Jeg vet ikke, kanskje det bare er jeg som har dette problemet. I det siste har jeg begynt å dele maten likt med min mann. Jeg ser egentlig ingen annen løsning. Hvis jeg ikke deler opp alt med en gang, spiser mannen min opp min del også. Resultatet blir at jeg sitter igjen med ingenting altså sulten.
La meg forklare nærmere. Min mann og jeg har vært gift i tre år. Vi planlegger ikke barn enda vi har god tid. Begge har vi jobb, og vi tjener omtrent det samme. Da vi giftet oss, tenkte jeg ikke stort over denne særegenheten hans. Vel, en mann som er glad i mat, tenkte jeg bare.
Men etter hvert la jeg merke til at det meste vi kjøper sammen, eller det jeg lager til oss, forsvinner ganske fort i mannens mage. Jeg får bare smake litt på det jeg har brukt tid på å tilberede, mens han fortsetter å spise. Slik gikk det i omtrent et år.
For eksempel: Steker jeg kylling i ovnen, ender jeg bare opp med en liten smak selv. Men jeg liker jo også klubber og schnitzel av kylling! Å måtte spise tørre kyllingbryst eller bare vingene hele tiden, føles ikke særlig rettferdig. Det samme gjelder godteri og kaker. Får jeg to biter, så er jeg heldig. Så deler vi likt da får vi begge smakt, tenkte jeg. Men mannen har for lengst spist sin del og mer til.
Først forsøkte jeg å si fra på en rolig måte:
Du er ikke den eneste som har lyst på godteri og kylling, vet du! svarte jeg.
Mannen min lo godt og svarte:
Du lager maten så god at jeg ikke merker at jeg har spist opp alt! Ikke bli sur jeg ante ikke at du ville ha mer. Du får si ifra!
Jeg ble ikke sint, men særlig hyggelig var det heller ikke. Siste dråpen kom på bursdagen min. Dagen før lagde jeg flere salater og ovnsbakte kyllingen vi begge elsker, så jeg slapp å stå på kjøkkenet på selve dagen. Tanken var å bare varme opp maten og ha en hyggelig feiring sammen.
Som vanlig var mannen min hjemme før meg fra jobb. Jeg tenkte aldri at han kunne finne på å spise opp alt på forhånd. Men han hadde jafset i seg det meste av salatene det var én skje igjen av hver. Og jeg satt igjen med ett eneste kyllinglår.
Jeg var bare så sulten. Klarte ikke å vente, sa han.
Vi delte også kakene halvparten til hver. Etter det fikk jeg nok. Det var ikke måte på hvor fort den gode stemningen min forsvant den kvelden.
Nå er det nok, kjære. Jeg er lei av å sultne. Fra nå av deler vi alt kjøper vi inn, deler vi i to. Kyllingen halveres, godteriet telles opp og fordeles likt, og det samme gjelder frukt og alt annet. Du kan spise din andel i løpet av en time, eller spare det i flere dager det bestemmer du. Jeg orker ikke lengre å bare få restene fra din tallerken, uten at du spør om jeg i det hele tatt ville ha det. Enten så deler vi alt, eller så handler jeg for meg selv og du for deg selv.
Mannen min ble ikke sur, han var faktisk veldig enig. Nå deles all maten likt både innkjøp og hjemmelaget. Slik er det ingen som blir forbigått.
Noen ganger handler det ikke om mat i seg selv, men om respekt og omtanke for hverandre. Å vise hensyn, å dele og tenke på partnerens behov, er det som gjør et samliv sterkt og trygt. Samholdet vokser når begge gir og får.
