«Det var igjen mamma med en ny romkamerat og enda en fyr. Jeg var allerede litt beruset, så jeg krøp inn i hjørnet bak nattbordet.
Å gjemme seg ingen steder, snøen har allerede lagt seg ute. Jeg er så lei av alt. Til sommer skal jeg ta videregående, så jeg flytter til Oslo. Jeg skal på pedagogisk høyskole og bli lærer. Byen er bare ti kilometer unna, men jeg vil bo på hybel.
Mamma og gjestene satte seg på kjøkkenet. Det klirret når de helte drikke i glassene, og lukten av ribbe fylte rommet. Jeg svelget spyttet nesten.
Vent litt, du! ropte mamma.
Hva er det du klager på?
Dere er to
Det er første gang vi er to sammen, sa Mikkel, mammas romkamerat.
Et glass knuste og skvulpet. Lyd av knas og sukk. Solveig presset seg dypere inn i hjørnet. Støvet stilnet plutselig.
Hør, Mikkel, hun sover, sa romkameraten.
Jeg sa hun er en god jente, men jeg har noe med henne
Hør, hun har jo en datter
Hvilken datter?
Solveig, hun er blitt stor. Kanskje hun gjemmer seg på rommet.
Hent henne hit, ropte den glade stemmen til Mikkel.
Solveig, hvor er du? gikk romkameraten inn på rommet, så på Solveig og smilte med et ubehagelig smil. Kom, bli med oss!
Jeg har det fint her også.
Hvorfor er du så flau? prøvde Mikkel å klemme henne.
Solveig grep en vaske på nattbordet og smalt den over hodet til romkameraten. Glass knuste. Hun sprang ut av rommet.
Hold henne! ropte Mikkel.
Men hun var allerede ved inngangsdøren. Det var ingen tid til sko; i sokker, gamlem shorts og en Tshirt, løp hun ut i den snødekte gaten.
Bak henne kom mennene. Gaten i bygda var øde. Hvor skulle du løpe om kvelden i snøen? Bak dem hørtes rop. I det enorme huset hun løp forbi, hørtes et bjeff. Så en stemme ropte på hunden.
Solveig stormet mot porten og banket på. En mann på rundt førti år åpnet døren.
Hjelp! hvisket hun, med en bønn i blikket.
Kom inn! han grep tak i armen hennes og stengte døren.
Ola, hvem er du? ropte en kvinne ut på verandaen.
Her, eieren nikket på Solveig. Det er noen menn som jager etter henne.
Raskt inn! kvinnen tok tak i armen hennes. Du får fortelle alt her inne.
Solveig, kom deg ut på en god måte! ropte Mikkel.
Ola, ikke kom deg inn! skrek eieren. Gå hjem med en gang!
Fra gaten kom flere rop, fra gården et bjeff fra en hund.
Jeg må ringe politiet, kvinnen tok opp mobilen.
Liv, det er ikke nødvendig. Jeg ordner det selv. De er tydeligvis lokalt folk.
Hvordan skal du håndtere dem?
På en god måte. Ro deg ned, Solveig!
Eieren hentet en pose, gikk til kjøleskapet, la i en flaske og et stykke ribbe.
På gården klappet han hunden, og de gikk sammen ut. Mikkel stormet mot ham:
Gi meg tilbake Solveig!
Ta den og løp av gårde!
Han åpnet posen, smilte, nikket til kameraten. Kom igjen, Mikael!
***
Ja! Jeg heter Liv, kvinnen satte en vannkoker på komfyren. Sett deg, fortell hvem du er og hva som skjedde.
Jeg heter Solveig, begynte jenta med tennene som knirket. Jeg bor i dette nabolaget, men helt fra utkanten.
Du er Kiras datter?
Ja.
Vi har nettopp flyttet inn, men har allerede hørt om moren din.
Solveig senket hodet og begynte å gråte.
Slapp av, ikke gråt! kvinnen strøk lett på skuldrene hennes. Gesten var helt ny for Solveig. Hun omfavnet kvinnen og gråt enda høyere.
Greit, greit! Nå får du te.
Eieren kom inn:
Alt er klart.
Hva gjør vi med den vakre jenta? nikket Liv til Solveig og smilte plutselig.
Vi snakker om det i morgen! Nå tar vi te og sender henne til badet.
Vil du ha noe å spise? Liv satte fram en kopp te. Jeg ser du er sulten.
På bordet kom smørbrød og rester av kake.
Spis, spis! smilte eieren mens han så på hvordan Solveig stirret på maten.
De spurte ikke mer om henne. De lot henne være, uten å påpeke at hun var sjenert.
Da middagen var over, førte Liv jenta til badet:
Vask deg, ta på dette morgenkåpet!
***
Solveig ønsket bare én ting: at hun ikke skulle bli kastet ut igjen. Hvor deilig det var å ligge i et varmt bad, mens det var kaldt ute. Men så var det på tide å gå, eierne ventet.
Hun gikk ut. Mannen og kvinnen satt i stua på sofaen. Jenta smilte skyldbetynget:
Takk!
Sånn er det, Solveig, begynte eieren å snakke. Jeg forstår at ingen egentlig leter etter deg. Du har ingen lyst til å gå hjem.
Solveig senket hodet lavt.
I morgen, tidlig, må vi dra
Jeg forstår, hun senket hodet enda lavere.
Du blir igjen alene. Ikke åpne døren! Vår hund, Jack, slipper ingen inn. Skjønner du?
Ja! ropte hun, uten å holde tilbake følelsene.
Du kan lage suppe til oss mens vi er borte, smilte Olas, eierens mann. Kan du?
Jeg kan, svarte Solveig raskt, fortsatt redd for å bli kastet ut. Jeg lager god mat og kan rydde.
Rydd ned i første etasje, om det er greit, nikket Liv.
***
Hun våknet sammen med eierne. Ligger stille i sengen, fortsatt redd for å bli kastet ut. En bil brølte i gården. Etter en stund stilnet alt.
Hun stod opp, vasket seg. På kjøkkenet boblet en vannkoker, på bordet lå brød, ribbe og ost. På skjærefjølen lå svinekoteletter.
Hun spiste frokost, ryddet av bordet, tørket av alt, vasket gulvet.
I gangen så hun en støvsuger. Hun slo den på og begynte å støvsuge.
Bare da hun skulle slå den av
Hva betyr alt dette? ropte en stemme bak henne.
Hun snudde seg brått. En høy, pen gutt på atten år med brune øyne så nysgjerrig på henne.
Jeg rydder, mumlet Solveig. Og du er?
Vel gutten ristet på hodet og tok frem en telefon fra lomma:
Mamma, jeg er hjemme. Hvem er hun?
Sønn, la jenta bo hos oss litt.
Hva da?
Han gjemte telefonen, vurderte Solveig fra topp til tå, og gikk mot kjøkkenet.
Skal jeg lage deg te? spurte jenta.
Jeg klarer meg.
***
Solveig fortsatte å bruke støvsugeren, tørket støv mens hun lyttet til hver knirking fra kjøkkenet.
Gutten spiste frokost, gikk inn på badet, kom ut naken og luktet av aftershave.
Hei, eier, kan du gi meg en flaske til! ropte noen fra gaten.
Hva er dette nå? gutten gikk til vinduet.
Ikke åpne for dem! ropte Solveig redd.
Gutten så på henne med et smil, gikk mot døra. Solveig løp mot vinduet. Ved gjerdet sto mammas romkamerat sammen med en kompis og ropte noe. Solveig fikk panikk.
Da kom eierens sønn ut. De løp mot ham, men plutselig falt de i snøen det så ut som begge falt samtidig.
Gutten bøyde seg over dem, sa noe, så reiste de seg med hoder senket og gikk mot mammas hus.
***
Gutten kom tilbake. Han så på den stive jenta, gikk frem:
Er du redd?
Uten å kunne kontrollere seg, lente hun hodet mot ham og begynte å gråte.
Hva heter du? spurte han plutselig.
Solveig.
Jeg heter Ruslan. Ikke gråt, de kommer ikke tilbake.
***
Ruslan gikk opp til rommet sitt og forble der til kvelden. Solveig lagde suppe. Hun satte seg ved kjøkkenbordet og tenkte.
Selvfølgelig ville hun bli i dette huset med så snille folk, men hun visste at hun hadde krysset grensene for høflighet.
Eierne kom tilbake. Liv ristet overrasket på hodet og så på den ryddelige stuen. Olas nikket anerkjennende til suppen.
Jeg tror jeg drar hjem, sa Solveig, resignert. Tusen takk for alt!
Solveig, bli noen dager til hos oss!
Tusen takk, Liv! Jeg drar hjem, gjentok hun.
Hun gikk mot døren, men stivnet. Siden gårsdagen hadde hun vandret rundt i huset i andres kappe og tøfler.
Kom! tok eieren henne i skulderen og førte henne til stua.
Hun åpnet en garderobe, så lenge på klærne. Tok fram jeans, en genser og en varm sportjakke.
Ta på deg! Vi er nesten like høye.
Nei, jeg ikke
Du skal ikke gå naken hjem. Ta på deg, ta på deg! Jeg blir ikke fattig av det.
Hun kledde på seg, kastet et blikk i speilet. Aldri hadde hun hatt så fine klær.
I gangen fikk hun på seg en lue og vinterstøvler.
Solveig, nyt varmen!
Tusen takk, Liv!
***
Livet gikk sin gang igjen, men ikke helt som før. Mamma fikk en jobb på en gård. Romkameraten forsvant med vennen sin.
Våren kom. En dag satt hun hjemme og leste. Da hørte hun en bank på porten. Hun kikket ut gjennom vinduet og så Ruslan stå ved gjerdet. Han nikket til henne, som om han sa: kom ut!
Hun gikk ikke hun fløy rett ut.
Hei! smilte Ruslan.
Hei!
Mamma ropte på deg.
***
Så gikk hun inn i huset der hun hadde hatt den lykkeligste dagen.
Hei, Solveig! møtte henne Liv i døren og omfavnet henne.
Hei, Liv!
Kom inn! La oss ta en kopp te!
Liv satte henne ned, fylte te, satte seg selv ved bordet.
Jeg har en liten oppgave til deg. Vi skal på tur til Spania i en måned, drømte hun et øyeblikk. Sønnen vår er sjelden hjemme. Kunne du passe på huset? Jack trenger fôring, katten også. Vann blomstene. Jeg har mange blomster.
Selvfølgelig, Liv!
Så bra, trakk frem en pose med penger. Her er tjue tusen kroner.
Liv, hvorfor?
Ta dem! Vi skal ikke bli fattige. Kom, jeg viser deg alt.
Solveig memoriserte hvor alle pottene, kasser og fôrepølene stod. Hvor kattenes mat var, og hvor kjøttet til hunden lå. Så ropte Liv:
Ruslan! sønnen kom løpende ut av rommet sitt. La deg bli kjent med Jack!
Kom! gutten la en lett hånd på skulderen hennes.
De gikk ut i gården, løste tauet på Jack og gikk en tur.
Hele veien fortalte Ruslan om studiene på universitetet, karate, og familiebedriften med faren.
Mens Solveig tenkte på noe helt annet. Hun forsto at avstanden mellom henne og Ruslan var like stor som mellom mamma og Ruslans foreldre. De var fine, gode folk, men dette var ingen Askepotthistorie, bare livet.
«Om to måneder er eksamen på høgskolen, jeg skal bestå. Jeg skal studere, jobbe, snurre rundt, bli en voksen. Jeg skal gifte meg, men ikke med denne kjekken. Han er en flott fyr, men ikke min!
Jeg er takknemlig til Liv for klærne og de tjue tusen kronene. Nå kan jeg holde meg i byen en stund.»
En indre stemme fortalte henne at akkurat nå, i dette øyeblikket, var barndommen hennes over. Nå begynte voksenlivet like tungt, men kun hun bestemmer.
De nådde hytta. Solveig strøk Jack på nakken, smilte til Ruslan og gikk hjemover. I morgen starter hun i hytta. Bare jobb og alt!
Venner, hvis dere vil lese flere av våre historier, legg igjen en kommentar og gi en tommel opp. Det inspirerer oss til å skrive videre!
