Jeg har mistet lysten til å hjelpe svigermoren min etter at jeg fant ut hva hun har gjort. Samtidig klarer jeg ikke å vende henne ryggen.
Jeg er far til to barn. Begge barna mine har ulike mødre. Mitt eldste barn er en datter. Ingrid er nå 16 år gammel. Moren hennes betaler bidrag, og hun holder god kontakt med Ingrid. Selv om min forrige kone er gift på nytt og har fått to barn til, glemmer hun aldri datteren vår.
Sønnen min, derimot, har ikke vært like heldig. For to år siden ble den andre kona mi plutselig syk, og tre dager senere gikk hun bort på sykehuset. Det er fortsatt uvirkelig, som om jeg bare venter på at hun skal åpne døra og smile til meg. Tankene mine går ofte tilbake dit, og jeg ender opp med å gråte for meg selv.
I denne tunge tiden har jeg vist mye omtanke for min tidligere svigermor, Berit. Hun mistet tross alt sitt eneste barn og vi har stått sammen. Vi ringte ofte, besøkte hverandre og delte sorg og minner om min kone. Jeg følte vi var mer enn bare svigerfamilie, vi var nære venner.
Jeg husker faktisk at da jeg fikk vite jeg skulle bli far igjen, nevnte Berit plutselig noe om en farskapstest. Grunnen var visstnok at hun hadde sett et program på NRK, hvor en mann fant ut at han hadde oppdratt en annen manns barn i mange år. Jeg reagerte kraftig og sa:
Om en mann virkelig er så usikker på sitt eget barn, blir han aldri annet enn en søndagsfar!
Berit forsikret selvfølgelig at hun stolte på meg og var overbevist om at det var hennes sønns barn, så jeg slo meg til ro med det. Jeg regnet likevel med at hun kunne bringe det på banen igjen når sønnen min ble født, men hun sa aldri mer et ord om saken.
I sommer gikk dessverre helsa til Berit kraftig nedover, og vi bestemte sammen at hun burde flytte nærmere meg og barnebarna. Jeg tok kontakt med et eiendomsmeglerfirma og begynte å se etter leilighet til henne.
Like etter ble hun akutt innlagt på sykehus, og for å ordne med papirene trengte megleren dødsattesten til min avdøde kone. Berit var for syk, så jeg dro til leiligheten hennes for å lete. Under letingen gjennom gamle permer, kom jeg plutselig over et dokument jeg ikke visste eksisterte. Det var en farskapstest. Jeg oppdaget at da sønnen min var knapt to måneder gammel, hadde Berit arrangert en test som bekreftet farskapet.
Jeg ble både sint og lei meg. Tenk at Berit aldri har stolt på meg og løyet om det hele veien! Jeg konfronterte henne senere på sykehuset. Hun unnskyldte seg, og sa hun angret bittert. Men jeg klarer ikke å legge det bak meg. Det sitter så dypt hun bar på hemmeligheten i alle disse årene.
Nå kjenner jeg at jeg ikke har lyst til å hjelpe henne mer. Likevel klarer jeg ikke å la vær hun har nemlig ingen andre igjen. Og enda viktigere: Jeg vil ikke at sønnen min skal miste sin bestemor.
Jeg skal fortsette å ta vare på Berit, men tilliten mellom oss er borte. Dette har lært meg at selv de nærmeste kan bære på skjulte tvil og hemmeligheter og at tillit aldri bør tas for gitt.
