«Jeg spiser ikke gårsdagens mat, lag noe nytt hver dag.» Kjæresten min på 48 år ga meg en liste med 5 «kvinnelige plikter». Hva jeg gjorde
Da Anders en lørdagsmorgen åpnet kjøleskapet, tok ut boksen med restene av gryteretten jeg hadde laget kvelden før og sa: «Ingrid, du vet jo at jeg aldri spiser mat fra dagen før. Kan du ikke lage noe ferskt?» stod jeg ved kjøkkenbenken med kaffekoppen min og så på ham som om jeg så et romvesen. Ikke fordi han ba om mat folk gjør jo det iblant. Men fordi det ikke var en forespørsel i stemmen hans, mer bare en konstatering. Som om det var en selvfølge at kvinnen i huset skulle lage mat på kommando, og at å servere restemat var et overgrep mot komforten hans.
Jeg er førtifem år. Selvstendig, i full jobb, egen leilighet og et liv jeg har bygget stein for stein etter skilsmissen. Jeg ba Anders flytte inn til meg for en måned siden, ikke for å få noen som skulle «serve» meg, men fordi jeg ønsket å være nær en jeg trodde var voksen og oppriktig. Det viste seg raskt at mitt begrep om voksenhet ikke samsvarte med hans.
Han virket normal helt til han flyttet inn.
Vi møttes på den mest vanlige måten: via Tinder. Anders, 48, skilt, jobber som lastebilsjåfør i Oslo, leide en liten ettroms på Tøyen. I meldinger var han høflig, på dater galant. Hadde med blomster, fortalte vitser, spurte ikke om lønna mi og skrøt ikke av seg selv.
Vi datet i tre måneder, og alt gikk fint. Ingen rare signaler, ingen misforståelser. Han kom ofte på besøk i helgene, vi lagde mat sammen, så film, gikk tur. Han hjalp til med oppvask, foreslo å stikke innom butikken, ga meg komplimenter. Jeg tenkte: Her er han, den voksne mannen uten barnslige innfall.
Men så sa han en dag at han var lei av å betale for dyr leie, og at «det ville vært naturlig å flytte til deg, siden vi uansett er sammen nesten hele tiden». Jeg sa ja tenkte at vi er voksne, så hvorfor ikke.
Den første uka gikk det greit. Han ryddet etter seg, lagde mat av og til, rotet ikke. Men allerede i uke to begynte småting å dukke opp, ting jeg først prøvde å overse.
Men «småtingene» var slett ikke små.
Han begynte å la kaffekopper med gammel kaffe stå fremme. Da jeg spurte hvorfor han ikke kunne ta dem med inn når han gikk ut på kjøkkenet, svarte han: «Du vasker jo opp om kvelden, hvorfor gjøre det dobbelt?» Så kom de skitne sokkene i stua. Da jeg ba ham legge dem i kurven, lo han bare og sa «Ingrid, det er da ingenting, slapp av.»
Dag for dag ba han meg om å hente og gjøre flere ting selv om han satt nærmere. «Ingrid, kan du gi meg fjernkontrollen?» «Ingrid, kan du fylle opp vann?» «Ingrid, har du sett laderen min?» Samtidig jobbet jeg fra hjemmekontor, mens han kom hjem fra jobb på ettermiddagen. Jeg begynte å føle meg som hushjelp i min egen leilighet.
Så kom morgenen med gryteretten. Og senere samme kveld, listen.
Søndagskvelden satte Anders seg alvorlig ned i sofaen, tok frem mobilen og sa:
Du, jeg har tenkt at vi bør fordele de daglige oppgavene, så vi slipper misforståelser. Jeg har satt opp noen punkter jeg tror er rimelige.
Jeg spisset ørene. Nå trodde jeg vi skulle diskutere hvem som gjør hva og hvordan det skulle løses sammen.
Han åpnet notatene på mobilen og leste høyt
Punkt én: «Matlaging. Kvinnen bør lage mat hver dag, og variere så godt hun kan. Jeg spiser ikke rester, så det må være ferskt daglig.» Jeg blunket overrasket, men han leste videre uten å ense det.
Punkt to: «Klesvask og stryking. Dette er kvinnens ansvar, menn er ikke laget for sånt. Skjortene mine må være strøket til mandag.» Sinne og undring bygde seg opp inni meg.
Punkt tre: «Rengjøring. Vask én gang i uka, støvtørk jevnlig. Jeg jobber hele dagen og har ikke tid til dette.» Stemmen hans var like flat som om han leste opp arbeidsinstruksen min.
Punkt fire: «Intimitet. Minimum to ganger i uka. Viktig for forholdet.» Jeg knyttet nevene og så ham bla rolig videre på mobilen.
Punkt fem: «Økonomi. Fellesutgifter deles. Mat du betaler, siden du lager maten oftest. Jeg betaler bare for mine egne personlige ting.» Han la bort mobilen med et selvsikkert smil: «Rettferdig, eller hva?»
Jeg var stille noen sekunder. Så spurte jeg rolig: «Og hvilke oppgaver har du på din liste, Anders?» Han hevet overrasket øyenbrynene: «Vel, jeg bidrar jo med penger til hjemmet. Er ikke det nok?» «Jeg har også jobb, svarte jeg. Hjemmekontor, kanskje, men jeg tjener like mye som deg.» «Det er ikke det samme, avfeide han, du er hjemme i varmen, mens jeg sliter ute, treffer folk, blir sliten.»
Jeg reiste meg fra sofaen: «Du ønsker deg altså en gratis hushjelp?» Han sukket: «Nei, det er bare naturlig at kvinnfolk tar seg av slike ting. Mannfolk jakter, kvinner tar vare på hjemmet. Sånn har det vært bestandig.» «Det var vanlig på femtitallet, svarte jeg. Vi skriver 2024 nå.» Han trakk på skuldrene som om jeg var et barn: «Ingrid, menn er ikke skapt for husarbeid. Vi er jegere, kvinner er dem som passer på varmen.»
Den natten fikk jeg ikke sove. Jeg bare lå der og hørte Anders puste rolig, som om ingenting hadde skjedd. Som om det var helt normalt at han leverte en kravliste til meg.
Klokken fem om morgenen hadde jeg bestemt meg. Jeg pakket rolig tingene hans i to handleposer, satte dem ved døra, og la igjen en lapp: «Anders, jeg har lest listen din. Her er min:
1) Finn deg en annen som vil være din hjemmebærer.
2) Tingene dine står ved døra.
3) Legg nøklene i postkassen.
4) Ikke ring. Lykke til i jakten på en hushjelp som jobber for balanse i forholdet.» Jeg dro før han våknet, ruslet ned til min venninne Ragnhild, vi drakk kaffe og jeg fortalte alt. Hun bare ristet på hodet: «Ingrid, det er godt du oppdaget det i tide. Tenk deg om det hadde gått et år!»
Tre timer senere fikk jeg melding fra Anders: «Mener du dette? Over så lite? Jeg trodde du var voksen.» Jeg svarte ikke. Blokkerte nummeret hans.
Hva ligger bak denne listen?
To måneder har gått. Jeg har tenkt mye og skjønt: For det første søkte Anders ikke en livspartner, men noen som skulle gjøre livet hans enklere: Kvinnen skal lage mat, vaske klær, rydde, være tilgjengelig uten å stille krav tilbake. For det andre var dette normalen for ham en kvinne over førti er ikke et selvstendig menneske med grenser, men en som skal være takknemlig og gjøre tjeneste. For det tredje finnes det flere slike menn enn man tror de oppfører seg hyggelig og normalt til man bor sammen med dem, så kommer kravene.
Det viktigste jeg har lært? Det er bedre å være fri og alene, enn å leve med noen som bare ser deg som deres hushjelp. Jeg er førti-fem, og jeg har virkelig fortjent retten til å leve på mine egne premisser. Uten lister, uten ensidige plikter, uten en mann som bare ser min funksjon ikke min person.
Om det betyr å være alene ja vel. Alene er bedre enn med en som reduserer deg til tjenerskap.
Hva med deg? Ville du gått etter en slik liste, eller prøvd å finne et kompromiss? Hvorfor søker noen menn over førti en hushjelp, ikke en partner? Og har du opplevd at noen forandret seg etter å ha flyttet inn, og plutselig stilte nye krav?
Livet er for kort til å leve det på noen andres vilkår. Vær tro mot deg selv det er din viktigste oppgave.
