Da jeg studerte på universitetet og prøvde å jobbe samtidig, hadde jeg knapt nok penger til mer enn Grandiosa og billig kaffe fra Rema 1000. Men jeg var faktisk lykkelig da, for livet hadde ikke nådd meg ordentlig ennå. Jeg og kona mi, Ingrid, leide en bitteliten leilighet på Torshov og hadde ikke engang begynt å vurdere å få barn. Først ville vi kjøpe egen bolig så kunne vi begynne å tenke på å videreføre generasjonen.
Foreldrene mine er pensjonister faren min trives nok best i godstolen og moren min oppdaterer Facebook-statusen sin oftere enn jeg bytter sokker. Jeg har en lillesøster, Signe, som har rukket å bli skilt allerede. Hun har lille nevøen min, Emil, som nettopp har begynt i førsteklasse og allerede er overbevist om at han kan alt. Hos oss har det aldri vært flust med penger, men vi har snekret sammen det meste på egenhånd og stort sett med et smil om munnen.
Så traff lykken oss midt i trynet trodde jeg. Jeg var ferdig utdannet og fikk et realt karrierehopp! Plutselig var jeg assisterende leder for sjefen, og lønna fikk seg virkelig et løft (takk, tariff!). Jeg og Ingrid bestemte oss på flekken: nå tar vi boliglån og flytter inn i vårt helt egne krypinn. Og, i ekte norsk ånd, hvis vi først skal endre livet vårt, så gjør vi det skikkelig! Ganske så nøyaktig en måned senere kom Ingrid ut av badet med en positiv test. Jippi eller panikk, alt ettersom. Forventningene til familieforøkelse tok straks overhånd.
Da klanen hørte om forfremmelsen, ble det feiret med både vafler og kaffelikør. Men gleden ble avløst av et aldri så lite trykk på lommeboka: Mamma og pappa mente jeg burde hjelpe Signe og lille Emil, stakkarene. Signe, selvsagt, mente at som storebror var det min moralske plikt å sponse foreldrene våre. Oddsen på at lønna mi kom til å vare lenge var lavere enn prisen på smågodt før påske. Enten trengte foreldrene mine ny TV med altfor stor skjerm, eller så skulle Emil på klassebilde-tur til dyre Svalbard.
Ingrid begynte å se på meg med det blikket jeg egentlig prøver å unngå: Du, Espen, jeg er i mammaperm, og du gir bort hele lønna vår! Nå var det plutselig så mange som levde av pengene mine at jeg vurderte å sette opp familieråd med budsjettoversikt. Jeg innså rett og slett at nå var det på tide å trekke i nødbremsen og kutte på pengekrana til slekta for hvis ikke, ville det ikke være igjen så mye som en femtilapp til barneutstyr til vårt eget barn. Og alle vet at babyklær, det er nesten like dyrt som å kjøpe hytte på fjellet nå til dags…
