Jeg har to barn. Barna mine har forskjellige fedre. Min eldste er datteren min. Min Ingvild er nå 16 år gammel. Ingvilds far betaler barnebidrag og holder alltid kontakten med henne. Selv om min første ektemann nå er gift på nytt og har to barn til fra sitt nye ekteskap, glemmer han ikke vår datter.
Min fem år gamle sønn, derimot, har ikke hatt like flaks. For to år siden ble min andre mann plutselig syk, og etter bare tre dager på sykehuset døde han. Det har gått en stund, men jeg klarer fortsatt ikke helt å forstå at han faktisk er borte. Ofte tar jeg meg i å tenke at døra skal gå opp, han skal komme inn i gangen, smile bredt og ønske meg en god dag. Da sitter jeg plutselig der med tårer nedover kinnet hele dagen.
Det er min svigermor fra det ekteskapet, Monica, som har vært klippen min hele denne tiden. Helt siden min manns bortgang har vi støttet hverandre, selv om sorgen var tung for oss begge. Det var tross alt hennes eneste sønn. Vi pratet stadig sammen, besøkte hverandre og snakket om min avdøde mann nesten for ofte.
En periode vurderte vi til og med å flytte sammen, men så ombestemte Monica seg. Vi hadde ellers bodd under samme tak i syv år, og jeg vil nesten si at vi har vært mer som venninner enn svigermor og svigerdatter.
Jeg husker da jeg ble gravid, så tok Monica plutselig opp dette med farskapstest. Hun hadde visst sett et eller annet dramatisert innslag på NRK om en mann som i årevis trodde han oppdro sitt eget barn, men så fikk vite sannheten. Jeg sa ganske tydelig fra at slike tester gjorde meg veldig ukomfortabel.
Om en mann tviler på om barnet er hans, får han bare bli søndags-pappa!
Monica sa hun forsto, og at hun stolte på at jeg ventet barn med hennes sønn. Jeg var likevel ganske sikker på, innerst inne, at hun kom til å mase om en test når barnet kom. Men Monica var stille som en mus.
Så i sommer i år ble Monica alvorlig syk, og formen ble dårligere for hver uke. Da bestemte vi oss for at hun skulle flytte nærmere meg. Vi fant en eiendomsmegler og satte i gang jakten på en leilighet hun kunne kjøpe for sine oppsparte kroner.
Faen måtte være løs: Monica havnet på sykehuset igjen, og det viste seg at megleren trengte en dødsattest fra hennes avdøde ektemann. Siden Monica ikke kunne hente den selv, dro jeg til leiligheten hennes for å lete etter papiret.
Der satt jeg midt mellom gamle brev og skattepapirer på jakt etter denne attesten, og snublet plutselig over et annet interessant dokument. Det var altså en farskapstest. Det viste seg at Monica for mange år siden, etter bare to måneder med sønnen min, hadde fått tatt farskapstest og dermed fått bekreftet svart på hvitt at hun faktisk var farmor.
Da kjente jeg det kokte i meg. Alt dette tullet om tillit? Hun hadde aldri helt trodd meg! Jeg kunne selvfølgelig ikke la dette ligge, så jeg gikk rett til Monica og fortalte hvordan jeg hadde funnet ut av det hele. Nå ber hun om unnskyldning og sier hun angrer bittert på dumheten. Men jeg klarer ikke roe meg. Jeg føler meg dolket i ryggen i alle disse årene har hun bare sittet der og holdt kjeft!
Nå kjenner jeg at lysten til å hjelpe Monica er på bånn hun har jo sveket meg. Men samtidig skjønner jeg at hun faktisk ikke har noen andre igjen i hele verden.
Jeg vil ikke frata sønnen min bestemoren hans, så jeg kommer selvsagt til å hjelpe Monica. Men den gode, trygge tonen mellom oss den kommer nok aldri tilbake…
