For lenge, lenge siden traff jeg Eirik. Vi hadde bare vært sammen et halvt år, en tid hvor små feil og mangler føles som sjarmerende trekk, og fremtiden alltid skimrer i varme farger. Eirik fremsto nesten flink som idealet: klok, trygg, velkledd og morsom. Vi tilbrakte helgene på hyggelige kafeer i Oslo, gikk lange turer ved Akerselva, diskuterte filmer, og det virket som vi hadde samme tanker og livssyn.
Men etter hvert var det tydelig at vi så på livet ulikt. Jeg forestilte meg forholdet som et partnerskap, mens Eirik virket å ønske seg en finslig hverdag uten for mye innsats.
Samtalen om å flytte sammen oppstod en vanlig kveld med middag. Han satte frem tekoppen og sa plutselig: Vi har snart fått nok av å pendle mellom leilighetene våre. Det er meningsløst å betale for to hybler på Tøyen og Grønland. Skal vi ikke finne oss en fin 2-roms på Majorstuen?
Jeg smilte, hadde jo hintet om akkurat det lenge. Men ordene han fortalte videre, fikk meg til å legge tekoppen og virkelig tenke over hvilket menneske jeg hadde valgt.
Men vi må bli enige om reglene, sa han i en forretningsaktig tone, som om vi diskuterte en leveringsavtale og ikke det å skape et hjem. Vi er jo moderne mennesker. Jeg synes vi skal ha separate økonomier, og dele felles utgifter likt: husleie, strøm, mat alt 50/50.
Jeg nikket. Riktig, det er jo rettferdig.
Hvordan skal vi fordele husarbeidet da? spurte jeg, og forventet samme «halvparten hver».
Eirik ble litt satt ut, men så smilte han sitt mest uskyldige smil: Der har naturen ordnet opp, vet du. Du er jo kvinne, og hygge og hjem er liksom din greie. Matlaging, vasking, klesvask det blir ditt ansvarsområde. Jeg hjelper til innimellom, kanskje tar ut søpla, fikser en hylle som faller ned. Men det viktige er hos deg. Du vil jo være en ordentlig husmor?
Stille. Jeg så på ham og prøvde å forstå hvordan han tenkte.
Hvorfor betale for hushjelp når man har en «kjærlig kvinne»?
Jeg valgte å snakke med ham på hans egen måte.
Eirik, jeg forstår deg, sa jeg rolig. Du vil ha like økonomiske vilkår, det er rimelig. Du ønsker hjemmekos: god middag, rene skjorter, blanke gulv. Men jeg jobber like mye som deg. Jeg har verken energi eller lyst til å bruke hele kvelden på å ordne leiligheten.
Han strammet seg opp, men lyttet.
Derfor har jeg et motforslag, sa jeg. Hvis vi deler utgiftene, la oss gjøre det skikkelig. Vi hyrer hushjelp to ganger i uka: vasking, stryking, litt matlaging. Summen deler vi. Da har vi det rent, hyggelig og ingen blir overbelastet. Jeg kan fremdeles skape stemning med lys og gardiner.
Ansiktet hans forandret seg: først overrasket, så irritert og til sist avdempet. Jeg så hvordan han begynte å regne på hva dette faktisk ville koste oss sammen og det passet ham slett ikke.
Hvorfor ha fremmede i hjemmet? svarte han, Det er pengebruk vi ikke trenger. Er det vanskelig å lage middag til kjæresten? Det handler om omtanke, ikke arbeid.
Og med ett, når det gjaldt verdien av kvinners innsats, ble alt omgjort til «kjærlighet» og «rolle». Lage middag var omsorg, men å bidra økonomisk var en markedssak.
Eirik, sa jeg mykt, hvis jeg lager middag etter åtte timer på jobb, mens du spiller spill eller ser på NRK, er det ikke omsorg det er utnyttelse. Vi skulle ha delt økonomien, da deler vi ansvaret. Enten deler vi oppgavene, eller så hyrer vi noen til å gjøre det. Jeg vil ikke betale like mye som deg og samtidig jobbe dobbelt så mye hjemme.
Han ble stille. Ved middagsbordet var stemningen spent, og han sa han «måtte tenke litt».
Neste morgen kom det ikke noe «God morgen»-melding. Mot ettermiddagen skrev han bare at han ble sen på jobb. Tre dager senere, var han borte. Ingen svar på sms eller telefon.
Uka etter hørte jeg fra felles kjente: «Det ble slutt fordi du er materialistisk og ikke huslig.» At jeg bare ville ha penger og ikke var klar for noe familie.
Første ble det vondt. Halvår med planer, drømmer, forventninger. Men så kom lettelsen.
Hans forsvinning var det beste svaret jeg kunne fått. Han trengte ikke meg han trengte et praktisk «varmt rede» uten å bidra.
Eirik ble borte og takk for det! Jeg leide hushjelp for meg selv. Nå kommer jeg hjem til ren leilighet, koker te, og vet: det er lykke å slippe å ta vare på noen som ikke setter pris på deg.
