Samler alle hos meg
Inger Vågenes la fra seg nettbrettet og tok opp mobilen:
Bestemor, hvordan har du det? Føler du deg bra? Og bestefar? Jasså, steker han poteter, da er alt i orden. Jeg er ferdig med jobben for i dag, skal hente Daniel fra fotballtrening, så stikker vi innom butikken og er straks hjemme.
Deretter ringte Inger et annet nummer:
Jarle, hei, jeg er på vei hjem nå, kommer du og Lise snart? Allerede på vei? Kjempefint, bestefar lager poteter, vi spiser middag sammen.
Inger reiste seg, pakket nødvendige saker ned i veska. Hun ropte til kollegaene: Ha det, jeg drar, vi sees i morgen!
Ha det bra, Inger, god kveld!
Hun byttet sko under pulten, kastet kåpen rundt seg og kastet et blikk ut det mørknende vinduet. Det var en lun høstkveld. Lysene blinket vennlig, folk hastet hjem fra jobb. Inger så sitt eget speilbilde og smilte hun hadde aldri trodd hun skulle oppleve et helt vanlig, rolig liv. At hun fikk ha familie og, som alle andre, skynde seg hjem om kvelden, til noen som venter akkurat på henne. For ikke lenge siden, var hun sikker på at det aldri ville bli slik for henne.
Ja, det er kanskje en litt annerledes familie, men de er glade og elsker hverandre.
Mor til Inger forlot henne med en gang, rømte fra fødeavdelingen uten å oppgi navn. På papirene fra barnehjemmet sto det bare: mor ukjent, ingen dokumenter, far ikke oppgitt. Navnet Inger fikk hun av fremmede, etternavnet Vågenes, fordi hun ble født om våren. Hvorfor akkurat Inger, visste ingen. Hun var alltid mest sammen med guttene. Hennes beste venn het Jarle, ett år eldre. Han fikk også etternavnet Vågenes, av samme grunn. Inger var flink på skolen, oppførte seg alltid, hjalp til og jobbet hardt hun ønsket så sårt å bli valgt til en familie. Hvordan det var å bo i et hjem, så hun bare på TV. Men enten hun var for spinkel og sær eller bare uheldig, var det aldri noen som valgte henne.
Da Jarle ble adoptert, gråt hun hele natten. Ikke av misunnelse, men fordi hun mistet bestevennen sin. Han så på henne, skjør bak brillene:
Inger, vil du jeg skal si nei?
Jarle, er du gal? Det må du ikke! Alle har sin skjebne.
Jeg finner deg igjen, lover jeg!, sa Jarle. Inger lo, men innerst inne håpet hun kanskje.
Inger fullførte skolen og begynte på byggfag på fagskolen, bodde på hybel. Da hun ble ferdig, fikk hun en liten leilighet av kommunen, slik det er for barnevernsbarn. Helt ytterst på byen, men Inger klagde ikke! Hun fikk jobb i et arkitektfirma. Nå startet voksenlivet. Mange venninner på jobb, men familie kunne vente litt, slo hun fast.
Hun hadde en drøm et stort hjem, en kjærlig mann og barn, gjerne to eller tre. Hun lengtet etter stemmene: mamma, pappa! En dag å åpne døra og høre barn rope: mamma, pappa er hjemme! Som i eventyrene.
En dag hun kom til blokka si, føyk døra opp og en gutt kom løpende nesten veltet henne, veska hans i hånda. Inger gikk inn og fant en gammel dame på trappa:
Pensjonen min veska han dyttet meg. Hvor er brillene, jeg ser ingenting!
Inger løp ut, men gutten var borte for lengst. Hun hjalp bestemoren opp. Heldigvis var hun ikke hardt skadet.
Så slem han var, kjære deg, hulket kvinnen.
Inger fulgte henne inn, hvor det lå en syk, gammel mann. Etter den dagen begynte Inger å stikke innom dem, hjalp med mat pensjonen var jo borte. De anmeldte det, men gutten ble ikke funnet. Noen dager senere fant de veska med papirene i nærheten av blokka i det minste noe.
Inger ble stadig oftere å se hos “bestemor” Tanja. Bestefar Ole fikk hjelp av leger og ble raskt bedre. Plutselig ble de gamle så glade. De kalte Inger for barnebarnet sitt og inviterte henne inn for dem fantes ingen andre.
En annen dag, på bussen, traff Inger en mann. Hun merket han smilte til henne:
Heisann, ansiktet ditt er så kjent. Har vi møtt før?
Inger lo:
Tror ikke det.
Han var hyggelig, og innen de hadde gått fra busstoppet til blokka, fortalte han nesten alt om seg selv: at han het Geir, bodde med moren, hadde jobb. Han virket nesten som en gammel kjenning. Fra da av møtte han Inger etter jobb og fulgte henne hjem. En dag inviterte hun ham inn, bød på te og smørbrød. Plutselig fortalte hun om barnehjemstiden. Geir så på henne, som om han ville si noe, men ikke klarte. Kanskje han syntes synd på henne. Inger likte ham, men noe skurret.
Neste gang skjedde det noe uventet. Geir kom, og Inger var på kjøkkenet. Han kom etter, la hendene om henne.
Geir, skal vi ikke ta det med ro?
Men han holdt henne bare hardt, og så Inger ropte, men Geir glefset:
Så du husket meg, du barnehjemsjenta! Hjalp dere? Jeg fikk beskjed om deg! Så deg til og med på fantombildet, såvidt jeg slapp unna politiet. Om du åpner kjeften, skal du se ingen hjelper deg! Husk det, ellers blir det verre.
Inger anmeldte ham ikke. Hun fryktet sladder. En måned senere ble hun hentet med ambulanse fra jobben. Utenfor livsfare, men aldri barn kunne det nå bli.
Bestemor Tanja pleiet henne, ga henne varm buljong og urtete, trøstet og hjalp til. Da Inger kom hjem, var alt meningsløst. Hun gikk mye alene, og en dag bar beina henne til det lokale klosteret. Sen høst over åker og folk, himmelen blå og høy, gullkupler i solnedgang. Noen i arbeid i hagen.
Vågenes, Inger?, hun snudde seg. En av karene smilte, Inger, jeg har lett etter deg!
Jarle, er det deg?, utbrøt hun. De omfavnet hverandre og Inger gråt. Jarle tørket tårene vekk, Kom, la oss ta grøt og te i kantina, så snakker vi.
Hvordan hun fikk fortalt ham alt, husker hun ikke, men snart snakket begge ut. Jarle om hvordan han ble adoptert, og om stefaren som var så hard. Hvordan han rømte, skadet beinet, og ble boende på klosteret.
På vei hjem tenkte Inger hvor heldig hun var som hadde truffet Jarle igjen. Noen dager orket hun ikke hjem og ble hos ham i klosteret. Der la de planen. Bestemor Tanja og bestefar Ole hadde lenge villet testamentere leiligheten sin til Inger, men Inger og Jarle hadde en enda bedre idé.
De to gamle ble overlykkelige da Inger foreslo at de skulle flytte sammen. De hadde aldri trodd noen ville dele livet med dem de siste årene.
Nå har Inger og Jarle Vågenes vært gift i fem år, og familien bor i utkanten av byen i en stor leilighet. Bestemor Tanja og bestefar Ole trives, de er familiens eldste og hjerte. For de er ikke lenger alene nå har de familie. Og for to år siden gikk Ingers drøm i oppfyllelse: sammen adopterte de to barn, Daniel og Lise, fra samme barnehjem som dem selv.
Jarle, husker du hvordan vi satt og drømte om vårt eget hjem og familie? smiler Inger. Se på barna våre, og la oss love at vi skal være akkurat sånne foreldre som vi alltid ønsket oss selv.
Nå ropes det fra stua:
Mamma, hvor er pappa? Bestemor, kom og se hva vi og bestefar har bygd!
Om det vonde ønsker Inger å glemme. Men en dag hvisket bestemor Tanja, at “han som skadet deg, ble tatt til slutt. Nok en gang på tyveri nå får han kanskje sitt.
Alle får sin lønn, både her i livet og etterpå.
