Jeg skal gjøre et ordentlig menneske av ham – Min sønnesønn skal ikke bli venstrehendt, utbrøt Tamara Sørensen opprørt. Denis snudde seg mot svigermor. Blikket hans mørknet av irritasjon. – Og hva er galt med det? Ilya er født sånn. Det er hans særpreg. – Særpreg! – Tamara rynket på nesen. – Det er ikke noe særpreg, det er en feilutvikling. Slik gjør man bare ikke. I alle tider har høyre hånd vært den riktige. Venstre er forbundet med noe dårlig. Denis måtte holde tilbake en latter. Det er det 21. århundre, og svigermor tenker fortsatt som folk gjorde på bygda i middelalderen. – Tamara Sørensen, medisinen har for lengst slått fast … – Jeg bryr meg ikke om medisinen din, avbrøt hun. – Jeg lærte sønnen min opp på nytt, og han ble et ordentlig menneske. Lær opp Ilya så lenge det ennå ikke er for sent. Du kommer til å takke meg etterpå. Hun snudde seg og forlot kjøkkenet, og lot Denis bli igjen alene med en halvdrucken kopp kaffe og en vag, ukomfortabel følelse etter samtalen. I starten brydde ikke Denis seg så mye. Vel, svigermor har noen gammeldagse meninger – hva så? Alle generasjoner har sine fordommer. Han så hvordan Tamara Sørensen forsiktig rettet på barnebarnet ved bordet, la skjeen i høyre hånd i stedet for venstre, og tenkte at det ikke var noe farlig. Barns psyke er fleksibel, bestemors innfall kan vel ikke skade alvorlig. Ilya hadde vært venstrehendt helt fra starten. Denis husket godt hvordan sønnen allerede som halvannet år gammel alltid rakte ut venstre hånd etter lekene. Hvordan han senere begynte å tegne – klønete, barnslig, men alltid med venstre. Det virket så naturlig, så … riktig for ham. Det var bare en del av den Ilya var. Akkurat som øyefarge eller et fødselsmerke på kinnet. For Tamara Sørensen var det helt annerledes. Venstrehendthet passet ikke inn i hennes verdensbilde, det var en defekt, en feil i naturen som måtte rettes opp umiddelbart. Hver gang Ilya tok en blyant i venstre hånd, knep bestemora leppene sammen som om han gjorde noe umoralsk. – Høyrehånden, Ilya. Bruk høyre. – Igjen med det der? Vi har aldri hatt noen venstrehendte i familien, og vi skal ikke ha det heller. – Jeg lærte opp Sergey, og jeg skal lære opp deg også. Denis overhørte en gang hvordan hun skrøt til Olga om sitt «mesterskap». Historien om lille Sergey, som «også var feil», men moren tok affære tidsnok. Hun bandt hånda og fulgte nøye med, straffet ulydighet. Resultatet var en voksen og normal mann. Det var en så stolt og urokkelig overbevisning i stemmen hennes at Denis fikk frysninger. Endringen hos sønnen merket han ikke med en gang. Først var det småting. Ilya begynte å nøle før han tok noe fra bordet. Hånda hans ble hengende i lufta et øyeblikk, som om han måtte løse et vanskelig regnestykke først. Så begynte han å kaste raske blikk bort på bestemoren, for å sjekke om hun fulgte med. – Pappa, hvilken hånd skal man bruke egentlig? Sprøsmål kom under middagen, mens han så engstelig på gaffelen. – Den hånda du er mest komfortabel med, gutten min. – Men bestemor sier … – Ikke hør på bestemor, gjør det som er naturlig for deg. Men det var ikke naturlig for Ilya lenger. Han ble forvirret, mistet ting, stanset midt i bevegelsen. De selvsikre, barnslige bevegelsene ble byttet ut med en slags anspent forsiktighet. Gutten sluttet liksom å stole på kroppen sin. Olga så alt. Denis la merke til hvordan hun bet seg i leppa hver gang moren la om skjeen i barnets hånd. Hvordan hun vendte blikket bort når Tamara Sørensen startet sine foredrag om «riktig oppdragelse». Kona hadde vokst opp under morens jernvilje og hadde lært én ting – det var best å la være å si imot. Bare tie stille og vente til stormen var over. Denis prøvde å snakke med henne. – Olga, det der er jo ikke normalt. Se på ham! – Mamma vil jo bare hans beste. – Hva har «ville vel» med saken å gjøre? Ser du ikke hva som skjer med ham? Olga trakk bare på skuldrene og unngikk samtalen. Årevis med lydighet satt dypere enn morsinstinktet. For hver dag ble det verre. Tamara Sørensen virket nærmest inspirert. Nå nøyde hun seg ikke bare med å rette på barnebarnet – hun kommenterte hvert eneste trekk han gjorde. Hun skrøt når han tilfeldigvis tok noe med høyre hånd. Sukket tungt når det ble venstre. – Ser du, Ilya, det går jo! Du må bare jobbe litt. Jeg gjorde broren din til et menneske, og det skal jeg gjøre med deg også. Denis bestemte seg for å snakke direkte med svigermor. Han ventet til Ilya satt på rommet sitt og lekte. – Tamara Sørensen, la gutten være. Han er venstrehendt, og det er helt normalt. Han skal ikke læres om. Reaksjonen hennes overgikk alt. Tamara Sørensen blåste seg opp som om han hadde fornærmet henne dypest mulig. – Skal du belære meg? Jeg har vokst opp tre barn, og nå tror du at du vet bedre? – Jeg prøver ikke å belære deg. Bare ikke rør sønnen min. – Din? Har han ikke også Olgas gener? Det er min sønnesønn også, faktisk. Og jeg akter ikke å la ham vokse opp … sånn. Ordet «sånn» sa hun med en vemmelse som om det handlet om noe skammelig. Denis skjønte at saken ikke kom til å løse seg fredelig. De neste dagene ble en skyttergravskrig. Tamara Sørensen overså svigersønnen demonstrativt, og henvendte seg bare til ham via datteren. Denis svarte med samme mynt. Det la seg et tungt, klamt stillhet over huset, brutt bare av korte, bitre sammenstøt. – Olga, si til mannen din at suppen står på komfyren. – Olga, si til mamma at jeg ordner det selv. Olga for rundt mellom dem, blek og sliten. Ilya satte seg stadig lenger inn i sofaen med nettbrettet, som om han helst ville bli usynlig. Løsningen kom til Denis en lørdag morgen da Tamara Sørensen sto ved gryten sin og helte oppi borsjtsj. Hun strimlet kål, vant og rask, på samme måte som hun alltid hadde gjort i tretti år. Denis stilte seg bak henne. – Du skjærer feil. Tamara Sørensen snudde seg ikke. – Hva mener du? – Kålen skal snittes tynnere. Og ikke på tvers, men langs fibrene. Hun himlet med øynene og fortsatte. – Seriøst, – Denis ga seg ikke. – Ingen gjør det slik. Det er feil. – Denis, jeg har laget borsjtsj i tretti år. – Og gjort det feil like lenge. La meg vise deg. Han rakte etter kniven. Tamara Sørensen trakk hånden til seg. – Har du blitt gal? – Nei. Bare vil du skal gjøre det riktig. Se her, – han pekte i gryta, – det er for mye vann. Og varmen er for høy. Og du bruker rødbetene feil. – Jeg har alltid gjort det slik! – Det er ikke et argument. Du må lære deg om. Begynn fra begynnelsen av. Tamara Sørensen ble stående, kniven i hånda. Ansiktet var fullt av forundring. – Hva er det du snakker om? – Det samme du sier til Ilya hver dag, – Denis lente seg nærmere. – Du må lære deg om. Det er feil gjort slik. Det skal gjøres annerledes. Med den andre hånden. – Det er to helt forskjellige ting! – Er det? For meg er det akkurat det samme. Tamara la vekk kniven. Hennes kinn ble røde av sinne. – Sammenligner du kokekunsten min med … Jeg har alltid gjort det sånn fordi det passer meg! – Og Ilya bruker venstrehånden fordi det passer ham. Men det respekterer ikke du. – Det er noe annet! Han er barn, han kan endres! – Og du er voksen, med innarbeidede vaner. Du lar deg ikke endre, ikke sant? – Denis krysset armene. – Så hvorfor skal du tvinge ham? Tamara Sørensen knep leppene. Det glinset i øynene hennes. – Hvordan våger du? Jeg har oppdratt tre barn! Jeg lærte opp Sergey, det gikk bra! – Men hvordan har han det nå? Er han lykkelig? Trygg på seg selv? Stillhet. Denis visste han traff et ømt punkt. Sergey, Olgas storebror, bodde i en annen by og ringte moren kanskje to ganger i året. – Jeg ville jo bare det beste, – stemmen til Tamara Sørensen skalv. – Bare det beste. – Det er jeg sikker på. Men «det beste» etter din mening betyr «slik jeg vil». Ilya er sin egen person. Liten, men egen. Med sine særpreg. Og jeg lar deg ikke presse dem vekk. – Skal du belære meg?! – Ja, hvis du ikke lar være. Jeg kommer til å kommentere alt du gjør. Hver bevegelse. Hver vane. Så får vi se hvor lenge du holder ut. De sto rett mot hverandre – svigersønn og svigermor, begge spent til bristepunktet. – Det der er lavmål, – hveste Tamara Sørensen. – Du forstår det tydeligvis ikke på annen måte. Noe brast i henne. Denis kunne se det – den indre støtten som hadde holdt henne oppe sprakk. Tamara Sørensen så plutselig eldre, mindre og sårbar ut. – Jeg gjør det av kjærlighet … – hun fullførte ikke. – Jeg vet det. Men nå må du slutte å vise kjærlighet på den måten. Ellers får du ikke se barnebarnet ditt mer. Borsjtsjen på komfyren begynte å koke over. Ingen brydde seg. Senere, da Tamara hadde gått for å legge seg, satte Olga seg ned ved siden av Denis i sofaen. Hun satt lenge stille, lent mot skulderen hans. – Ingen beskyttet meg slik da jeg var liten, – stemmen hennes var knapt hørbar. – Mamma visste alltid best. Alltid. Jeg bare … fant meg i det. Denis la armen om henne. – Men i vår familie skal ikke moren din påtvinge noen sin vilje. Ikke mer. Olga nikket og klemte hånden hans hardt. Fra barnerommet hørtes myk skraping av blyant mot papir. Ilya tegnet. Med venstre hånd. Ingen sa lenger at det var feil.