Jeg ropte ut vinduet: Mamma, hvorfor er du så tidlig ute? Du kommer til å fryse! Hun snudde seg, vinket til meg med snøskuffa: Jeg prøver å gjøre det lettere for dere, late unger. Dagen etter var mamma borte for alltid.
Jeg klarer fortsatt ikke å gå forbi hagen hjemme uten å få vondt inne i meg. Hver gang jeg ser den stien, knyter det seg i hjertet mitt. Det var jeg som tok det bildet den andre januar Bare gikk forbi, så sporene i snøen, og stoppet opp. Tok bilde uten å ane hvorfor. Nå er det bildet det eneste jeg har igjen fra de dagene…
Vi feiret nyttår som vi alltid pleide, hele familien samlet.
Mamma var tidlig oppe den 31. desember. Jeg våknet av lukta av nystekte karbonader og stemmen hennes på kjøkkenet: Kom, jente mi, stå opp! Du må hjelpe til med salatene, ellers får ikke pappa noe før han har spist opp alle ingrediensene!
Jeg subbet ned trappa i pysjamas, bustete på håret. Hun sto ved komfyren i sitt favorittforkle med ferskenmønster, det jeg ga henne da jeg gikk på skolen ennå. Hun smilte, kinnene røde fra ovnen. Kan jeg få kaffe først? klagde jeg.
Kaffe etterpå! Nå lages det Waldorf! svarte hun leende, mens hun kastet meg en bolle med ovnsbakte grønnsaker. Skjær smått, sånn som jeg liker, ikke de store klumpene du lagde sist.
Vi sto der og hakket og snakket om alt mulig. Hun fortalte om nyttårsaften da hun var barn ikke noe fancy salater, bare sild under en kåpe og klementiner som bestefar fikk via jobben.
Så kom pappa inn døra med juletre. Stort, nesten opp til taket. Nå, damer, er dere klare for denne skjønnheten? ropte han stolt. Pappa, har du felt halve skogen? gispet jeg.
Mamma kom, så på treet og sukket: Ja, det er vakkert, men hvor skal vi gjøre av det? Sist var det da mindre.
Likevel hjalp hun til med pyntingen. Lillesøster Lene og jeg hang opp girlandere, og mamma hentet frem de gamle julekulene fra loftet de samme vi hadde siden jeg var liten. Jeg husker hun tok frem en glassengel og sa stille: Denne kjøpte jeg til deg første nyttår. Husker du det? Jeg nikket, selv om jeg ikke husket, bare fordi hun ble så glad.
Bror min kom nærmere kvelden, som alltid full av liv med poser, gaver, og flasker. Mamma, i år har jeg med ordentlig norsk musserende! Ikke den sure vinen fra i fjor.
Bare dere ikke drikker dere bort, lo mamma og ga ham en god klem.
Ved midnatt gikk vi ut i hagen. Pappa og bror skjøt opp fyrverkeri, Lene hylte av glede, og mamma sto tett inntil meg og holdt rundt skuldrene mine. Se så vakkert det er, visket hun. Vi har det godt.
Vi har det best, mamma, svarte jeg og klemte tilbake.
Vi drakk champagne rett fra flasken, lo oss skakke da en rakett for av gårde mot naboens uthus. Mamma, litt brisen, danset rundt i ullsokkene til «På låven sitter nissen», og pappa løftet henne opp. Hele familien lo med tårer i øynene.
Første nyttårsdag lå vi for det meste slappe på sofaen. Mamma kokte pølser og laget sylte. Nå holder det med mat, mamma! Vi ruller snart ut av døra, klagde jeg. Å nei, dere spiser opp! Det er jo nyttårsuke, svarte hun og lo.
Andre januar var hun igjen tidlig oppe. Jeg hørte utgangsdøra gå, så ut der var hun ute, med snøskuffa. Ryddet stien, som alltid. I den gamle, grønne dunjakka og med skjerfet godt knyttet på hodet. Hun jobbet nøye, fra porten til trappa, laget en smal, rett stripe i snøen. Skuffet snøen pent inntil veggen, sånn hun likte.
Jeg ropte ut: Mamma, hvorfor er du så tidlig ute? Du kan jo fryse!
Hun så seg over skulderen og vinket: Så dere slipper å vasse i sørpa til påske! Sett over tevannet, du.
Jeg smilte, gikk inn på kjøkkenet. Hun kom inn en halvtime senere, røde kinn, klare øyne. Nå ble det fint, sa hun og satte seg med kaffe. Du syns ikke?
Veldig fint, mamma. Takk.
Det var siste gang jeg hørte stemmen hennes så livlig.
Tredje januar våknet hun og sa stille: Jentene mine, jeg kjenner noe stikking i brystet. Ikke voldsomt, men det er ubehagelig.
Jeg ble redd med en gang. Mamma, vi ringer legevakta nå?
Nei da, det går over, bare litt sliten etter så mye styr. Jeg legger meg på sofaen litt, så forsvinner det nok.
Hun la seg på sofaen, vi satt hos henne. Pappa dro til apoteket etter medisiner. Hun fleipet til oss: Ikke se så alvorlige ut, jeg kommer til å leve lenger enn dere alle sammen.
Plutselig ble hun blek. Presset hånden mot brystet. Jeg… jeg har det ikke bra… det er altfor ille…
Vi ringte ambulansen. Jeg holdt hånden hennes, hvisket: Hold ut, mamma, det kommer hjelp snart…
Hun så på meg og sa, knapt hørbart: Jenta mi… jeg er så glad i dere alle… Jeg vil ikke si farvel.
Legefolkene kom fort, men det var for sent. Kraftig infarkt. Alt forvandlet seg på noen øyeblikk.
Jeg satt på gulvet i gangen og bare gråt. Klarte ikke å ta det inn over meg i går danset hun rundt ute, nå…
Nesten i transe gikk jeg ut i hagen. Snøen hadde såvidt lagt seg. Så sporene hennes. De små, nøyaktige, rette. Fra porten til trappa og tilbake. Akkurat som hun alltid laget.
Jeg ble stående i lang tid, spurte opprørt inni meg: Hvordan kan det være mulig at en som i går gikk her, i dag er borte? Sporene er her, men hun er borte.
Noen ganger tror jeg at hun gikk ut den andre januar for siste gang, for å lage en ren sti til oss. Slik at vi kunne gå videre uten henne.
Jeg lot sporene være, ba alle om å la dem være, til snøen selv en dag skjulte dem.
Det var siste gang mamma gjorde noe for oss. Omsorgen hennes viste seg selv når hun ikke lenger var her.
Det kom mye snø uka etter.
Jeg har fortsatt bildet av de siste sporene etter mamma. Hver tredje januar ser jeg på det. Ser ut på den tomme stien foran huset. Og det gjør vondt å vite at under all den snøen ligger hennes siste spor.
Det er de sporene jeg ennå følger etter…
Kjærlighet og omtanke setter spor for alltid i livene våre. De er stier vi kan gå på selv når menneskene vi elsker må dra. Ta vare på det kjære du vet aldri når det er siste gangen.
