med tanke på all den kaken Ingrid bakte. I sin ungdom var han svakt tiltrekkende, og selv nå, i sine 48 år, var han fortsatt en interessant mann.
Ingrid visste at hun fremsto som en enkel bakgrunn for ham. Hun hadde lenge blitt vant til hvisking bak ryggen, men lot det passere fordi hun visste at hun var den vakreste kvinnen i Ole sitt liv den mest elskede.
***
Da Ingrid og Ole møttes, var hun 20 og han 22.
Den septemberdagen gikk studenterollen Gry til bursdagen til sin medstudent og venninne Vilde. Hun hadde forberedt en gave på forhånd, og på vei til Vildes leilighet bestemte hun seg for å kjøpe en liten bukett blomster.
I blomsterbutikken var det kun én ung mann blant kundene. Han holdt på å velge en bukett. Betjeningsdamen, en søt ung kvinne, viste ham ulike alternativer mens hun kastet et interessert blikk på ham. Gry så også på ham og merket interessen fra damen. Gutten var svært kjekk.
«Med sånt utseende burde han være i film, tenkte Gry. Kanskje han er skuespiller?»
Mannen oppdaget også Gry og kom bort til henne.
Så, hvilken bukett foretrekker du? Denne med røde roser, eller den med pæoner?
Gry ble rød i ansiktet; hun hadde ikke forutsett at den kjekke fyren skulle snakke med henne, men svarte likevel:
Jeg ville vel ha pæoner, selv om de fleste jenter foretrekker roser.
Hvilke blomster liker kjæresten din? spurte betjeningsdamen.
Kjæresten min? spurte gutten. Nei, jeg kjøper blomster ikke til en kjæreste, jeg vet faktisk ikke hvem jeg kjøper til.
Å ja? undret damen, og så på Gry.
En venn skal på bursdag til sin kusine, og han overtalte meg til å bli med, forklarte fyren da han så forbauselsen i damens og Grys ansikter. Jeg kan ikke gå tomhendt, så jeg kjøpte en bukett. Men så mange valg gjorde meg forvirret.
Hvis du tar roser, gjør du aldri feil; alle jenter elsker roser, sa Gry.
Du også? spurte fyren nysgjerrig.
Gry følte varmen spre seg i ansiktet. Hun senket blikket og svarte:
Jeg elsker mest villblomster, men roser er også fine. De er sikkert alles favoritt.
Hvor interessant, svarte gutten. Jeg liker også villblomster. Moren min pleier å ta med en liten bukett fra hagen når hun drar på hytta. Vi har et engområde like ved, så det vokser så mye. I villblomstene er det noe spesielt de virker ubetydelige ved første øyekast, men ved nærmere titt ser man hvor fantastiske de er.
Den unge mannen kjøpte en bukett med roser og forlot butikken med et smil mot Gry.
For en fin gutt, ikke sant? sa betjeningsdamen. Et smil er verdt så mye! Han ligner en skuespiller.
Jeg synes også han ligner en skuespiller, svarte Gry.
Hun kjøpte en liten bukett med krysantemum, takket damen og hastet videre til Vilde.
Overraskelsen var stor da Gry kom på Vildes bursdag og så den smilende gutten fra blomsterbutikken. Det viste seg at han het Sondre, og han var kommet sammen med vennen sin Arne, bror til bursdagsjenta.
Sondre ble også overrasket over å se Gry igjen. Han kastet blikket på henne hele kvelden og smilte. Gry svarte forsiktig med et sjenert smil og unngikk blikket. Senere, i løpet av kvelden, satte han seg ved siden av henne, og de begynte å snakke.
Hva de snakket om, husker Gry ikke nå etter så mange år. Sondre spurte, hun svarte, han fortalte, hun lyttet
Hun forsto ikke hvorfor han satt ved siden av henne, hvorfor han smilte og ga henne oppmerksomhet. Hun så at Vilde kastet et skjevt blikk hennes vei og så irritert ut.
Da musikken startet og gjestene begynte å danse, spurte Vilde Sondre om en dans. Han ga et kort blikk til Gry, gikk ut på dansegulvet med bursdagsjenta, og vendte så tilbake til Gry da hun skulle gå hjem. Han tilbød seg til å følge henne til døren.
Neste dag, da Gry kom til universitetet, så hun Vilde i korridoren uten å hilse på henne, selv om hun hadde sagt «hei» tidligere.
Etter forelesningene gikk Gry bort til Vilde og spurte hva som foregikk.
Har du ikke forstått noe? spurte Vilde med et sint glimt i øynene.
Hva skal jeg forstå?
At Arne tok med Sondre for meg! Han ville introdusere oss. Jeg så Sondre på bildene i Arnes profil, og han likte meg. Så Arne bestemte seg for å ta ham med på bursdagen. Du ødela hele kvelden! Du flørtet med ham hele tiden, og så dro du ham med deg og later som du er beskjeden!
Jeg flørtet med ingen, protesterte Gry. Jeg vet egentlig ikke hvordan man flørter med gutter, det har jeg aldri tenkt på. Jeg spurte ham bare om han ville gå med meg hjem, og han gikk av egen vilje. Jeg ba ham ikke om det.
Så du flørtet ikke men det var jo synlig! Hva så likte han ved deg? mumlet Vilde og gikk sin vei, mens Gry sto der målløs.
Gry følte seg nedbrutt. Hadde hun virkelig snudd Vilde på nakken ved å dra bort gutten? Var hun en slu forræder? Nei, det kunne ikke være sant.
Hun, Gry, som sjelden fikk oppmerksomhet fra gutter, klarte likevel å fange interessen til en så kjekk mann som Sondre. Vilde var perfekt for ham vakker, livlig, med mange beundrere. Gry var stille, beskjeden.
Nei, en mann som Sondre var ikke for henne. Kanskje han bare snakket med henne fordi han ikke kjente noen andre på festen, og ønsket å slå av en stund med en jente han akkurat hadde møtt i blomsterbutikken.
Dette grublet Gry på vei hjem fra universitetet. Hun stod foran speilet, så på seg selv og mumlet:
Er jeg virkelig verdt noe for noen?
I det samme ringte telefonen. Det var Sondre. Dagen før hadde han spurt om nummeret hennes, og hun hadde trodd han aldri ville ringe.
De avtalte å møtes på kveld på havnepromenaden. Da Gry kom presis til avtalt tid, ventet Sondre allerede med en bukett villblomster og et smil som gjorde at hun innså at hun hadde forelsket seg.
Slik begynte historien om Gry og Ole. Mange spådde at de snart skulle gå fra hverandre. Ingen trodde at en så kjekk gutt kunne bli seriøst forelsket i en jente som Gry. Noen misunte og hevdet at forholdet var dømt, fordi en så pen gutt sannsynligvis ville søke andre. Men Sondre så aldri på andre enn på sin Gry, og snart stolte hun på hans følelser og ignorerte misunnelere og hatere.
Et år etter møtet giftet Ole og Gry seg. Det gikk ingen dag uten at Ole fortalte henne at hun var den beste. Omtrent ti år etter bryllupet spurte Gry ham:
Hvorfor valgte du meg? Jeg er bare en vanlig jente, jeg har ingenting som menn vanligvis vil ha.
Ole ble oppriktig overrasket, men svarte:
Kan man egentlig forklare hvorfor man forelsker seg i noen? Men siden du spør, vil jeg prøve. Jeg ble forelsket i øynene dine, for de er de vakreste, fulle av godhet og ærlighet. Jeg ble forelsket i stemmen din, i lukten din, i sjelen din. For meg er du den vakreste kvinnen i verden Ikke overraskende elsker du villblomster; du er selv lik dem. Din skjønnhet roper ikke, den krever bare å bli sett. Jeg ser den, og jeg ville aldri bytte min kjære villblomst for den mest utsøkte rose.
***
Familiefeiringen av 25 år sammen ble holdt i en koselig stue. Barna holdt en tale med mange varme ord den beste gaven for både Gry og Ole.
Midt på bordet stod en delikat bukett med villblomster. Ole ga alltid Gry disse blomstene på bursdagen hennes i juli og på bryllupsdagen.
Sondre, sa Gry da de la seg til å sove. Jeg tenker på at vi kanskje er et litt underlig par.
Hvorfor det? spurte Ole, overrasket.
Vi har gått 25 år uten en eneste krangel. Er det vanlig?
Ønsker du å krangle? lo han. La oss krangle da!
Han begynte å kile henne.
Nei, nei, jeg vil ikke, lo Gry, som var redd for kiling.
Jeg vil heller ikke krangle med deg, svarte Sondre og kyssede henne.
Historien viser at ekte kjærlighet ikke handler om å finne den vakreste eller den rikeste, men om å se hverandres indre skjønnhet og ta vare på den. Når vi aksepterer hverandre for den vi er, vokser forholdet som villblomstene på engen enkelt, ekte og uforglemmelig.
