Samler alle hos meg
Eli Lillevik la fra seg nettbrettet og grep telefonen:
Bestemor, hvordan går det? Føler du deg bra? Og bestefar da? Han steker poteter, sier du, da vet jeg alt er i orden. Jeg er ferdig på jobb for i dag, skal hente Daniel fra turn og så drar vi innom butikken snart er vi hjemme.
Senere tastet Eli inn et annet nummer:
Jarl, hei, jeg drar hjem nå, er du og Marit på vei? Allerede på bussen? Supert, bestefar står over steikepannen vi spiser sammen i kveld.
Eli reiste seg, puttet det nødvendige i veska og ropte over skulderen til kollegaene:
Ha det, alle sammen! Vi ses i morgen!
God kveld da, Eli, svarte de.
Under bordet byttet hun til joggesko, trakk på seg regnjakka og så ut i det mørkende vinduet. Det var en lun høstkveld i Oslo. Lyset fra husene glitret vennlig, folk hastet hjemover i små strømmer etter arbeidsdagen. Hun møtte sitt eget speilbilde merkelig, hun hadde aldri trodd at hun selv skulle ha et slikt vanlig, trygt liv. Med familie, og slik som alle andre, skynde seg hjem til et sted hvor noen alltid ventet. Inntil nylig hadde hun vært sikker på at det aldri ville være for henne.
Jo, familien var litt spesiell, men alle var lykkelige og glade i hverandre.
Mor hadde forlatt Eli på sykehuset, rett etter fødselen. Navnet ingen visste helt hvorfor det ble Eli. Ukjente damer hadde skrevet det på papir. Familienavnet Lillevik fordi det var vår da hun ble født. Hun hadde bare gutter som venner, og hennes aller beste venn het Jarl. Han var et år eldre, samme navn, samme historie. Eli slet med å få noen til å like seg godt nok til adopsjon, hun var lang og tynn, for klumsete, eller bare uheldig. Da Jarl ble adoptert, gråt Eli hele natten. Ikke av misunnelse, men fordi hun mistet den eneste vennen.
Eli, jeg kan la være å reise, hvis du vil? hadde Jarl sagt.
Ikke tull, Jarl. Det er slik livet er. Dra du, vi har våre egne skjebner.
Jeg finner deg igjen, lover jeg, sa Jarl, men Eli lo. Ikke så viktig.
Hun fullførte skolen med toppkarakterer, begynte på byggteknisk fagskole og flyttet inn på hybel. Etter endte studier fikk hun tildelt en enklere leilighet av kommunen. Det var langt ute i bydelen, men det gjorde ikke noe! Hun fikk jobb som tegner på et arkitektkontor voksenlivet startet. Det var mange venninner på jobb, men familie kunne vente, tenkte hun. Likevel, hun bar på en drøm om stort hus, kjærlig mann, unger. To eller tre barn som ropte “mamma, pappa!” og lo sammen. Det var Eli sitt eventyr.
En gang hun nærmet seg blokka fredag ettermiddag, rev døra opp og en gutt kom stormende ut så hun nesten falt. Vesken hans i neven. I trappegangen lå en gammel dame:
Pensjonen min veska han dyttet brillene, hvor er brillene? Så blind jeg er!
Eli løp ut etter gutten, men for sent han var borte. Hun hjalp bestemor opp. Heldigvis var hun ikke alvorlig skadet.
Hvordan kan noen gjøre sånn, barnet mitt, hulket den gamle, hvorfor?
Eli fulgte henne hjem, der en syk bestefar lå i sengen. Etter den dagen kom hun ofte med mat til dem pensjonen var stjålet, og ingen andre hjalp dem. Politiet ble varslet, men gutten ble aldri tatt. Vesken fant de, uten penger, noen dager senere ved inngangen takk og lov for det.
Etter hvert besøkte Eli bestemor Tora oftere, og bestefar Ivar fikk hjelp av leger og kviknet til. De eldre kviknet til, kalte nå Eli for sitt barnebarn og inviterte henne alltid inn.
En dag i bussen kjente Eli et blikk på seg og et vennlig smil:
Du, ansiktet ditt virker så kjent? Har vi møttes før?
Hun lo. Nei da, jeg tror ikke det. Gutten var hyggelig, og før hun visste ordet av det, hadde han fortalt alt om seg selv på veien hjem. Han het Geir, bodde med mora og hadde fast arbeid. Det føltes som de hadde kjent hverandre lenge. Så Geir begynte å vente på Eli etter jobb, fulgte henne hjem. En dag inviterte hun ham inn te og rundstykker. Da fortalte hun også om barndommen på barnehjem. Geir så på henne, ville si noe, men fikk det ikke til. Kanskje syntes han synd på henne. Hun likte ham, men noe holdt henne igjen. Så en kveld skjedde noe uventet. Geir kom, hun gikk for å sette på tevann, og han sto tett bak henne.
Geir kanskje vi ikke skal skynde oss?, sa hun stille.
Men han bare holdt henne hardere. Plutselig var hendene hans sterke, hun forsøkte å rope, men han freste:
Nå har jeg deg, gjenkjente deg fra barnehjemmet. Noen tipset meg, tegningen ligna. Jeg fikk så vidt lurt dem! Nå holder du kjeft, ellers blir det verre. Ingen trenger deg, ikke si noe!
Eli politianmeldte ikke. Hun var redd for ståhei og rykter. En måned senere havnet hun på akutten, hasteoperert akutt sprukket eggleder, kanskje aldri barn.
Bestemor Tora pleiet Eli tilbake til livet, hvisket trøst og ga henne kraft med buljong og urtete. Da hun kom hjem, følte Eli seg som en tom skygge. Hvorfor gå videre? Til slutt bar beina henne til klosterkirken en sen høstdag. Himmelen var dyp og blå, gullkuplene skinte svakt, klokkene ringte. Frivillige raket avblomstrede bed.
Lillevik, Eli? lød en stemme bak. En av arbeiderne smilte Jarl, hennes barndomsvenn!
Jarl, er det virkelig deg? Hun kastet seg om halsen på ham og gråt ut. Jarl tørket tårene og sa:
Kom, Eli, vi spiser. Rømmegrøt og boller og så prater vi lenge.
Hun fortalte alt, han også. Han om fosterfaren som slo, om hvordan han rømte, ble skadet og til slutt landet her. Nå jobbet han på klosteret, og sjelen hadde funnet ro.
På veien hjem tenkte Eli på hvor merkelig lykken hadde funnet veien tilbake etter alle omveier. Hun hadde blitt værende noen netter i klosteret, livet la seg i en ny retning. Bestemor Tora og bestefar Ivar hadde lenge ønsket å overlate leiligheten til henne. Men Eli og Jarl fant på noe enda bedre å flytte sammen, alle fire.
Bestemor Tora og bestefar Ivar jublet at noen ville bo sammen med dem, gamle og skrøpelige, var en uventet glede.
Nå hadde Eli og Jarl Lillevik vært gift i fem år og bodde sammen med bestemor og bestefar rett utenfor Oslo i et stort, lyst hjem. Alle hadde plass. Tora og Ivar var de eldste, de bestemte, men samtidig delte alle kjærligheten. For to år siden gikk drømmen til Eli i oppfyllelse to søsken, Daniel og Marit, fikk bli deres barn. Samme barnehjem, samme røtter.
Jarl, husker du, vi drømte at noen skulle ta oss hjem og vi skulle få vår egen familie?, hvisket Eli glad.
Se barna våre, la oss love at vi blir foreldrene vi så for oss den gangen.
Nå:
Mamma, hvor er pappa? Bestemor, kom hit, se hva vi har bygd med bestefar!
Eli vil ikke lenger minnes det vonde. Selv om bestemor Tora en dag hvisket at politiet hadde tatt den gutten fra oppgangen igjen ute og gjorde noe galt. Denne gangen ville han bli borte lenge, sa de.
Ja, alle får til slutt sitt, både her på jord og en annen plass slik sier vi, og gir hverandre en trygg klem i den store, rare og drømmende Lillevik-familien.
