Synnøve, dessverre kan jeg ikke hjelpe deg i dette sa Vilde, og prøvde å holde stemmen rolig. Inni henne bygde irritasjonen seg allerede opp. Svigerdatteren stod midt i stuen med et klagende uttrykk, og vinglet fra fot til fot.
Hvordan kan du ikke? begynte Synnøve å hulke, og tårene rant nedover kinnene. Jeg har et viktig jobbintervju i morgen! Det er så viktig! Jeg har ingenting å gå i!
Vilde sukkende trakk pusten. Synnøve var flink til å trekke frem tårer akkurat når hun trengte det.
Du har jo en hel garderobe, merker du ikke? påpekte Vilde kort.
Men det er ingenting som passer! protesterte svigerdatteren, mens hun tørket nesen med ermet. Jeg må se seriøs og pen ut, men jeg har bare gamle jeans og tshirts! Jeg vil ikke gå til intervjuet som en skolejente!
Synnøve hulket høyere, stemmen dirret av en påtatt fortvilelse. Hun presset hendene mot brystet som om hun ba.
Hvis jeg ikke får jobben, blir jeg uten penger! Dette er en supermulighet, og jeg kommer aldri til å finne noe like bra igjen! ropte hun.
Synnøve, hva er i veien? kom Mikkel inn i stuen og hørte søsteren sin gråte.
Vilde sukket igjen. Nå skulle svigerdatteren få støtte fra mannen.
Mikkel, du skjønner, fortsatte Synnøve, rettet seg mot broren. Jeg har intervju i morgen, men Vilde nekter å låne meg klær! Så gjerrig!
Mikkel rynket pannen og så på Vilde med forundring.
Vilde, vi er jo familie. Er det så vanskelig å dele?
Mikkel, dette er mine personlige eiendeler begynte Vilde å forklare, men Mikkel avbrøt.
Hva er dette? Synnøve ber om hjelp i en vanskelig stund, og du oppfører deg som en ekte gjerrig!
Synnøve tørket tårene og så på broren med takknemlighet. Vilde klemte leppene sammen. Presset fra begge sider ble uutholdelig.
Vilde, vær så snill, vær så snill gjentok svigerdatteren. Jeg lover å behandle alt forsiktig og levere det i perfekt stand! Jeg sverger!
Mikkel nikket, og støttet søsteren.
Selvfølgelig skal hun levere det tilbake. Det er jo bare klær, ikke sant?
Vilde skjønte at motstand var forgjeves. Under dobbeltpresset ga hun etter.
Greit, ta det du vil, mumlet hun gjennom tenner og gikk mot soverommet.
Ved skapet stoppet hun opp, så på sine egne ting. Hånden strakte seg automatisk etter en mørkeblå buksedress. Hun hadde kjøpt den til spesielle anledninger og hadde brukt den bare et par ganger.
Her, kom hun tilbake til stuen med dressen på en kleshenger.
Synnøve tok straks tak i plagget, presset det mot seg og strøk stoffet.
Å, så vakker! Tusen takk! Jeg kommer til å føle meg som en dronning nei, som prinsesse Diana
Et øyeblikk senere endret Synnøve uttrykket.
Hva med skoene? Til denne dressen trengs passende sko.
Synnøve begynte Vilde å protestere.
Og noe tilbehør hadde også vært fint fortsatte hun, uten å bry seg om tonefallet. En elegant veske er også nødvendig, ellers blir hele looken ødelagt!
Hun har helt rett, støttet Mikkel. Man kan jo ikke gå til et intervju i joggesko.
Vilde knyttet nevene. Synnøves arroganse kjente ingen grenser, og mannen støttet henne blindt.
Greit, mumlet Vilde og gikk tilbake til soverommet.
Fra skohyllen tok hun svarte pumps med middels hæl, åpnet smykkeskrinet og valgte en enkel perlesmykke med hengende øredobb. Fra gangen tok hun en liten sort skinnveske.
Her, dette er alt du trenger. Underdressen finner du selv, antar jeg? spøkte hun mens hun rakte de siste tingene til Synnøve.
Åh, du er en frelser! klappet svigerdatteren, ignorerte den bitende tonen. Jeg leverer alt i best mulig stand, jeg lover!
Hun samlet alt i en håndfull og hastet mot døren, tydelig redd for at Vilde skulle ombestemme seg.
Takk igjen, ropte Synnøve fra dørkarmen og forsvant.
Mikkel gikk bort til Vilde, la en arm om skuldrene hennes.
Ser du hvor glad hun er? Hvorfor motsto du en så enkel forespørsel? Hva skal skje med dressen din, den blir jo ikke spist opp.
Jeg liker bare ikke å dele personlige eiendeler med fremmede, svarte Vilde ærlig.
Fremmede? protesterte mannen. Hun er jo min egen søster! Ikke en tilfeldig jente fra gata.
For meg er hun en fremmed. Det vet du godt.
Mikkel ristet på hodet og gikk på kjøkkenet, mumlende om kvinnelig gjerrighet.
En uke gikk. Vilde hadde tenkt å ringe Synnøve flere ganger, men utsatte alltid samtalen. Til slutt sprakk tålmodigheten.
Hallo, Synnøve, når kommer du tilbake med klærne mine?
På andre siden hørtes en misfornøyd sukking.
Å hei, Vilde. Det er litt uheldig
Hva er det for noe uheldig? spurte Vilde.
Jeg jeg sølte kaffe på dressen, stammet Synnøve. Det er en flekk nå Jeg har prøvd å fjerne den, men uten hell.
Hva?! Vilde rev seg opp.
Og vesken? Den ble stjålet på gaten, rett fra hendene mine! Og skoene hælen brakk da jeg jaget tyven! Øredobbene leverer jeg senere, ok?
Vilde kunne ikke tro egne ører. Hvordan kunne alt gå til grunne på én gang?
Synnøve, hvordan kan alt dette skje samtidig? Er du seriøs? Er dette en spøk?
Beklager, Vilde, jeg får en viktig samtale! Snakkes senere! avbrøt svigerdatteren og la på.
Vilde så på telefonen i forvirring. Synnøve hadde løpt vill med løgner, men Vilde hadde ingen bevis.
En måned senere banket Synnøve på døren igjen, enda mer beklagende.
Vilde, hjelp! Jeg har et firmaarrangement og har ingenting å gå i!
Du er virkelig enkel som en krone, med all den selvtilliten du har. Er du ikke redd for å be om mer etter det som skjedde sist? svarte Vilde kaldt. Jeg gir deg ingenting.
Vær så snill! Jeg lover å være ekstra forsiktig denne gangen!
Nei, ikke spør igjen, avbrøt Vilde og slo døren i ansiktet på den sjokkede svigerdatteren.
Senere på kvelden kom Mikkel hjem i dårlig humør.
Hva i all verden gjør du? konfronterte han Vilde. Synnøve ringte i full gråt! Hvordan kunne du behandle henne så?
Jeg kunne like godt, svarte Vilde rolig. Jeg kommer ikke til å låne henne flere klær.
Hva, er du så redd for noen klær? Hun ba deg jo om hjelp! protesterte Mikkel.
Mikkel, søsteren min ødela min dyre dress og alt annet! ropte Vilde.
En dress er bare en dress! Vi kjøper deg en ny!
På lønna di? spøkte Vilde.
Mikkel rødmet, men ga ikke opp.
Du er bare misunnelig! Synnøve er ung og pen, og klærne dine sitter bedre på henne!
Sånn er du, gå og snakk med din vakre søster, for hun er viktigere enn meg!
De kranglet til langt på natt, men Vilde holdt fast på sin beslutning.
Noen dager senere kom Vilde hjem tidligere enn vanlig. Da hun åpnet skapet, oppdaget hun at dørene stod på gløtt og innholdet lå strødd over sengen. Kleshengere lå blandet med klær.
Med skjelvende hender samlet Vilde sammen det hun hadde. Det manglet hennes favorittkjole i burgunder, nye pumps, gulløredobber med safirer og en liten clutch med perlespenne.
Hun ringte straks Mikkel.
Mikkel, hva har skjedd? Har du rotet i skapet vårt? Hvor er klærne mine?
Å, Synnøve var på besøk, svarte han rolig. Jeg lot henne ta hva hun ville. Hun lover å levere alt i morgen.
Er du gal? skrek Vilde.
Hva da? Du nektet å dele! Så tok hun det hun ville! Alt vil være på plass i morgen.
Vilde la fra seg telefonen, grep bilnøklene og kjørte så raskt hun kunne til Synnøves leilighet.
Da hun banket på døren, så hun overraskelse i ansiktet hennes.
Vilde
Hvor er mine ting? presset Vilde gjennom tennene.
Hvilke ting? Jeg har ikke tatt noe prøvde Synnøve å late som hun var uskyldig.
Vilde dyttet henne bort og gikk inn. På skapet i Synnøves soverom så hun den samme ødelagte buksedressen i perfekt stand, de knekte skoene som lå urørt, og den stjålne vesken pent plassert på hyllen. Hennes egne klær lå også der, helt som før.
Du du løy! hvisket Vilde. Ingenting ble ødelagt eller mistet! Jeg visste det!
Synnøve sprang mot døren, men Vilde stoppet henne.
Stopp! Forklar hvorfor du løy!
Jeg jeg ville ikke gi fra meg klærne, stammet hun. De var så fine
Du er en frekk tyv! eksploderte Vilde og rev klærne ut av skapet.
Ikke våg å fornærme meg! ropte Synnøve. Jeg skylder deg ingenting!
Jeg skylder deg alt! Hvis du noen gang prøver å røre mine ting igjen, får du regne med mitt brorilovens hevn! Forstått?
Vilde trakk ut alt hun kunne fra skapet og gikk mot utgangen.
Si takk for at jeg ikke tilkaller politiet nå!
Mikkel ventet hjemme, forvirret.
Vilde, Synnøve ropte og gråt Hun sier du truet henne
Jeg truet henne? Vilde satte posen med klær på gulvet. Hun er en råtten, grei? Jeg kunne ha gitt henne en lårklype! Hun stjal fra meg og løy om ødelagte ting!
Hun viste den uberørte dressen og de intakte skoene til Mikkel.
Se! Ingen flekker! Og skoene er hele!
Mikkel så på de ubrukte klærne i stillhet.
Mikkel, husk dette: én gang til med søsteren din, og jeg forlater deg. Velg hva som er viktigere vårt ekteskap eller en egoistisk tøs som lever på andres eiendom.
Mikkel ble blek. Vildes besluttsomhet fikk ham til å forstå at spøken var over.
Jeg visste ikke at hun løy, jeg sverger mumlet han.
Nå vet du det. Ingen skal røre mine eiendeler uten min tillatelse. De er mine, ikke felles for dine slektninger.
Mikkel nikket, uten å løfte blikket. Vilde brydde seg ikke om Synnøve lenger; hun skulle skaffe sine egne klær med egne penger.
Moralen i historien er klar: ekte tillit bygges på respekt og ærlighet, og en som utnytter andres godhet vil alltid bli stående alene.
