Jeg heter Anders. Jeg har alltid sett på meg selv som svært heldig, for jeg både klarte å bli pappa og ektefelle. Jeg giftet meg med Ingrid, som jeg var håpløst forelsket i allerede på videregående. Hun ventet trofast på meg mens jeg var i militæret, og da jeg endelig kom hjem, giftet vi oss på flekken.
Først fikk vi vår eldste sønn, Jonas. Tre år senere kom vår andre sønn, Mats. Men jeg drømte virkelig om å få en datter. Allerede da Ingrid ventet vårt første barn, gikk jeg rundt og sa at jeg håpet vi fikk en jente. Folk bare måptedet er jo stort sett gutter menn går og ønsker seg! Men nei, jeg, jeg drømte om en liten datter. Men så ble det altså en Jonas. Og tre år senere: en Mats.
Ingrid og jeg levde godt med hverdagslykke, og guttene vokste og levde livet sitt. Men plutselig en dag kom Ingrid løpende inn på kjøkkenet med glitrende øyne: hun var gravid igjen. Jeg sto der som en saltstøtte. Det lå ikke akkurat i planene våre å få en tredjemann, men jeg ble likevel skikkelig glad for nyheten.
Nå må det jo bli ei jente, sa jeg til Ingrid.
Nå tror jeg virkelig du får viljen din, gliste hun.
Både min mor og Ingrids mor var overbevist, de la hånda på magen hennes og var sikre på at dette var en jente. Til og med ultralydbildene kikket oss lurt i øya og nikket samtykkende. Vi gledet oss allesammen til jente, og gutta mente bestemt at lillesøster skulle hete Karianne.
Så, på termindagen, fikk Ingrid rier og jeg hev henne på sykehuset. Jeg satt oppe hele natta, tynnslitt av nerver. Morgenen etter ringte jeg spent til fødeavdelingen, hvor jeg fikk høre at min sønn var født, 3,2 kilo og 54 centimeter lang.
Jeg trodde ærlig talt at de leste feil på skjemaet. Skulle jo ha jente! Men å nei dadet var gutt nok en gang. Det var ikke bare jeg som var overrasket, for å si det sånn. Hele storfamilien sto der med blå papirhatter og rosa ballonger.
Jeg ringte Ingrid og spurte:
Har du stukket av med postmannen i smug, eller?
Å herregud, slutt å tull, sa hun, tydelig fornærmet. Det skulle jo blitt ei jente! sa jeg. Du er jo klink kokos! protesterte hun og la på.
Etterhvert fikk jeg min tredje sønn hjem fra Ahus, pakket inn i dyne og med bustete hår. Jeg så på Vesle-Emil, som vi bestemte oss for å kalle ham, og kjente hjertet mitt smelteselvsagt falt jeg pladask for gutten. Fire og et halvt år gikk, og jeg lærte Emil å sykle på sparkesykkel. Han lignet nesten ikke på meg, kanskje bare bittelitt på Ingrid, mens de to eldste nærmest var mine kloner.
Så, en dag hørte jeg svigermor og ei nabotante bak hekken, mumlende. De diskuterte hvorvidt Emil kanskje lignet litt på Petter i oppgangen under.
Har du lagt merke til hvor lik Emil og Petter fra første etasje er?
Jeg ble både fornærmet og forvirret og gikk rett hjem til Ingrid for å spørre hvem som EGENTLIG var faren til Emil.
Der går du igjen, begynner med dette tullet! Hvordan kan du i det hele tatt MISTENKE meg for noe sånt? ristet hun oppgitt.
Men vi må vite sannheten! Det var jo Petter som kjørte deg hjem fra jobb den gangen!
Ja, og tro det eller ei: Da var jeg allerede gravid. Og jeg var så kvalm at jeg kastet opp annenhver sving! Han hjalp meg bare med noen handleposer, er det virkelig så farlig?
Nei, selvfølgelig ikke men Emil ligner jo ikke på meg i det hele tatt!
Krangel ble det, ut av en annen verden. Ingrid ble kjempesur på meg, og jeg begynte å mase om DNA-test. Hun var steil som en fjellvegg. Men så, to uker senere, sukket hun oppgitt at “Greit! Vi tar testen, og etterpå kan jeg like gjerne gå rett til skilsmisseadvokaten.” Jeg trodde det bare var sinne.
En dag gikk jeg ut med søpla og møtte Petter i oppgangen. Han var 35, singel, fortsatt like rotete. Jeg glodde på ham, og så etter om det kunne være noe likhet med Emil, men det var like lite likhet der som mellom brunost og svele.
Jeg kom hjem, satte meg ved kjøkkenbordet og krevde med hele kroppen. Emil kom løpende, hoppet opp på fanget mitt, og jeg kjente roen komme. Var jeg helt på jordet? Jeg trengte da strengt tatt ikke noen test! Emil var min sønn, det føltes langt inn i hjerterota. Jeg løftet Emil på armen og gikk rett inn på soverommet.
Vi dropper hele testen! utbrøt jeg.
Hva, vi SKAL jo ta den, du maste jo så fælt, fikk jeg til svar fra Ingrid.
Nei, det trengs ikke. Jeg vet jo innerst inne at Emil er min.
Jeg brukte en hel uke på å be Ingrid om unnskyldning for å ha tvilt på henne. Heldigvis tilga hun meg. Tiden gikk, ungene vokste opp, og plutselig var Jonas gift og far til vårt første barnebarn. En liten jente! Endelig ble jeg bestefar til ei jente som jeg kan skjemme bort.
Og jeg vet allerede at jeg kommer til å elske henne akkurat like mye som jeg elsker alle de tre guttene mine.
