På min fridag fra jobben var jeg midt i å vaske leiligheten. Plutselig ringte telefonen, og venninnen min, Ingrid, kunne fortelle at hun og sønnen hennes, Sverre, kom på besøk. Jeg prøvde febrilsk å forklare at jeg holdt på å vaske gulv, men det virket som Ingrid hadde selektiv hørsel akkurat den dagen.
Ti minutter senere sto de i stua mi. Ærlig talt, jeg var ikke overlykkelig over å ha Sverre der gutten er et fyrverkeri av energi og kreativ destruksjon.
Vi satt på kjøkkenet og drakk kaffe, mens Sverre koste seg med barne-TV i stua. Det gikk knapt fem minutter før det smalt noe voldsomt. Jeg løp inn og så at akvariet mitt så ut som det hadde vært i kamp med valkyrier glass overalt og fiskene spredd ut over teppet som om de hadde overlevd Ragnarok.
Ingrid kastet seg over Sverre for å se om han fortsatt var i ett stykke, mens jeg begynte å tørke opp vann med den første kluten jeg fant, så ikke naboen i underetasjen skulle få ufrivillig innendørs svømmebasseng. Etter at jeg hadde gjort rent guttebassen, erklærte Ingrid plutselig at nå måtte de gå.
Kan du hjelpe meg å dra teppet til renseriet? spurte jeg forhåpningsfullt. Nei, Sverre er så skremt. Jeg må ta vare på ham, svarte hun, som om hun var midt i en scene fra en dårlig såpeopera.
Jeg spurte så Sverre hvorfor han hadde knust akvariet. Han forklarte alvorlig at han hadde forsøkt å fange et papirfly. Den lille finessen? Det var ikke akkurat papir. Han pekte entusiastisk mot skapet og sa at flyet egentlig var lagd av vielsesattesten min.
Du får bare lage en kopi, det er ikke noe stress, sa Ingrid med et smil på lur.
Selvfølgelig! Hvorfor skulle jeg bekymre meg? Jeg kjøper nytt akvarium, får tak i ny vielsesattest og betaler eventuelle vannskader til naboen alt på én lønnsslipp i norske kroner. Og, ikke nok med det, Ingrid klarte å legge skylden på meg: “Du skulle jo ikke ha hatt den attesten liggende så lett synlig!”
Da de endelig dro, gikk jeg opp til naboen og forsikret meg om at alt var tørt og i orden. Så stupte jeg i seng med et visst håp om at roen hadde senket seg. Men neida! På kvelden tikket det inn en sms fra Ingrid der hun insisterte på at jeg skylder henne penger. Hun hadde tatt Sverre til psykolog han var visst nok alvorlig traumatisert. Jeg svarte ikke, bare blokkerte nummeret og la meg til å sove med et smil tydeligvis må man ha overlevelsesinstinkt for å ha fridag i Norge også.
