Jeg vet ikke, kanskje det bare er jeg som har dette problemet. I det siste har jeg begynt å dele maten nøyaktig likt med mannen min. Jeg ser bare ikke noen annen mulighet. Hvis jeg ikke deler fra starten, spiser mannen min opp min porsjon også. Resultatet er at jeg blir sittende igjen med ingenting, altså sulten.
Nå skal jeg prøve å forklare. Jeg og mannen min har vært gift i tre år. Vi har ingen planer om barn ennådet er fortsatt god tid til det. Vi jobber begge to og tjener omtrent det samme. Da vi giftet oss, la jeg ikke merke til denne rare vanen hans. Vel, en mann som er glad i mat, hva så!
Etter hvert tok jeg meg selv i å merke at alt vi kjøper sammen, eller det jeg lagerdet aller meste forsvinner fort, nærmest suger det seg inn i mannen min. Jeg blir stående igjen med litt av det som ble kjøpt eller kokt. Slik hadde det vært i et helt år.
For eksempel, jeg stekte kylling i ovnenigjen fikk jeg bare litt. Men jeg elsker kyllinglår og filet! Å alltid måtte spise tørt bryst eller en fjærende vinge føles som en slags merkelig straff. Det samme gjelder med sjokolade og småkaker. Hvis jeg klarer å snike til meg en eller to biter, ja, da er det greit. For både meg og min mann. Han er allerede ferdig med sin fløtebolle.
Først prøvde jeg å hint til mannen min at han ikke var alene om å like sjokolade og kylling. Han lo bare og sa:
«Du lager så god mat at jeg ikke merker at jeg har spist opp alt. Ikke vær sint, da. Jeg visste ikke at du ville ha også. Du burde ha sagt fra.»
Jeg ble ikke såret, men det var heller ikke så veldig hyggelig. Den siste dråpen som fikk begeret til å renne over, kom sånn: Det var bursdagen min. Kvelden før hadde jeg laget noen salater og stekt kyllingen vi begge elsker. Tanken var å slippe stress med matlaging på selve dagen, men bare varme opp noe og så kunne vi kose oss sammen.
Mannen min kommer alltid hjem før meg fra jobb. Jeg hadde aldri tenkt at han skulle spise rubbel og bit. Han «spisset» alle salatene, selv om han lot det være igjen en skje av hver. Jeg fikk ett kyllinglår.
«Jeg var så sulten. Klarte ikke vente på deg,» sa mannen min.
Vi delte kakebitene også. Halvparten til meg og halvparten til ham. Og så orket jeg ikke mer. Jeg hadde rett og slett fått nok. Den gode stemningen jeg hadde hatt hele veien hjem, forsvant.
«Nå er det nok, kjære. Jeg har vært tålmodig lenge nok. Nå gjør vi det sånn: alt vi handler, alt vi lager, blir delt i to. Kyllingen deles i to. Halvparten til hver. Sjokolade og småkakerett stykke per pose til hver av oss. Frukt og alt annet, likt fordelt. Du kan spise alt ditt med det samme eller spare på det det bryr jeg meg ikke om. Jeg orker ikke lenger å gå sulten og kun få restene dine, uten at du engang spør om jeg vil ha det første. Enten deler vi likt, eller så får jeg kjøpe mine egne matvarer og du dine.»
Mannen min ble ikke sint. Han godtok det. Nå deler jeg alt vi handler helt nøyaktig. For meg og for mannen min. Slik at ingen av oss trenger å gå sultne.
