Jeg måtte skaffe meg et eget kjøleskap, slik at mamma ikke skulle ta matvarene mine.
Jeg kjenner det er en veldig rar situasjon, men jeg ser liksom ingen annen løsning. Det føles litt absurd, ja. Jeg har egentlig ingenting imot å selge leiligheten og dele pengene, men hun vil absolutt ikke det.
Jeg fylte nettopp 24 år, og har endelig tatt høyere utdanning og funnet meg jobb. Men gift er jeg ikke blitt enda. Livet mitt i mitt eget hjem kan absolutt ikke beskrives som lett. Jeg eier nemlig halve leiligheten. Tidligere tilhørte den pappa, og da han gikk bort da jeg var 14, arvet mamma og jeg hver vår halvdel.
For ti år siden var det skikkelig tøft for oss; plutselig sto vi uten forsørger. Mamma sluttet allerede i jobben da jeg var liten, hun tok aldri ut fødselspermisjon for hun mente pappa tjente nok og vi hadde det vi trengte. Hun styrte huset og var hjemme, mens jeg hadde pappa. Da han døde, gråt hun og sa: «Hvilken arbeidsplass tar inn en førtiåring som meg? Skal jeg bli vaskehjelp?»
Jeg fikk etterlattepensjon, men mamma klarte ikke la være å gå på shopping og kjøpe nye ting, selv om vi knapt hadde til salt på maten. Onkelen min hjalp henne litt i starten, men han ble lei og sa at hun måtte finne seg en jobb. Han har jo egne barn å ta vare på, og kan ikke ta ansvar for oss også.
Etter omtrent et år kom mamma hjem med en ny mann, han heter Tore. Hun sa at han skulle flytte inn hos oss nå, og på sin måte prøvde hun å løse pengemangelen med å gifte seg på nytt. Tore tjente ganske godt, men han klarte aldri helt å komme overens med meg.
«Du gjør ikke annet enn å spise,» sa Tore. «Kan du ikke heller vaske klær eller rydde? Hvorfor skal du gjøre lekser? Skal du på universitetet? Til hva? Du må jobbe, det er ikke sånn at jeg skal fø på deg hele tiden.»
Jeg klarte aldri å si noe imot ham. Greit nok, jeg hadde etterlattepensjon, men pengene fikk mamma. Hun ville heller ikke støtte meg opp mot Tore, hun var bare redd for å miste forsørgeren vår.
«Hvordan skal vi greie oss uten ham?» sa mamma til meg. «Bare ikke krangle så mye, gjør det han sier. Det er han som sørger for oss.»
Men jeg kom meg til slutt inn på universitetet og fikk meg jobb. Likevel har jeg hele tiden blitt sett på som «et ekstra munn å mette» hjemme Tore telte nøye alt han brukte på meg.
Et halvt år etter at jeg fikk jobb, kjøpte jeg altså et eget kjøleskap. Jeg satte det inn på rommet, for Tore begynte å låse kjøkkenet.
«Du har jobb? Du klarer deg selv,» sa Tore.
Mamma sa ingenting. Ikke når Tore kom med alle regningene og skulle ha meg til å betale for alt han hadde brukt på meg gjennom årene heller. Til slutt mistet Tore jobben og da begynte han og mamma å forsyne seg av kjøleskapet mitt. Alle utgifter havnet tilslutt på meg. Jeg betalte i begynnelsen, men etter at Tore gikk arbeidsledig i nesten et år, fikk jeg nok og festet hengelås på kjøleskapet. Mamma likte det naturligvis ikke, hun mente Tore hadde tatt vare på oss så lenge.
Jeg sa til henne: «Hvis du vil hjelpe meg, så gjør det. Jeg er ikke den eneste her som deler alt i dette huset.» Finn deg en jobb du også.
Nå har Tore nettopp flyttet ut. Mamma er lei av en mann som ikke bidrar økonomisk, men jeg lar fortsatt hengelåsen være på kjøleskapet. Jeg synes også mamma burde skaffe seg jobb. Hva tenker du har jeg egentlig rett?
