I dag har jeg nok en historie å fortelle og jeg tror ikke jeg blir å glemme denne med det første.
Jeg sto hjemme på kjøkkenet og stekte pannekaker. Leiligheten var stille og tom, akkurat som jeg er vant til. Tenk deg det du bor alene, barna er langt unna, naboene kommer og går, og plutselig du snur deg, og der står det et ukjent menneske midt i stua di! Det var akkurat slik det hendte meg.
Jeg har bodd alene i snart fem år nå, etter skilsmissen fra Arne. Jeg skal rundet seksti om litt, og å tenke på et nytt forhold har ikke falt meg inn en gang. Katten min, Frøya, er selskapet mitt, og jeg har det egentlig helt fint. Kjente hver krok i nabolaget, trivdes med sladderen i oppgangen, og ellers var livet ganske rolig bortsett fra at jeg har vært så uforsiktig noen ganger at jeg ikke alltid låser døra. “Kanskje Kristine fra tredje stikker innom,” har jeg pleid å tenke. Akkurat denne dagen hadde jeg vært ute med søpla, hendene var fulle, vaska dem, mata Frøya, og så glemte jeg å låse.
Midt i snuoperasjonen av en pannekake, ser jeg en ukjent mann stå i døråpningen til kjøkkenet mitt. Jeg holdt på å miste både panne og fat. Hele livet raste forbi meg, fra barnehagen til nå. Jeg tenkte virkelig at nå var det slutt han har sikkert allerede tatt veska mi i gangen. Jeg har ikke så mye verdisaker, men ny TV har jeg kjøpt, og akkurat fått lønn tusenlapper i lommeboka. “Ta det du vil, bare la meg være. Jeg har barnebarn, jeg vil gjerne rekke å se dem mer,” hviska jeg nesten lydløst. Jeg trodde han ville rane meg.
Men så begynte han å unnskylde seg, nærmest rød i ansiktet. Sa jeg burde slå av komfyrplata, og satte seg så forsiktig som en bjørn på stolen. Jeg satt stiv i ryggen, men tok ham på ordet og slo av. Så forklarte han. Han het Oddvar. Hadde gått langs gata da en gjeng ungdommer begynte å følge etter ham og krevde penger. Han hadde løpt inn i vår oppgang for å komme unna, og da han tøyde i dørhåndtakene for å finne et tilfluktssted, sto min dør åpen.
“Du kan se ut vinduet,” sa han. Og jammen, der sto en flokk folk utenfor og hang fortsatt. Jeg så det med egne øyne og kjente roen sige på. Oddvar var stor og litt klønete, men det var noe vennlig i hele kroppsspråket hans. Med skjegg og snille øyne jeg tenkte straks på julenissen, bare uten rød drakt.
“Du, unnskyld meg, men har du en pannekake til overs? Det er mange år siden jeg smakte dem, ikke siden kona døde,” spurte han, nesten sjenert. Jakka hadde han tatt av, satt med tøfler på. Jeg ba ham vaske hendene først, så satte vi oss med te og pannekaker mens vi pratet. Han fortalte om livet etter kona døde, at han ikke hadde barn, og nå bodde alene.
Så gikk han etter hvert, etter å ha beklaget at han skremte meg sånn.
Senere, da jeg snakket med Kristine, lo hun: “Du er jammen gal, Astrid! Jeg hadde jagd ham rett ut døra!” Men jeg kjente på noe nytt inni meg etterpå. Kanskje jeg skulle ha invitert ham på middag en dag? Jeg lager jo gode kaker og soppstuing.
Dagen etter bakte jeg og nøt lukten av eplekake. Brått banket det forsiktig på døra. Jeg trodde det var Kristine igjen, men da jeg tittet ut, sto Oddvar der, med blomsterbukett i hånda.
“Jeg ville bare si unnskyld at jeg skremte deg. Her, ta disse blomstrene, så går jeg igjen,” stammet han.
Men jeg lo og svarte: “Gå? Jeg har jo nettopp bakt! Kom inn på kaffe og kake.” Han strålte opp og kommenterte at det luktet som et bakeri nedover trappa.
Fra den dagen ble Oddvar og jeg kjent. Han ble stadig hos meg, og etter hvert tok han mer og mer del i hverdagen. Barna og barnebarna tok godt imot ham, og nå kaller de ham “Bestefar Oddvar”. Han hjelper til i hagen og trives virkelig. Vi har funnet fellesskap og varme i hverandre.
Veninnene mine er grønne av misunnelse. “Tenk å treffe en ordentlig kar på dine eldre dager og så på den måten!” sier de.
Jeg ler og nikker. Men for sikkerhets skyld nå låser jeg alltid døra ordentlig om kvelden.
