Jeg satte mannen min foran et umulig valg.
Mamma, hvorfor kjører vi til bestemor Sigrid? Jeg vil ikke dit, det er kjedelig der.
Gjennom bakspeilet så jeg på Ingrid, datteren min, som satt i barnesetet bak, fordypet i sitt rosa nettbrett. Hun løftet ikke engang blikket da hun spurte. Seks år gammel allerede, og stemmen hennes bar et snev av den nådeløse selvfølgeligheten som om hun gjorde oss en tjeneste bare ved å være tilstede.
Fordi det er bursdagen til Even i dag, fetteren din. Husker du ham?
Ja. Han er slem, svarte hun.
Ingrid! Jeg snudde meg, men Eirik la hånda avdempende på skulderen min.
Ikke begynn nå, vær så snill. Ikke i dag.
Jeg kikket på mannen min. Han satt bak rattet, helt anspent, som om vi var på vei til et forhør og ikke til familie utenfor Oslo for å feire barnebursdag. Dressen hans var mørk blå, skjorta hvit, og jeg hadde strøket den ekstra nøye denne morgenen. Jeg visste at svigermor Sigrid uten tvil ville oppdage den minste rynke, og hvis noe var galt ville hun late som ingenting men se på meg med det blikket som fikk alle til å skjønne at jeg var en dårlig husmor.
Jeg begynner ikke, Eirik. Jeg forklarer bare barnet hvorfor vi drar.
Du forklarer på en måte, så Ingrid allerede har forstått at vi skal et sted vi ikke er velkomne.
Er vi velkomne da?
Han svarte ikke. Lyskrysset blinket mellom grønt og gult, og Eirik trådte på bremsen. Stillheten falt over bilen, bare avbrutt av digital klirring fra Ingrids spill. Virtuelle mynter plinget rytmisk.
Kan vi inngå en avtale? Han så ut vinduet mens han snakket. Vi kommer dit, gratulerer Even, blir i to-tre timer og drar hjem. Ingen fortid, ingen anklager, ingen diskusjoner. Bare en familiedag. Klarer vi det?
Jeg hadde lyst til å si at jeg ikke visste om vi kunne. At hver gang vi lover dette ender jeg likevel sittende på kjøkkenet hos Sigrid, hører på nok en tale om barneoppdragelse eller at jeg jobber for mye, at mammaen min (hvil i fred) ikke lærte meg å lage mat som Sigrid lager den. Men jeg svarte ikke. Jeg nikket bare og så ut av vinduet, der gater, bjørketrær og kumlokk seilte forbi under et blygrått maivær.
Folk trillet barnevogner, noen satt på benken med is. En vanlig lørdag, en dag man helst ikke skulle tilbringe på den andre siden av byen blant folk som aldri hadde ventet på en.
Mamma, får Even mange gaver? Ingrid løftet blikket fra nettbrettet.
Sikkert, han har jo bursdag.
Får jeg også?
Jeg snudde meg. Ingrid innprentet blikket sitt i mitt, øynene hennes åpne med et sårt håp. Hun var vant til at hun også fikk noe på fest, det hadde jeg forstått. Jeg innrømmet at jeg selv hadde lagt opp til dette jul, barnehageavslutning, besøk hos mine venninner Ingrid gikk aldri tomhendt hjem.
Ingrid, det er bursdagen til Even i dag. Han får gaver.
Men jeg vil også ha!
På din bursdag får du. Nå gir vi til Even. Husker du, vi kjøpte ham den byggeklossen i går?
Ja, men jeg vil også ha sånn!
Du har jo et helt rom fullt av leker, utbrøt Eirik. Orker du ikke vente én dag?
Ingrid surmulte og forsvant tilbake inn i skjermen. Jeg kastet et blikk på Eirik, som klamret seg til rattet til knokene ble hvite. Jeg visste hva han tenkte: Moren ville merke det straks hvis Ingrid gikk bananas. Hun ville kommentere det, kanskje ikke høyt til oss, men til hans søster. Og de to ville diskutere min barneoppdragelse i flere uker.
Resten av kjøreturen var stille, avbrutt bare av nettbrett-lydene blandet med byens trafikk. Jeg så ut på blokker, på folk. Tre år tidligere hadde jeg lovet meg selv aldri å dra tilbake til det huset. Ikke etter den gangen Sigrid sa til meg at jeg ikke kunne være hverken kone eller mor.
Da smalt jeg døra bak meg. Eirik løp etter, ba meg komme tilbake, be om unnskyldning. Jeg kom ikke tilbake. Hjem i drosje, han tyste hele veien. Kanskje var det slutt, tenkte jeg. Kanskje jeg burde pakke og flytte til søsteren min i Bergen.
Men jeg flyttet ikke. Jeg elsket ham. Og vi hadde Ingrid. Og jeg gir meg ikke lett.
Etter det besøkte vi ikke hans familie på nesten et år. Siden prøvde Eirik å overtale meg til jul, jeg sa nei. Påske, nei. Først da Sigrid havnet på Ullevål med hjertet, gikk jeg med på å besøke. Vi kom med frukt og blomster. Hun var blek, eldre, og jeg kjente stikk av medfølelse.
Hun takket, strøk Ingrid over håret, sa hun savnet barnebarnet men ingen unnskyldning, ingen nevnte krangelen. Det var som om den aldri hadde funnet sted.
Kanskje slik er de voksne, tenkte jeg, late som om ikke smerte finnes, la livet tusle videre som ingenting.
Men da Eirik i går sa vi var invitert på bursdag, kjente jeg det sitret jeg hadde ikke glemt. Bitterheten satt fast i meg som en splint, og ved enhver anledning gjorde den seg merkbar.
Nå er vi framme, sa Eirik plutselig og dro meg ut av tankene og ut av drømmen.
Vi stoppet utenfor et beige blokkhus på Bøler, der Eirik vokste opp, der Sigrid bodde i over førti år. Jeg følte meg alltid fremmed bak den døra.
Ingrid, slå av nettbrettet. Nå går vi, sa jeg så rolig jeg kunne.
Vi steg ut. Eirik tok ut gaven en stor, glitrende pakke med byggeklosser til en åtteåring. Vi hadde diskutert den lenge. Jeg ville ha noe enkelt, han mente vi måtte kjøpe noe skikkelig.
Skikkelig, hva mener du? spurte jeg mellom hyllene på lekebutikken.
Noe som viser at vi ikke sparer, svarte han.
Men det er et barn. Ikke en konkurranse i status!
Jo, men mamma merker sånt. Og Anne også.
Jeg ga opp. Vi kjøpte en klossepakke til over to tusen kroner, for jeg visste: denne familien målte alt. Pris, merke, hvor du handler mat, alt var et symbol.
Heisen virket selvsagt ikke. Vi gikk fire etasjer opp, Ingrid klaget seg opp trappen. Eirik bar gaven, skuldrene hans var stive under jakken.
På reposen stoppet han. Er du klar?
Jeg ville si nei. At jeg helst bare ville snu og gå hjem. Men jeg nikket, smilte så vidt.
Han ringte på. Stemmer, latter og trekkspilltoner sivet ut. Festen var allerede i gang. Vi var presis sent nok til å ikke være først.
Anne åpnet, Eiriks søster. To år yngre enn ham, men så eldre ut. Kort, rødt hår, markerte kinnbein, tynne, stramme lepper.
Å, der er dere endelig! sa hun og slapp oss inn. Kom inn, kom inn, vi har begynt!
Hei Anne, sa Eirik og kysset henne på kinnet. Unnskyld, det var mye kø.
Jada, kø, svarte hun tørt og skannet meg. Hei, Marthe.
Hei.
Formelle klemmer, huden hennes var iskald, eller kanskje jeg bare var iskald selv.
Og hvem er denne store jenta? Ingrid? Du har blitt så stor, jeg kjente deg nesten ikke igjen!
Ingrid svarte ikke, men gjemte seg bak skjørtet mitt. Hun husket ikke tante Anne engang sist var hun bare tre.
Ingrid, si hei da, sa jeg og dyttet henne forsiktig.
Hei, hvisket hun, og presset seg bak meg.
Så sjenert, Anne reiste seg, men slapp oss forbi. Kom, gå du på kjøkkenet med jentene, mamma er der. Even er i stua med gjestene.
Jentene, tenkte jeg. Jeg, 42 år, nitten års ekteskap, jobber som regnskapssjef, betaler boliglån, men er fortsatt en av jentene.
Eirik sendte meg et hjelpeløst blikk. Jeg nikket, han gikk inn i stua med presangen. Jeg tok Ingrid i hånden, mot kjøkkenet.
Kjøkkenet var stort og lyst. På vinduskarmen blomstret geraniene, broderte håndklær på veggene, blondeduk på bordet. Alt var som for tjue år siden.
Sigrid satt ved bordet, med en ukjent kvinne, begge lo. Da vi kom, stivnet smilet hennes, det ble stramt og målt.
Marthe! Så koselig at dere kunne komme! Hun reiste seg, var blitt mye gråere i håret. Rynker dypere, ryggen krum.
Blikket like skarpt. Gjennomtrengende.
Hei, Sigrid, sa jeg og vi vekselklemte, formelt og kjølig.
Kjære deg, og her er min lille tulle! Min Ingrid! Helt lik mormor sin!
Ingrid trakk seg bak meg, jeg strøk henne over hodet.
Ingrid, hilse på bestemor nå.
Vil ikke.
Pause. Sigrid rettet seg sakte opp, og noe flakket over i øynene hennes skuffelse eller fordømmelse.
Barn er rare, sa hun. De blir sjenerte. Helt normalt.
Men tonen røpet at min barneoppdragelse var alt annet enn normal.
Hun er bare sliten av reisen, sa jeg, vel vitende at det var et svakt forsøk.
Ja, ja, sliten blir man. Sett dere, vil dere ha te eller kaffe? Har god kaffe fra Italia, vet du.
Te, takk.
Vi satte oss. En fremmed kvinne smilte.
Jeg heter Marianne, Sigrids venninne.
Marthe, hyggelig.
Sigrid fløy rundt, hentet kopper, helte vann, satte seg. Jeg så på ryggen hennes og lurte på hva de snakket om før vi kom. Om barna, eller om meg?
Hvordan er det med deg, Marthe? Jobber du fortsatt samme sted?
Ja, svarer jeg rolig.
Mye å gjøre?
Passe.
Og hvem henter Ingrid i barnehagen, da, hvis du er så mye på jobb?
Der kom det. Jeg trakk pusten dypt.
Jeg. Jeg har fleksitid.
Godt å høre. Jeg tenkte, dere har kanskje barnepike? Det har jo blitt så vanlig.
Nei, vi klarer oss selv.
Hun satte tekoppen foran meg og satte seg med overbærende blikk.
Du har blitt tynn.
Nei, jeg veier det samme.
Nei, du er tynnere. Ansiktet er så magert. Du må spise mer, Marthe. Menn liker kvinner med litt former.
Jeg presset leppene sammen. Disse små stikkene om vekt, om klær, alltid servert med et overbærende smil.
Jeg har det bra, takk.
Ja, ja, jeg bare sier det fordi jeg er glad i dere. Eirik ringte i går om at dere kom jeg ble så glad! Trodde nesten dere hadde glemt oss.
Vi har hatt det travelt, svarte jeg nøytralt.
Alle har det travelt. Men familien skal aldri glemmes, Marthe. Familien er det viktigste.
Jeg tiet. Ingrid vred seg på stolen.
Mamma, kan jeg gå og se i den andre stua? hvisket hun.
Ja, bare vær rolig.
Ingrid spratt ned fra stolen, løp ut. Sigrid fulgte henne med blikket.
Aktiv jente. Akkurat som Eirik var.
Ja, full av fart.
Og hun er grei i barnehagen?
For det meste.
For det meste? Gjør hun noen sprell?
Jeg satte koppen ned.
Hun er jo et barn.
Ja, barn er forskjellige. Se på Even, så snill og grei. Anne har oppdratt ham så bra. Han hjelper til hjemme, er flink på skolen. En gullgutt.
Marianne nikket. Ja, han virker så høflig og grei. Takker for gaver, hilser på folk.
Jeg kjente en varme i kinnene. De sa det ikke, men meningen var klar: Even var riktig, Ingrid var feil. Min feil.
Fra stua hørte vi latter og Eiriks stemme, han underholdt barna. Jeg så ham for meg, smilende, latende som om alt var flott.
Sigrid, jeg går inn og gratulerer Even, sa jeg og reiste meg.
Ja, gjør det. Snart skal vi ha kake.
Jeg gikk ut på gangen, mot stua. Der lente jeg meg mot veggen, slapp ut pusten. Vi hadde vært der ti minutter, og jeg ville allerede hjem.
Telefonen vibrerte. Eirik: Går det bra?. Jeg svarte: Helt topp. En løgn.
En ukjent mann på rundt femti gikk forbi, nikket, dro på do. Jeg stod og vurderte hvor lenge jeg måtte holde ut.
Tante Marthe? Even stod i døra, pyntet, brun i håret.
Gratulerer med dagen, Even!
Takk. Eirik sier dere har gave.
Den ligger nok i stua, gå og sjekk.
Han nikket og løp. Høflig, snill akkurat slik Sigrid ville ha det.
Jeg gikk inn i stua, hilste på gjestene. Tolv stykker, voksne på sofaer og stoler, barna rundt et bord med kaker og brus. En gavehaug i hjørnet. Noen kjente ansikter, noen fremmede alle så på meg.
Eirik kom og hilste, introduserte. Jeg smilte, sa hei, tok imot Endelig møtes vi, selv om Eirik aldri fortalte noe om oss til dem. Ingrid satt med nettbrettet. Jeg gikk til henne.
Ingrid, legg bort nettbrettet nå. Ikke pent i selskap.
Men jeg kjeder meg.
Ingrid.
Hun gjorde et oppgitt grimas, la det nervøst i veska mi, og satt seg i hjørnet. Blikk rundt rommet kritiske, målende. Jeg kjente meg overflødig.
Anne kom inn med et brett glass, vin til de voksne, saft til barna.
Nå har vi en skål for dagen til Even! Kom hit, snupp!
Even kom bort, hun la armen rundt ham, alle tok bilder.
For bursdagsgutten! Skål!
Må han bli klok og snill!
Få femmere på skolen!
Folk drakk. Jeg nippet til vinen, tynn og sur. Eirik sto stiv bak meg.
Nå er det gaver! ropte Anne. Even satt i midten, alle delte ut gaver, én etter én. Alt fra tegnesaker til radiostyrte roboter, bøker, klær, spill. Gavebunken vokste.
Jeg så på Ingrid. Hun stirret på gavehaugen. Misunnelig. Skuffet.
Ingrid, ikke se sånn ut, hvisket jeg.
Hvorfor får han alt? sa hun.
Fordi det er hans dag.
Når er det min?
Om fire måneder, oktober. Du vet det.
Det er jo lenge!
Ikke lag styr nå.
Eirik kom til Even med vår gave. Pakken ble åpnet, brydde seg ikke om prisen, alle diskuterte hva det kostet og hvor god den var. Sigrid nikket fornøyd.
Godt at dere ikke sparte på gutten.
Jeg bet tennene sammen.
Ingrid dro meg i ermet. Får jeg gave?
Nei, Ingrid. Ikke i dag.
Men jeg vil også ha!
Ingrid, vær så snill
Hun reiste seg, gikk bort til Even, snakket høyt:
Kan jeg få én av dine gaver?
Alle snudde seg.
Hva? spurte Even.
Du har så mange. Kan jeg få én?
Jeg løp bort og grep henne i armen.
Ingrid, kom nå.
Nei! Jeg vil også ha! Jeg vil ha gave! Jeg vil ha robot!
Hun vrælte, slengte seg på gulvet, sparket og slo. Total krise. Rommet stivnet.
Sigrid så megetsigende ut, hendene i kors. Eirik prøvde trøste:
Ingrid da, ro deg.
Nei! vil ha gave!
Hun skrek, sparket, og jeg sto over henne, hele slekta så. Fordømmelse og forakt i luften.
Og noe brast i meg.
Ingrid, stå opp. Vi går.
Jeg trakk henne opp, hun protesterte, jeg var iskald.
Marthe, ro deg, prøvde Eirik, men jeg hørte ikke.
Jeg stormet mot døra, men Sigrid stanset meg.
Marthe, ikke vær så brå. Sett deg ned, ro deg.
Jeg så henne rett i øynene. Ordene bare ramlet ut. Alt jeg hadde holdt på i tre år.
Vet du, Sigrid? Hvis du ikke lærte barna dine at gaver er alt, så ville ikke barna våre skape drama rundt det nå!
Hun ble grå.
Hva sier du?
Jeg sier det jeg mener. Du bryr deg bare om status, hvem som gir hva, hvordan vi ser ut. Du skaper denne stemningen! Så retter dere blikket mot min datter og dømmer henne!
Slutt, Marthe! Eirik grep meg. Men jeg ristet ham av.
Nei, jeg er ferdig! Ferdig med hint, blikk, kommentarer! Ferdig med å være ikke god nok hustru eller mor! Nå er det NOK!
Anne så på meg.
Hører du deg selv? Du lager en scene i vårt hjem!
Jeg sier sannheten!
At det er vår feil at din datter ikke vet å oppføre seg?
Hun vil bare ha litt oppmerksomhet, den oppmerksomheten Even alltid får, ikke hun! For dere elsker Anne og Even, og jeg har aldri vært velkommen her!
Sigrid ristet på hodet.
Vi har alltid vært glad i Ingrid!
Tre ganger har dere sett henne på tre år! Tre! Ikke kom meg med kjærlighet!
Eirik skjulte ansiktet, gusten, oppløst.
Marthe, vær så snill, ro deg.
Men jeg kunne ikke. Den innestengte sorgen brøt gjennom.
Om du vil ha stopp, Eirik, greit. Da går vi. Ingrid, kom.
Han stengte og stengte meg veien.
Hvor skal du?
Hjem.
Marthe, vent, la oss snakke.
Det er ingenting å snakke om. Enten er du med oss, eller med dem.
Tvinger du meg til å velge?
Du satte deg selv i dette hjørnet. Du lot mamma håne meg, Anne stikke meg alltid ba du meg tie og tåle.
Han sto der, hendene tomme, hodet bøyd.
Det er nok, sa jeg stille. Kom, Ingrid.
Uten å snu oss, gikk jeg ned trappene. Ingrid gråt, jeg gråt.
Ytterdøra gled igjen, jeg ringte taxi. Fem minutter, så satt vi i bilen, byen gled forbi, Ingrid sov, jeg stirret ut.
Telefonen ringte. Eirik. Jeg trykket av. Han ringte igjen. Jeg trykket av. Tredje gang slo jeg av hele mobilen.
Vel hjemme la jeg Ingrid på sofaen, pakket henne inn. Hun sov, kinnene våte.
Min jente. Min viltre, vanskelige, men elskede Ingrid.
Jeg visste jeg hadde forkjælet henne. Jeg hadde gjort det fordi jeg selv manglet noe som barn trygghet, oppmerksomhet, kjærlighet. Men hvor går grensen hvor kjærlighet blir svakhet?
Jeg visste ikke svaret.
To timer senere svingte ytterdøra opp. Eirik kom, tok av skoene, unngikk blikket mitt.
Hei, sa jeg.
Hei.
Vi gikk inn på kjøkkenet. Jeg satte på tekanna.
Sover hun?
Ja.
Stillhet. Tung som stein.
Mamma er veldig lei seg, sa han til slutt.
Jeg vet.
Anne sier du var helt vill i går.
Kanskje.
Marthe, skjønner du hva du har sagt?
Jeg helte opp te.
Jeg sa sannheten.
Men du beskyldte min mor for å ikke bry seg!
Det gjør hun jo ikke!
Det gjør hun helt klart! Hun er bare gammel og sliten
Men hun er ukentlig hos Anne.
Anne bor rett borti gata, det er lettere, sa han tappet.
Vi bor bare 40 minutter unna. Det er ikke polarsirkelen!
Han sa ikke mer. Jeg satte meg.
Se, jeg vil ikke krangle. Jeg vil bare ikke fortsette sånn.
Sånn hva da?
At din familie aldri har akseptert meg. At jeg alltid er på prøve og alltid stryker.
Du overdriver.
Nei, det gjør jeg ikke. Du ser det ikke, eller vil ikke se.
Han så på meg.
Hva er det du vil jeg skal gjøre?
Vær på min side. Ikke nøytral. Når din mor kritiserer, si fra.
Jeg prøver å megle, ikke brenne broer.
Men det går ikke, Eirik. Hun vil aldri akseptere, hun vil at jeg skal være lydig og stille.
Hun er bare fra en annen tid.
Og jeg er fra nå. Jeg godtar ikke det.
Han sukket.
Så jeg må velge?
Du må velge din egen familie. Meg og Ingrid.
Men mamma er også min familie!
Ja, men jeg er din kone. Jeg har rett på støtte.
Vi satt i stillhet. Teen ble kald.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, sa han lavt.
Ikke jeg heller.
Vil du virkelig kutte ut all kontakt?
Jeg var stille en stund.
Jeg vil bare ha respekt. At hun holder seg til sitt, at Anne slutter å stikke til meg, og at Ingrid behandles som Even.
Og hvis de ikke vil?
Da får vi trekke oss unna.
Han ristet på hodet.
Du gir meg et ultimatum.
Jeg setter grenser. Det er forskjell.
Eirik stilte seg i vinduet, så ut i mørket, der folk gikk med bikkjer i regnet.
Jeg har alltid villet være en god sønn. Men for å være det, har jeg oversett deg.
Jeg reiste meg, omfavnet ham bakfra.
Jeg ønsker ikke å ta moren din fra deg. Jeg vil bare ha sunne grenser. At hun skjønner at du har din egen familie.
Og hvis hun ikke gjør det?
Det er hennes valg. Men vårt valg er livet vårt.
Han snudde seg rundt, dro meg inn til seg.
Jeg elsker deg, sa han.
Jeg deg også.
Men jeg vet ikke hvordan jeg fikser dette.
Vi prøver sammen.
Jeg gikk og sjekket til Ingrid, strøk henne på håret.
Jeg kom tilbake, Eirik satt med mobilen.
Mamma skriver. Hun vil vi skal komme og prate.
Når?
I morgen.
Vil du gå?
Vil du?
Bare hvis vi gjør det sammen, og du står med meg.
Han nikket.
Da går vi.
Vi satt stille igjen. Jeg så på de grå hårene hans de som ikke var der for noen år siden mannen min. Var dette slutten?
Eirik, har du noen gang tenkt på at vi kunne ende med å gå fra hverandre?
Han stivnet.
Skilsmisse? Nei!
Men hvis det ikke løser seg. Hvis moren din aldri godtar meg, og dette aldri slutter?
Han kom bort til meg, tok hendene mine.
Jeg vil ikke skilles. Ja, jeg har gjort feil, ikke støttet deg. Men jeg elsker deg, jeg elsker Ingrid. Jeg vil få dette til.
Hvordan?
Jeg vet ikke. Men jeg finner ut av det.
Jeg ville tro ham, håpe på at det gikk.
Frykten ble igjen. At Sigrid aldri ville akseptere meg. At Eirik alltid ville stå mellom to ild.
Vi får sove, sa han. Ordne dette i morgen.
Jeg nikket. Vi la Ingrid i senga. Jeg kledde av henne pysj, kysset henne. Så la jeg meg, stirret i taket. Eirik omfavnet meg.
Det går bra til slutt, hvisket han.
Hvordan vet du det?
Vet ikke. Bare håper.
Jeg sovnet sakte, tankene kvernet på alt som hadde skjedd. Ordene, ansiktene, tårene, Sigrids ansikt.
Neste morgen, våknet jeg av Ingrid dukket opp i senga:
Mamma, skal vi ikke til bestemor mer? spurte hun dempet.
Jeg strøk henne over håret.
Jeg vet ikke, vennen min. Kanskje.
Jeg vil ikke dit. Det var skummelt.
Hvorfor?
Du ropte. Og alle så på meg.
Det stakk i hjertet. Jeg holdt rundt henne.
Unnskyld, Ingrid, for at jeg ble sint.
Hvorfor ropte du på bestemor da?
Hvordan forklarer man seksåringen at voksne bærer på gamle sår, som noen ganger river seg ut?
Fordi jeg ble veldig, veldig sliten, vennen.
Sier bestemor slemme ting?
Noen ganger, ting du ikke forstår.
Hun tenkte seg om.
Var jeg slem?
Jeg sukket.
Du oppførte deg ikke bra. Man kan ikke kreve gaver i andres bursdag.
Men jeg ville så gjerne!
Jeg vet. Men noen ganger må man vente.
Får jeg mange gaver på min dag?
Så mange de som er glade i deg vil gi deg.
Er bestemor glad i meg?
Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Elsket Sigrid henne? Kanskje, på sin måte. Men det var ikke nok.
Ja, svarte jeg. Hun klarer bare ikke vise det så godt.
Hun nikket, la seg helt inntil meg. Vi lå sånn til Eirik kom med frokost på sengen.
Frokost til mine favorittjenter!
Pannekaker, syltetøy, te. Ingrid lo, dro syltetøy over halve ansiktet. En vanlig lørdag. Akkurat som ingenting hadde skjedd.
Men jeg visste det hadde skjedd noe. Foran oss var et møte jeg fryktet.
Etter frokosten sa Eirik:
Jeg ringte mamma. Vi skal dit klokka to.
Greit, jeg svarte.
Er du klar?
Nei. Men jeg blir med.
Vi stilte oss i bilen. Jeg tok på samme kjole som i går. Eirik tok den samme skjorta. Ingrid ble med min søster, som passet henne.
Vi sa ikke et ord i bilen. Jeg så ut på de samme blokkene, de samme grantrærne bare været var gråere nå.
Fjerde etasje. Ringte på.
Sigrid åpnet, blek og sliten. Kom inn.
Vi satte oss på kjøkkenet. Hun kokte ikke kaffe. Nå, sa hun, jeg hører.
Jeg pustet inn.
Sigrid, jeg vil be om unnskyldning for at jeg ropte. Det var feil.
Hun nikket. Takk.
Men, fortsatte jeg, jeg kan ikke be om unnskyldning for det jeg sa. Det jeg sa er sant. Du har aldri behandlet meg likt som Anne, eller Ingrid som Even.
Ansiktet hennes stivnet.
Det stemmer ikke.
Du ser det ikke selv, men du kritiserer. Hver gang.
Jeg sier bare min mening.
Du kritiserer oss. Konstant.
Hun så bort.
Kanskje jeg er streng. Men jeg vil bare det beste for min sønn og mitt barnebarn.
Og det beste for dem er at vi har det hyggelig sammen, ikke utrygt.
Hun så på Eirik.
Er du enig?
Ja, mamma. Marthe har rett. Vi kan ikke gå sånn videre.
Så hva vil dere?
Begynne på nytt, sa jeg. Ingen gamle sår, ingen merkelapper. Bare likeverd.
Sigrid var stille lenge. Så sukket hun.
Vi prøver.
Virkelig?
Ja. Men jeg blir nok aldri annerledes.
Jeg har heller mine sider.
Vi så på hverandre for første gang som likeverdige.
Eirik tok oss begge i hånden.
Takk. Til begge.
Vi satt der litt, pratet om barna, sommerplaner. Gesprak forsiktig, men det var noe nytt i luften.
Da vi gikk, klemte Sigrid meg ordentlig.
Kom med Ingrid neste lørdag, jeg baker eplekake.
Vi kommer.
I bilen tok Eirik hånden min.
Hvordan føltes det?
Jeg vet ikke. Kanskje, kanskje ikke.
Tror du på det?
Jeg håper.
Vi kjørte hjemover. Livet, tenkte jeg, er kompromisser, alltid. Ingen familie er perfekt. Det handler ikke om å unngå konflikt, men å tåle den og finne videre.
Ingrid møtte oss hjemme, glad og med en tegning:
Se, mamma, jeg tegnet oss!
Der var jeg, Eirik, Ingrid og besteforeldre, litt til siden. Alle holdt hverandre i hendene.
Fin, sa jeg, og klemte henne.
Kanskje, kanskje blir det bra, tenkte jeg. Ikke i dag, men kanskje.
Senere, etter at Ingrid la seg, satt Eirik og jeg på kjøkkenet, drakk te.
Hva skjer nå, tror du? spurte han.
Jeg løftet på skuldrene.
Jeg vet ikke, Eirik. Kanskje, kanskje ikke. Men vi prøver.
Er det nok?
Jeg tror det. For øyeblikket.
Han la armen rundt meg. Vi satt slik, mens natten stilnet.
Utenfor ble Oslo stille. Men vi satt, alene i lyset fra kjøkkenlampa.
Hva skjer så? hvisket jeg mot hendene mine.
Eirik svarte ømt:
Jeg vet ikke. Bare gi meg tid.
Vi har tid, Eirik. Spørsmålet er om vi har krefter.
