Jeg stekte pannekaker hjemme da en fremmed mann plutselig kom inn, forteller nå alle Signe Åsheim.
Den gangen var det slett ikke morsomt. Forestill deg selv du er alene, ingen andre i leiligheten, ingen ventet. Og så plutselig står han der, rett fremfor deg! Akkurat slik skjedde det.
Signe hadde vært skilt fra Johannes i fem år allerede. Snart var hun seksti, og nye forhold tenkte hun ikke på. Barna bodde langt unna.
Hun levde sitt stille liv der hun trivdes med naboene. Selv om urolige tider blåste rundt, hadde hun en uvane inngangsdøra ble ikke alltid låst. Hvem vet, kanskje Astrid fra leiligheten ved siden av plutselig stikker innom? Nå var det nok usannsynlig at Astrid skulle komme, men Signe hadde akkurat vært ute med søpla, vasket hendene, matet katten Tiril, og glemt låsen. Hun var egentlig ikke redd. Det var dag. Folk overalt. Ikke akkurat som å traske alene gjennom mørke skogen.
Hun bestemte seg for å lage pannekaker. Idet hun skulle løfte den neste gylne pannekaken over på tallerkenen, så hun en ukjent mann. Der, på sitt eget kjøkken. Han stod der som om han materialiserte seg av luft!
Hele livet passerte forbi meg på et blunk. Barnehagen, alt jeg hadde opplevd. Tro meg, sånt skjer. Jeg tenkte: nå er det kjørt. Det er ingenting å stjele her, men en stor TV hadde jeg nylig kjøpt, dataen sto der, jeg hadde nettopp fått lønninga. Pengene lå i veska i gangen. Jeg tenkte han hadde tatt dem allerede, og nå kom han for å se om han kunne ta mer. Jeg hvisket: «Ta det du vil, bare la meg være i fred. Jeg har barnebarn, jeg vil gjerne passe dem litt mer… Jeg lover, sier ingenting til noen!»
Da begynte mannen å be om unnskyldning. Han prøvde å forklare seg. Hodet mitt var som bomull, jeg hørte knapt hva han sa. Han rådet meg til å slå av komfyren. Jeg gjorde det automatisk. Satt meg på en stol. Han satte seg også. Så begynte han å forklare. Han hadde gått i gata, ikke plaget noen. Men så ble han plutselig forfulgt av en gjeng som krevde penger. Han ville ikke blande seg borti og rømte. Samtidig gikk noen ut fra oppgangen min, så han rakk å løpe inn. De andre rakk også inn før døra smalt igjen. Å ringe politiet, det var det ikke tid til. Han banket først på dører, ingen åpnet. Han dro i dørhåndtakene og min dør var åpen. Ja, jeg hadde jo glemt å låse! Han ba meg se ut av vinduet. Jeg kikket ut der sto de en gjeng rufsete folk. Etter en stund forsvant de igjen, forteller Signe.
Mannen het Torbjørn Krogh. Da redselen hadde lagt seg, så hun nærmere på ham. Stor, litt keitet, men med snille øyne. Med rød nisselue kunne han gått for selveste julenissen.
Unnskyld… Kan jeg få en pannekake? Har ikke smakt det siden kona døde, ba Torbjørn.
Han hadde allerede tatt av seg skoene og satt i jakka.
Men du ga ham virkelig mat, altså? Så modig du er! Jeg hadde kastet ham ut på flekken! beundret Astrid henne senere.
Men Signe tok mot til seg. Ba bare Torbjørn vaske hendene først. Han gikk rett på badet. De drakk te lenge. Han fortalte om seg selv. Enkemann. Ingen barn. Levde alene.
Så måtte han videre. Unnskyldte seg enda en gang før han gikk.
Da følte Signe seg som hovedpersonen i alle norske dramaer. Hun boblet nesten over. Hun fikk snakket ut med alle venninnene og i telefonen. Så kjente hun en tomhet. Kanskje hun burde… forsøkt å videre bekjentskapet? Invitert på kake sånn også? Skogens sopp og søte epleterte var hun rågod på.
Men nå var det gjort. Toget hadde gått. Neste dag bestemte hun seg for å bake likevel. Da hørte hun et forsiktig bank. Hun kikket i dørøyet. Trodde det var Astrid. Men så kastet hun seg rundt i leiligheten, børstet håret fort, tok av den gamle morgenkåpa og hoppet inn i et pent trikotesett med bukse. Sprayet litt parfyme hun nesten hadde glemt. Hun åpnet døra.
Torbjørn sto der. Med blomster.
Eh… Jeg ville bare… Ja, jeg kom for å be om unnskyldning. Skremte deg jo. Her, ta disse, så går jeg igjen, stammet han.
Hva for noe gå? Jeg har bakt kaker, selskapet er servert! smilte Signe stort.
Da jeg gikk opp trappa, kjente jeg lukta på lang vei som et konditori! Tenkte at noen er jammen heldig med kone her, sa Torbjørn drømmende.
Jeg er ikke gift. Kom inn, da! svarte Signe.
Siden har de levd sammen. Han hjelper henne mest i hagen. Barna har akseptert ham, og barnebarna kaller ham nå «bestefar Torbjørn». Han styrer og ordner med dem som om de var hans egne.
Et langt og ensomt liv tørket opp. Nå blomstrer han med ny familie. Den fremmede Torbjørn ble en nær og kjær.
Venninnene til Signe er grønne av misunnelse.
Tenk å finne seg en ordentlig kar i sin beste alder! Og på et så merkelig vis han bare kom inn, liksom! utbryter de.
Signe smiler og er enig. Men døra låser hun alltid, nå.
