Jeg skal gifte meg, men bare ikke med denne kjekkasen. Ja, han er en herlig gutt på alle måter. Men ikke min.
Mor kom igjen hjem sammen med samboeren sin og en annen mann. Allerede godt bedugget. Jeg, Ingrid, krøp inn i hjørnet bak kommoden. Nok en kveld med fulle voksne hjemme. Og ingenting å gjøre det har allerede kommet snø ute. Jeg er så lei av alt sammen. Til sommeren er jeg ferdig med niende klasse, da skal jeg reise inn til byen. Søke meg inn på lærerhøyskolen og bli lærer. Byen er bare ti kilometer unna, men jeg skal bo på hybel.
De voksne satte seg til på kjøkkenet. Hørte lyden av sprit som ble helt i glass, lukt av pølse. Jeg svelget for meg selv ikke spist siden frokost.
Hør her, du! ropte mor plutselig.
Hva sitter du der inne for?
Dere er jo to
Ikke første gang vi er flere, brummet Johannes, morens samboer.
Så smalt det i knust servise. Skrangling, tunge pust. Jeg krøp lenger bak i hjørnet. Brått ble det stille.
Hun sover jo! Johannes snøvlet.
Du sa hun var søt, men jeg vet ikke
Kom igjen da! Hun har jo en datter…
Hvilken datter?
Ingrid, hun er stor nok. Hun har sikkert gjemt seg i rommet.
Hent henne hit! ropte den fremmede, Niklas.
Ingrid, hvor er du? Johannes kom inn med sitt ekle glis. Kom og sitt med oss!
Jeg har det fint her.
Ikke vær så sjenert! Johannes prøvde å legge armen rundt meg.
Da grep jeg den tunge vasen fra kommoden og dasket den i hodet hans.
Glasur knustes. Jeg røsket meg løs og sprang ut av rommet.
Hold henne! hørte jeg.
Men jeg var allerede ved ytterdøren. Rakk ikke ta på skoene, så i sokker, gamle shorts og t-skjorte spratt jeg ut i snøen.
De voksne kom etter. Gaten i nabolaget lå øde, snøen glitret i lyset fra husene. Hvor skulle jeg løpe? Bak meg ropte de. Fra det store huset jeg løp forbi, bjeffet en hund. Noen ropte på hunden.
Jeg kastet meg mot porten og banket på. En mann rundt førti åpnet.
Vær så snill, hjelp meg! ba jeg stille, så på ham med tårer i øynene.
Kom inn! sa han, dro meg inn og lukket døren.
Ole, hvem er det? kom kona ut i gangen.
Her, Ole nikket mot meg. Noen menn jaget henne.
Fort inn! kona, Pauline, dro meg videre inn i huset. Du får fortelle alt etterpå.
Ingrid, kom ut, ellers går det dårlig! skrek Johannes ute.
Ole, ikke bland deg inn! ropte Pauline. Kom inn igjen!
Skrik fra gaten, hylelyd fra hunden på gårdsplassen.
Vi må ringe politiet, sa hun og lette frem mobilen.
Pauline, ikke nødvendig. Jeg tar meg av dem. De er fra bygda.
Hvordan har du tenkt å takle dem?
På min måte. Bare ro ned jenta!
Ole tok med seg en pose fra fryseren la ned en flaske og en bit med pølse. Han klappet hunden i gården, og sammen gikk de ut. Johannes kom bort og brølte:
Gi oss Ingrid!
Her, ta dette og dra!
Han ga dem posen. De åpnet, gliste og ruslet mot Niklas. Så forsvant de ut i snøen.
Senere, inne på kjøkkenet, satte Pauline seg:
Jeg heter Pauline Sæther, sa hun og satte på vann til te. Sett deg nå og fortell hvem du er.
Jeg heter Ingrid, sa jeg mens jeg frøs og skalv. Bor nederst i gata her.
Datteren til Kira?
Ja.
Vi har bare bodd her et par år, men har hørt om moren din.
Jeg klarte ikke holde tårene tilbake, hodet bøyd.
Ikke gråt nå, sa Pauline og omfavnet meg forsiktig. Det var så uvant, jeg slapp alt og gråt enda mer.
Nå, nå! Nå skal vi ha te.
Ole kom inn fra gården:
De har gått. Alt i orden.
Men hva skal vi gjøre med denne fine jenta? sa Pauline og smilte til meg.
Vi tar det i morgen. Nå te og et varmt bad.
Vil du spise? spurte Pauline og satte en kopp foran meg, smilte. Ser du vil ha mat.
Bordet ble fylt med brødskiver og kakestykker.
Spis, spis! smilte også Ole, og jeg kunne ikke slutte å se på maten. Ingen av dem krevde mer forklaring, de skjønte jeg var ukomfortabel.
Etterpå viste Pauline meg badet.
Her bare dusj, ta på badekåpen!
Det jeg ønsket aller mest, var å få bli innendørs denne natten. Hvor deilig det var å ligge i et varmt bad, mens jeg tenkte på hvor kaldt det var ute. Men jeg måtte opp; de ventet på meg.
Kom ut. Ole og Pauline satt i stuen. Jeg takket dem lavt, sjenert.
Ingrid, sa Pauline, det virker som om ingen savner deg akkurat nå. Du har vel ikke lyst hjem?
Jeg nikket, blikket ned.
Vi må dra tidlig i morgen …
Jeg forstår, sa jeg og så enda lenger ned.
Du blir alene. Ikke åpne døren for noen! Hunden vår, Bamse, slipper ingen inn. Skjønner du?
Ja! svarte jeg, lettet og glad.
Kan du lage lapskaus til oss til vi kommer hjem? spøkte Ole. Kan du det?
Ja! Jeg er flink til å lage mat. Kan rydde også.
Da kan du rydde i første etasje, sa Pauline.
Neste morgen våknet jeg samtidig som dem. Lå helt stille livredd for å bli jaget ut. Etter litt, hørte jeg bilen kjøre fra gården. Så ble alt stille.
Jeg sto opp. Vasket ansiktet. På kjøkkenet sto varmt vann, brød, pølse og ost. På benken noen svinekoteletter.
Spiste. Ryddet av bordet. Vasket gulvet og tok en runde med støvsugeren i gangen.
Så hørte jeg plutselig en stemme bak meg.
Hva i all verden er dette?
Snu meg brått. En høy, kjekk gutt, kanskje atten, brune øyne nysgjerrig.
Jeg rydder, mumlet jeg. Hvem er du?
Jasså , nølte han og tok frem mobilen:
Mamma, jeg er hjemme. Hvem er dette?
La henne bo her, sa Pauline i telefonen.
Han trakk på skuldrene, la bort mobilen. Skuet meg fra topp til tå før han gikk på kjøkkenet.
Vil du ha te? spurte jeg.
Klarer meg selv.
Jeg la bort støvsugeren, tørket støv hele tiden på vakt for lyder fra kjøkkenet.
Han spiste, gikk på badet, kom ut velkledd og med duft av aftershave.
Så hørte jeg rop utenfor.
Hei, kan jeg få ei flaske til! ropte det utpå.
Han gikk til vinduet. Jeg ropte fryktfullt:
Ikke åpne for dem!
Han smilte til meg, overraskende, og gikk mot døren.
Jeg kastet meg mot vinduet. Johannes og Niklas sto ved porten og skrek. Jeg ble redd.
Han gikk ut. De kastet seg mot ham og falt rett ned i snøen; begge, samtidig.
Han sa noe, de reiste seg og ruslet bort mot huset der mor bodde.
Han kom inn igjen, så meg i øynene, nærmet seg.
Ble du redd?
Jeg klarte ikke holde meg omfavnet ham og begynte å gråte.
Hva heter du? spurte han.
Ingrid.
Jeg heter Runar. Ikke gråt mer. De kommer ikke tilbake.
Runar gikk opp på sitt rom, kom ikke ut før kvelden. Jeg lagde lapskausen, satte meg på kjøkkenet og tenkte.
Jeg ønsket så inderlig å bli her, hos disse gode menneskene, men skjønte at jeg ikke kunne overnatte her for evig.
Da Pauline og Ole kom hjem, stirret de overrasket rundt på det ryddige huset. Ole roste maten.
Jeg bør gå hjem nå, sa jeg lavt. Takk for alt!
Ingrid, bli hos oss et par dager til!
Takk Pauline Sæther, men jeg må hjem, gjentok jeg.
Jeg kom til døra, stoppet og oppdaget at jeg hadde gått rundt i huset i lånte klær og tøfler.
Kom, sa Pauline og dro meg med til garderoben. Hun fant frem jeans, en tykk genser, varm jakke.
Ta på, vi er jo nesten like høye.
Dette er altfor fint, sa jeg, men hun fnyste.
Du kan ikke gå hjem i bare nattøy. Kle deg! Jeg klarer meg alltid.
Jeg tok dem på, så meg i speilet. Så fine klær har jeg aldri hatt. I hallen fikk jeg lue og vinterstøvler.
Ingrid, bruk dem i god behold!
Tusen takk, Pauline Sæther!
Livet gikk tilbake til det gamle eller, nesten. Mor fikk seg jobb på nabogården, Johannes og Niklas forsvant.
Vår kom. Jeg satt hjemme med skolebøkene. Så banket det på porten. Jeg kikket ut vinduet og trodde ikke mine egne øyne: Runar sto ved gjerdet. Han så meg og nikket kom ut!
Jeg sprang ut, var som i en drøm.
Hei, sa Runar med et stort smil.
Hei!
Mamma lurte på noe
Da jeg gikk tilbake til det huset hvor jeg hadde hatt den gode dagen, møtte Pauline meg i gangen og omfavnet meg.
Hei Ingrid! sa hun.
Hei, Pauline Sæther!
Kom inn, vi tar en kopp te!
Vi satte oss ved bordet.
Vi skal reise til Tyrkia en måned, smilte hun drømmende. Runar er sjelden hjemme. Kan du passe huset? Mate Bamse og katten, vanne blomstene mine? Jeg har mange.
Selvfølgelig, Pauline Sæther!
Flott! Hun fant frem penger totti tusen kroner.
Pauline, det er for mye
Ta imot! Vi har råd til det. Kom, jeg viser deg alt!
Jeg lærte hvor alle pottene stod, hvor kattematen var og hvor kjøtt til Bamse lå. Da ropte hun:
Runar! han kom ned. Vis Ingrid hvor Bamse bor!
Kom, sa Runar og la hånden lett på skulderen min.
Vi gikk ut og slapp Bamse. Hele veien snakket Runar om studiene, karate og familiens lille firma.
Men jeg tenkte på noe helt annet. Jeg visste nøyaktig: Mellom meg og Runar er det et stort skille like stort som mellom min mor og hans foreldre. De er flotte, snille folk, men dette er ikke eventyret om Askepott dette er livet.
«Om to måneder tar jeg eksamen på lærerhøyskolen, jeg skal klare det. Jeg skal jobbe hardt, bli menneske. Jeg skal gifte meg, men ikke med denne kjekkasen. Ja, han er fantastisk men ikke min!»
Jeg er takknemlig for klærne og de totti tusen. Nå har jeg til å klare meg i byen den første tiden.
Med et indre instinkt forsto jeg akkurat i dette øyeblikket slutter min vanskelige barndom, og voksenlivet begynner. Og det blir ikke mindre krevende bare at alt nå avhenger av meg selv.
Vi gikk sammen tilbake til huset. Jeg klappet Bamse på halsen, smilte til Runar og ruslet hjemover. I morgen begynner jobben min i dette huset. Bare jobb og ingenting annet.
